I Stockholm utgir Carl Michael Bellman de 82 visene sine. Han kaller samlingen Fredmans epistlar. Neste år kommer han til å gi ut samlingen Fredmans sånger, der de fleste av de sangene som kommer til å bli sunget i mange hundre år fremover, kommer til å bli trykt.
I utgangspunktet er verket ment som en parodi på apostelen Paulus’ brev i Det Nye Testamente. Tittelpersonen Fredman er en fordrukken urmaker, «utan ur, verkstad och förlag”, og basert på den virkelige stockholmsurmakeren Jean Fredman. Men det er bare noen av sangene som følger denne planen om bibelparodi. Resten tar mange ulike former: Noen er rene drikkeviser, mens andre er finstemte pastoraler. Både fødsler, sykdom, dødsfall og begravelser blir skildret. Alle har fått et lite forord, enten som en liten forklaring om hva visen handler om, hvordan den skal synges, eller en dedikasjon til en bestemt navngitt mottaker – for eksempel «Till Cajsa Stina».
Det er nå 23 år siden Bellman skrev de førte visene som handlet om urmaker Fredman. Den gangen var Jean Fredman selv nettopp død, trolig som et resultat av noe spetakkel knyttet til Bacchi orden, der man parodierte tidens ordensselskap. Bellman skrev i en parodierende stil der Fredman blir beskrevet som en apostel fra vinguden Bacchus, som sender sine epistler til de troende. I fjor vår utviklet Bellman så dette temaet, og skrev flere viser som parodierer Bibelen. Mottakerne oppfordres for eksempel til å jobbe hardt i vingården – det er en vending som er hentet direkte fra Bibelen, men meninge er at den skal forstås i helt konkret betydning.
Men etter hvert oppgir Bellman bibelparodiene sine, og konsentrerer seg mer om rene drikkeviser. Og etter hvert vokser det frem et tydelig rollegalleri bestående av personer med tydelige karaktertrekk: For eksempel Ulla Winblad, Jergen Puckel og Fader Berg. De er alle blant samfunnets mindre bemidlede, håndverkere, tjenestejenter og lavtstående militære.
Melodiene til visene henter Bellman fra andre komponisters verk; opera, dansemusikk, kunstmusikk, marsjer og så videre. Slik oppstår en komisk effekt: tilhørerne kjenner melodien, men innholdet er helt annerledes. Han tar seg imidlertid store friheter i måten han bruker disse lånte melodiene på. Ofte forandrer han både tempo og frasenes utforming for at de skal passe til teksten.
Epistlene er mest å skulle fremføres og lyttes til, ikke leses. De inneholder talte passasjer som presenterer miljøet og handlingen, eller den som fremfører den kan etterlikne ulike instrumenter, som fløyte, tuba, trommer osv. De blir dessuten fremført med innslag av skuespilleri, slik at de komiske poengene skal komme ytterligere frem. Bellman selv er en fremragende underholder, spesielt god på å imitere personer, fugler og instrumenter.
Noen av tekstene er dramatisk beskrivende, mens andre er finstemte og sarte. De handler om slagsmål på kroen, kjærlighetsstunder, barnesenger, baksmeller og dansekvelder. Eller om utflukter, dødsfall, begravelser, eller bryllup. Ofte er det Fredman selv som forteller, men handlingen kan også gjengis i form av dialoger. Dessuten fins det mange referanser i visene til antikk, romersk og kristen mytologi, som Stockholms borgere er vel kjent med.