Dato
15 februar 1887

Amalie Skram er fortvilet. Hun har nettopp fått brev fra begge sønnene sine, Jakob og Ludvig, om at faren deres, August Müller, er konkurs. Det betyr at ingen av dem lenger kommer til å få noen økonomisk støtte fra ham. Heretter må de klare seg selv.

Ludvig, som nå er nitten år gammel og jobber i butikk i Bergen for onkelen, Tobias Müller, en jobb som han mistrives intenst i, har skrevet til henne at han har bestemt seg for å emigrere til Amerika. Han skriver ikke noe om hvor i Amerika.

Mens Jakob, som har to år igjen av jusstudiene i Kristiania, har dystert erklært at heretter må han klare seg selv som best han kan.

Amalie har ingen penger å by dem -- hun og Erik tjener ikke mer enn de selv trenger. Da de giftet seg for tre år siden, var avtalen mellom dem at de begge skulle tjene penger til husholdet.

Øynene hennes er røde av gråt, skriver hun til venninnen Elisa Knudtzon i Bergen. Hun trygler Elisa og mannen hennes, som er innflytelsesrik og velhavende, om å forhøre seg i hemmelighet om Ludvig virkelig mener alvor med planene om å dra til Amerika.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Skram, A. (15. februar 1887). Brev til Elisa Knudtzon. Hanske, (Brevsamling 117). Nasjonalbiblioteket i Oslo.

https://www.nb.no/nbsok/nb/519e797f63a96d946e503591b527b32e.nbdigital?l…