Dato
januar 1832

Johann Wolfgang von Goethe er en gammel mann på 83 år, og det er bare noen uker til han skal dø. Han bryter forseglingen av pakken med sine skrifter, og skriver i dagboken at han er begeistret ved tanken på nye ideer til hvordan han skal få behandlet noen av de sentrale temaene i Faust, som han har behandlet for lakonisk, bedre. Men han får likevel ikke gjort mer. Verket forblir altså ufullført. Han utgir sin Helena i begynnelsen av sine samlede verker, og lar det være noen hvite sider igjen på slutten. Der står det: Fortsettelse følger. Han skriver i dagboken sin at alle kopiene er stiftet sammen. I august skal han forsegle pakken.

 

Første del av Faust utkom 1808, annen del skal utkomme etter hans død. Dette verket er høydepunktet i tysk litteratur og gir summen av Goethes livsanskuelse og tankeverden. Faust, egentlig en lærd fra 1500-tallet som solgte sin sjel til djevelen (Mephistopheles) for å vinne erkjennelse, blir hos Goethe symbolet på mennesket som søker den høyeste sannhet. Denne sannhetssøken og streben mot stadig høyere mål utgjør menneskets adelskap og rettferdiggjør alle feiltrinn og tilgir all skyld i livet. Denne streben har for Goethe vært selve livsidealet. Overfor det aktive, strebende mennesket har djevelen ingen makt; denne streben er den guddommelige gnist i Faust. Fordi Faust aldri falt til ro i livet, vinner Vårherre kampen med djevelen om Fausts sjel. Det er her vi finner den berømte og kryptiske sluttreplikk «Das Ewig-Weibliche zieht uns hinan» (Alt evig-kvinnelig løfter oss hjem).

Korrekturlest?
Ja
Kilde

Friedenthal, R. (1965). Goethe: his life and times. London. s. 499