Dato
5 juni 1881

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson fra Grønnesørhaugen ved Fredrikshald. Hun takker for sist, og for vennligheten Bjørnstjerne og Karoline har møtt henne med. Og så unnskylder hun for at hun skriver med fjærpenn; her på landet kan hun ikke så lett få tak i noen annen.

Nærmeste nabo er Arne Garborg, kan hun fortelle. Han er her nede en fjorten dagers tid for å rekreere seg, men han har kofferten full av arbeid, og hun tror han antakelig ville gå fra konseptene dersom hun hadde løpt over til ham for å be om å få låne en penn, han er nemlig så underlig sky.

Dersom guttene hennes hadde vært hjemme, hadde det gått an, da kunne hun ha sendt dem. Men det er de ikke for øyebelikket.

Hun holder svært av Garborg, understreker hun. Mest på grunn av skriveriene hans. Hun er sikker på at han er det mennesket i verden som hun har mest til felles med.

Hun er så vidt begynt på oversettelsen av boken med teologisk kritikk som Bjørnson har sendt henne, og hun har noen kommentarer i den forbindelse: Hun er ikke sikker på at det er riktig, slik forfatteren Charles B. Waite skriver, at evangeliene fra det første århundre er gått tapt. Er det ikke nettopp dette striden står om? Det er vel ikke blitt bevist at de er tapt?

Hun kan heller ikke dy seg for å sladre litt om Margrethe Vullum. Hun skriver: «Jeg er vis på at Margrethe Wullum er et utmærket godt og elskværdigt menneske, men du sødeste gud, hvor tung hun er at tale med, -- hvad siger jeg,-- tung! - nei hun er ligefrem umulig at forstå. Nu gjorde jeg mig gang efter gang min yderste, mest anspent flid for at følge hendes tankegang, når hun udviglede noget, men allikevel stod jeg og måbede som et umælende fæ, og svarte ha og ja på må og få. Det er akkurat som når hun skriver noget: de fleste påstår at de vilde have mindst 15 kr. for at læse det til ende, og da må det ovenikjøbet ikke være overhændigt langt.»

Og så ber Amalie  Bjørnson innstendig om å be Karoline om å sende et brevkort om når de igjen er på gjennomreise på hennes trakter. Så kan hun bli med toget en stasjon eller to og få seg en liten passiar. Men hun må huske å gjøre det i god tid, for Amalie bor et godt stykke ute på landet, kan hun fortelle, og hun får aldri brevene før dagen etter.

Hun reiste forresten sammen med Bjørnsons mor til Fredrikstad. De kom utmerket ut av det med hverandre, forsikrer hun.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Bjørnson, B., et al. (1996). "Og nu vil jeg tale ut" - "Men nu vil jeg også tale ud" : brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878-1904. Oslo, Gyldendal.

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080100085