Image
Georg Brandes på talerstolen på Universitetet i København 1889, malt av Harald Slott-Møller
Dato
3 november–16 desember 1871

Georg Brandes, som i år er 29 år gammel, er tilbake fra et års studiereise til Paris og Roma. Han er oppfylt av sine ideer om den europeiske radikalismens fremskritt, og håper dessuten å få et professorat ved Københavns universitet. Han starter en forelesningsrekke med to forelesninger i uken. Den kommer til å vare frem til 16. desember.

Han står på podiet ved Universitetet i København i selskapsgalla, spenstig i figuren med det store mørke håret i en strittende busk over det gulaktige, bleke ansiktet. Det er som om han kun består av fast ben og sitrende nerver. Pannen er lav og rynkete, øynene anstrengte, munnen har tykke lepper. Ansiktet hans har dette foruroligende, evig underholdende ved seg som en lurende innsjø mellom fjell, hvor et plutselig kan reise seg et voldsomt vær. Rundt munnen og i øyekrokene aner man både geni og spott. Han gjør et lett bukk for forsamlingen og står så et helt langt minutt taus og ser seg om, som en kunstner som stemmer instrumentet, eller som om øynene hans forsøker å etablere en magnetisk forbindelse mellom de levende punktene det ute i mengden av ansikter som han skulle besverge.

Så begynner han. Stemmen er eiendommelig, noen ganger nesten kvekkende. Men han bruker den som et instrument, han veksler musikalsk i tempo og stemning. Han leser opp nesten hele foredraget, men avbryter også seg selv med innfall og stemningsutbrudd som lyder improviserte, men som likevel hentes opp fra papiret. Når han er ferdig og applausen braker løs, trer han tilbake mot den svarte veggtavlen i bakgrunnen og lar virkningen synke.

Om halvannen måned kommer forelesningene til å bli utgitt i bokform.

Forelesningene handler om tiden før og etter den franske revolusjonen. I det ytre snakker han vitenskapelig om de europeiske forfatternes reaksjon for og imot revolusjonen, men rett under overflaten ligger samtidskritikken og konklusjonen om at mens fremskrittet seirer ute i Europa, står åndslivet i Danmark stille. De har stivnet i gamle reaksjonære dogmer om skjønnhet, moral og tro.

Dette skal komme til å bli starten på en kulturkamp, hvor Brandes som del av det litterære Venstre gjør opp med det politiske Høyres nasjonalkonservatisme. Med kulturen som brohode prøver han å åpne Danmark for de internasjonale strømningene som han har gjort seg kjent med på sine resier og studier, og tidens progressive positivistiske samfunnsfilosofi, som dreier seg om det enkelte menneskes opplysning, frigjort fra den kristne tro. Han appellerer til tidens forfattere om «sette Problemer under debatt» og dermed åbner han for en naturalistisk litteratur forpliktet på et realitetsbetont forhold til virkeligheten.

Han snakker om  om sammenhenger og utvekslinger mellom litteratur og samfunnsutvikling, men han er også nyskapende og provoserende ved at han introduserer et moderne naturvitenskapelig syn på mennesket og historien som er inspirert av Darwins evolusjonsteori. Forelesningene dreier seg altså ikke kun om litteraturhistorie, men tjener også også som en kulturpolitisk intervensjon, en opprørshandling som på svært tydelig vis er vendt mot samtidens danske litteratur, som Brandes hevder gikk i stå i  romantikken, og som nå befinner seg i en form for dvaletilstand: danskene lilgger 40 år bak utviklingen i Europa. Og i dette ligger det et angrep på selve den herskende danske nasionalforståelsen – nærmere bestemt den nasjonalliberale kulturideologien og dennes særlige syntese av kristendom, konservativ kjønnsmoral og kjærlighet til fedrelandet.

Med sitt program for en sammenliknende litteraturbetraktning, som har til hensikt å ”corrigere” etablerede nationalforestillinger og fremme internationalt udblik", gjør Brandes seg selv på denne måten til bannerfører for en historisk utviklingsprosess som ikke bare handler om litteratur, men om hele samfunnsordenen og kulturens modernisering i bred forstand.

Det styrende plottet i forelesnignene hans  er fortellingen om individets frisettelse fra tradisjonelle samfunnsinstitusjoner og autoriteter som kristendommen, ekteskapet og natsjonen. Denne fortellingen får en særlig brannfarlig karakter ved å bli fremsatt i Danmark – som tross alt er en liten, kulturelt homogen nasjonalstat i den kulturelle og politiske periferien av Europa, og som etter nederlaget til Preussen i den andre Slesvigske Krig i 1864 fremdeles befinner seg i en slags åndelig sjokktilstand.

Men planen om at denne forlesningsrekken skal bli inngangsporten til et professorat for Brandes, slår alvorlig feil. Tvert imot settes det nå en effektiv stopper for det som kunne blitt en lovende akademisk karriere. Forelesningssalen er riktignok full, men Brandes får rykte som samfunnsomvelter og religionsbespotter. Og dette får den konsekvensen at et flertall av konservative og høykirkelige professorene i det filosofiske fakultetet morsetter seg at han skal få det ledige professoratet i estetikk som han ellers ville vært den opplagte kandidadten til.

Dermed må Brandes se lang etter et sikkert og respektabelt borgerlig utkomme som statsansatt professor, og heller satse på en levevei som uavhengig skribent i tysk presse. I en lengre periode, fra 1877 til 1883,  kommer han til å ha base i Berlin. Til gjengjeld kommer det til å lykkes ham, via det tyskspråklige markedet, i løpet av det kommende tiåret å skape seg en posisjon som den ledende  førende europeiske litteraturkritikeren, og dessuten som kosmopolitisk formidler mellom de europeiske litteraturer – en ”guter Europäer und Cultur-Missionär” [en god europeer og kulturmisjonær], som filosofen Friedrich Nietzsche ærbødig kommer til å kalle ham i et privatbrev fra 1887.

Det som foregår i denne forelesningsalen ved Københavns universiet disse vintedagene kommer slik til å bli inngangen til en omfattende kritisk innsats som ikke bare kommer til å omfatte de seks bindene Hovedstrømninger i europæisk Litteratur, som kommer til å bli utgitt 1872-1890, og oversatt til tysk 1872-1891, men også en lang rekke portretter af moderne europeiske og skandinaviske forfattere, politikere og kulturpersonligheter. De kommer til å bli skrevet for et internasjonalt publikum -- ikke bare for dansker.

 

 

Personer
Sted
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Hvidt, K. (2016). Det moderne gennembrud set igennem Erik og Amalie Skram. København, Forlaget Vandkunsten. s. 82-83

og

Torben Jelsbak: Innledning til Emigrantlitteraturen. På Georg Brandes: digitale hovedstrømninger

https://www.georgbrandes.dk/brandes_hs1_1872/3/1