Dato
28 juni 1888

Alexander Kielland tar med sin kone Beate og de fire barna deres, som nå er femten, fjorten, tolv og seks år gamle, og reiser hjem fra Frankrike, hvor de har bodd i flere år, til Stavanger for å bosette seg i barndomshjemmet ved Breiavatnet.

Han får leie det av sine søsken, det står ledig etter at stemoren hans, som kom inn i livet hans da han var tretten og moren døde, nå selv er død for et års tid siden. Stemoren var en svært streng dypt kristelig kvinne med haugianerbakgrunn. Den siste boken Alexander utgav har utgitt før hjemkomsten er Sankt Hans Fest. Det et angrep på vekkelsespresten Lars Oftedal og hans tilhengere, omtalt i romanen som «kaninene».

Mange i Stavanger seg truffet av skildringene i boken, og når Kielland nå ved hjemkomsten bekjentgjør at han har til hensikt å stille som stortingsmann for Venstre, får han i klartekst vite at en stortingsplass for Stavanger er utenfor rekkevidde. Han bestemmer seg derfor for å bli redaktør i stedet. Han skriver til Bjørnstjerne Bjørnson: «Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet».

Han er førti år gammel nå, og insisterer på å opprettholde den livsstilen han er blitt vant til fra ungdommen av. Han elsker god mat og god vin, og setter pris på folk som kan oppføre seg dannet og vise pene, borgerlige manerer. Han elsker dessuten å kle seg iøynefallende, ofte prangende, med fargerike vester, skreddersydde bukser, flosshatt og elegant spaserstokk.

Mange syns nok han er nokså forfengelig, men alle vet også hvilken familie han tilhører. Og ikke langt unna lever hans ungdomsvenninne Lisa Aarre. Hun er to år eldre enn ham, og har to barn som det siden skal bli spekulert om: Kan det være Alexander som er faren? Hver sommer, når Alexanders herskapelige familie ferierte på Aarre, var de to sammen. Alexander forlovet seg imidlertid med ett år yngre Beate, datteren av en rik forretningsmann og haugianer i Stavanger, da han var sytten, og i hans kretser er det en større skandale å bryte en forlovelse enn å nekte for farskapet til et barn som er avlet med en bondedatter og født utenfor ekteskap.

Alt rundt fødselen av Lisas sønn Bernhard skjedde i den dypeste hemmelighet den gangen i 1871. Bernhard er blitt sytten år gammel nå, og Lisa giftet seg med en annen mann for tre år siden. Med ham har hun en datter på et drøyt år som heter Sina.

Den gangen Bernhard ble født, ble Justine Olsdatter Orre innskrevet som moren hans i kirkeboken. Justine hadde mistet sitt eget barn like før, og hun og Bernhard ble sendt som fattiglemmer til en gård på Tu. Justine døde av tæring da Bernhard var 3 år gammel. Nå het han Bernhard Tu, og den foreldreløse gutten  bodde hos Rasmus Viby, som lånte ham ut for arbeid mot betaling. Tli slutt er han blitt dreng hos en søster av sin mor, som også heter Bertha. Her kommer Alexander til å møte ham flere ganger.

Bernhard kommer til å arbeide seg opp til en ledende stilling i en mineralvannfabrikk, og han kommer også til å slå seg opp på eiendomshandel. Til slutt kommer han til å eie 14 hus og en fabrikk.

Alexanders ekteskap med Beate er anstrengt. Hun er mye syk, og bortreist på kuropphold.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Skadberg, G. A. (2002). Alexander L. Kielland: "i slekt med hele byen" : Kielland og hans nærmiljø sett fra et lokalhistorisk ståsted. Stavanger, Wigestrand. s. 7.

og

Obrestad, T. (1996). Alexander L. Kiellands hemmelige liv Aftenposten. https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Kielland

og

Ukjent. (ca 1890). Alexander Kielland: Stender forlag

https://digitaltmuseum.no/011014345403/alexander-kielland/media?slide=0