Leis Schjelderup, som er en av Amalie Skrams bekjente og har malt et portrett av henne, oppholder seg i Bergen. Hun utgir boken Farveskitser, og maler et portrett av redaktøren i Bergens Tidende, Olav Lofthus, en kjent person i Bergen, og en av Amalies venner.
De to blir gode venner. Lofthus prøver å hjelpe Leis økonomisk, og overtaler henne til å skrive korrespondanser for Bergens Tidende fra Paris, noe hun gjør en periode.
Etter trykkingen av hennes første beretning fra Paris forteller Lofthus henne at hun blir lest og likt av mennesker han setter pris på, og han øker straks honoraret hennes.
Leis skal selv komme til å se på portrettet av Lofthus som et av sine hovedverk. Hun har konsentrert seg om å male ansiktet hans, og lar både bakgrunn og klær være diskret. Verket skal komme til å bli vist både på Høstutstillingen og på Verdensutstillingen i Paris. I Paris kommer det til få en ærespris av juryen.
Boken hennes blir ifølge Lofthus lest med forståelse og sympati av Bergens romantikere, mens realistene ikke kan fordøye den. Selv mener han at den er skrevet i en ærlig poetisk stemning, men at den her og der er ubehjelpelig i formen.
Lofthus tolker også Farveskitser i retning av at det er Leis' egne personlige minner som kommer til uttrykk i boken, og at de har sammenheng med forholdet hennes til Edvard Grieg.
Han skriver: "Le og græd, velsign og forband, elsk og had, men send alle syge Drømme til Bloksbjerg, - vær med andre ord helt Dem selv, kjære Leis, og tull Dem ikke bort i romantiske Minder. Glem alt, hva der ikke fortjæner at huskes, og har deres Sjæl faaet et Streifskud, som paa en eller anden Maade haer givet dem deres vemodige Lifssyn, koketter ikke med Saaret. Tænk ikke paa det, men paa alt andet, saa gror det nok."
Ørslien, L. R. (2004) Leis Schjelderup - Et kunstnerliv med Paris som inspirasjon.