Dato
januar 1884

Knut Hamsun bryter opp fra Elroy, Wisconsin og drar til den lille byen Madelia i Minnesota. Her får han ansvaret for å passe huset og trelastforretningen til en forretningsmann mens han er bortreist. Hamsun er fortsatt pengelens, for det meste arbeidsløs, og bortsett fra tilfedldige losjier som dette, har han ikke noe fast sted å bo.

Dessuten er han syk; han har tatt i for hardt mens hans løftet en salttønne denne høsten. Han kjente at det var som om noe løsnet i brystet. Han begynte å spytte blod, og han tålte ingen fysiske anstrengelser.

Men det går ikke så verst med skrivingen nå. Han har klart å få ferdig over 300 manuskriptsider på en roman som skal få tittelen Over havet.

En dag treffer han Kristoffer Janson, dikterpresten fra Bergen, Amalie Skrams gamle venn. Han som komme fra den rike patrisierfamilien i Bergen, han som har vandret i de elegante rommene på Damsgaard i barndommen, men som har dreid en annen retning enn det bergensrøttene hans hadde forventet.

Madelia er stasjonsbyen Kristoffer må gå av i når han skal til sin lille, trofaste menighet i Brown County, som han besøker fire ganger i året, og dessuten bor hos hele sommeren sammen med familien.

Kristoffer skal siden komme til å skrive om hvordan han ble oppmerksom på den høye, ranke nordmannen med gullbriller og det han syns virker som et aristokratisk og intelligent ansikt, som snakker norsk. De kommer i prat, det er søndag, og følge Jansons versjon av historien har Hamsun derfor tid til å drive med ham en tur innover i skogen.

Kristoffer spør Hamsun om det tilfredsstiller ham å gå der og slepe på planker. Det må Hamsun innrømme at det ikke gjør - men hva skal han gjøre - han må jo tjene til livets opphold. Kristoffer tilbyr ham å bli hans sekretær, han trenger hjelp til å redigere tidsskriftet Saamanden, og holde foredrag.

Han spør om Hamsun har religiøse interesser, men det kan han avkrefte. Tvert imot har han begynt å tvile på av sannheten av hele den gamle kristendommen.

Så forteller Kristoffer ham om den religiøse retningen unitarismen, som han selv er representant for, og som står i opposisjon til mange av de kirkelige dogmene som han forstår at Hamsun finner usmakelige og umoralske. Om Hamsun ikke akkurat har religiøse interesser for øyeblikket, kan det vel hende han kan få dem i denne retningen?

Og Hamsun er enig i at han kan gi det et forsøk. Så blir han Kristoffers sekretær og hjelpeprest. Men med det religiøse går det ikke så bra - han får mer og mer avsmak av alt som lukter av teologi. Dessuten viser det seg at engelsken hans heller ikke er så god, Kristoffer må rette oversettelsene hans som en lærer retter stiler.

Men på de små festene og basarene som menigheten i Minneapolis arrangerer, er han til gjengjeld ubetalelig. Han er dessuten en beskjeden og fordringsløs gjest å ha i huset, og han blir god venn med barna.

Og Kristoffer legger merke til hans eienndommelige måte å lese bøker på; han setter seg sjelden ned for å studere en bok han gjennom. Han står bare timevis for an bokhyllene, tar ut en bok, ser på den, blar litt, setter den tilbake, tar ut en ny bok.

Siden skal Hamsun komme til å hudflette både Walt Whitman og Ralph Waldo Emerson i foredrag han kommer til å holde hjemme i Skandinavia. Men Kristoffer tror ikke han kan ha lest mer av dem enn det han gjør der ved bokhyllene. Derimot har han lagt merke til at Hamsun har den samme evnen som Bjørnson; de klarer begge på intuitivt vis å danne seg et ganske korrekt inntrykk av boken de blar i

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Kristiania og Rottem, Ø. and S. Falck (1996). Hamsuns liv i bilder. [Oslo], Gyldendal. s. 54

og Larsen, L. F. (1998). Den unge Hamsun: (1859-1888). Oslo, Schibsted. s.304

http://www.nb.no/nbsok/nb/d689f7350ec9d0b1cdd3c7c7c0f97805.nbdigital?lang=no#0

og

Janson, K. (1913). Hvad jeg har oplevet: livserindringer. Kristiania, Gyldendal.

http://www.nb.no/nbsok/nb/d689f7350ec9d0b1cdd3c7c7c0f97805.nbdigital?lang=no#0

og

Kolloen, I. S. (2003). Hamsun : [1] : Svermeren. Oslo, Gyldendal. s. 83