Dato
11 august 1894

August har fantasier om den fremtidige mannen, som skal være en forfinet type med svake muskler og høy panne. Alt som minner om dyret skal forsvinne, og de overflødige organene skal reduseres til et minimum. Denne fremtidsmannen skal også ha lært av Nietzsches overmenneskeideal, og kjenne til kunsten å såre ved behov.

August skulle gjerne ha identifisert seg med denne mannstypen, men ekteskapet og familien holder ham tilbake i en fornedrende bundethet til materien. Derfor vil han gjøre seg fri. Han føler at han står overfor en ny fase i livet nå, men de kreftene som styrer denne utviklingen fins enten utenfor ham, eller inni ham - de ligger, syns han, helt utenfor hans egen vilje.

Han foretrekker, skriver han til vennen, teosofen Torsten Hedlund, som han nå har gjenopptatt korrespondansen med etter tre års pause, å fortsette i ubevisst tilstand; han lar kreftene virke og venter i spenning. Denne fatalismen finner også sitt uttrykk i religiøse formler.

Strindberg kjenner Herrens hånd hvile over seg, men vet ikke hva Herren vil med ham. Det kan gå oppover, eller rett nedover til jordens midtpunkt, tror han. Vanskelig å si.

Og han får svar fra sin venn, hvor han får bekreftelse på sine anelser i høystemt form. Brevet gjør voldsomt inntrykk på ham.

Sted
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Brandell, G. (1950). Strindbergs infernokris. Stockholm, Bonnier.s 93