Friedrich Nietzsche begynner å få problemer med å akseptere den formen for kristendom som han har vokst opp med

Friedrich Nietzsche, som nå er sytten år gammel og går på den prestisjetunge tyske skolen Pforta, begynner å få problemer med å akseptere den formen for kristendom som han har vokst opp med. Han er prestesønn, var svært nært knyttet til sin far, og er vokst opp i strengt religiøse omgivelser. Og her på skolen blir det også lagt stor vekt på daglig bønn og formaning, og elevene møter til regelmessige gudstjenester i den gamle klosterkirken. I disse rutinene opplever han å få sin barnetro tatt på alvor og bekreftet på nytt. Men samtidig lærer han på skolen om antikken, og om utviklingen av språk, kunst og tenkning, og her er det en annen type tenkning som gjelder, det begynner å tegne seg en annen virkelighet for ham, som et resultat av den nye innsikten. Det går opp for ham at ikke alt er uttrykk for en guddommelig skjebne eller plan. Tvert imot må man ta med i betraktningen at det fins en historisk utvikling også på det religiøse området. Denne våknende historiske bevisstheten er en logisk følge av den rasjonelle opplysningstanken og de sammenliknende studiene som han blir satt til å gjøre på skolen. Men samtidig er det også en naturlig forlengelse av en prosess som begynte lenge før hans egen tid, med renessansehumanistenes om å gå til kildene for å la mennesket undersøke sine egne tidlige prestasjoner innenfor filosofi, litteratur og vitenskap. Med opplysningstidens nærmest ubetingede tillit til fornuften og erfaringen (empirien), er den fordomsfrie forskningen blitt styrket, og med Hegels lære om utvikling gjennom motsetninger (dialektikken) har man fått et historiesyn som ikke lenger gjør det mulig for den som har fulgt med i timen å fortsette å tenke at det også på religionens område fins evige og uforanderlige lover. Og dette er en dramatisk tanke for en ung mann med religiøse lengsler, for den setter både religionen og Gud selv inn i en historisk ramme. Denne vårmåneden på Pforta skriver en skoleoppgave om "folkenes barndom". I den beskriver han den utviklingen som viser seg i de forskjellige religionene, mytologiene og gudsbegrepene. Han vurderer de grunnene som øver innflytelse på denne utviklingen, og skriver også om "tilbøyeligheten til det vidunderlige, til troen på åpenbaring og drømmetydning" som noe som ligger i menneskets natur, og som trenger seg på i "den fremadskridende kulturen". Det er bare fjorten dager siden Friedrich ble konfirmert, han har altså nettopp bekreftet sin kristne tro. Og noen dager etter konfirmasjonen har han skrevet et brev til moren om hvilken vidunderlig dag dette var, og hvor takknemlig han er for at familien ville være sammen med ham når han høytidelig bekreftet sin tro. Han må altså holde en form for dobbelt bokholderi for tiden, for moren vil nok ikke tåle å høre hva han virkelig går og grubler på. Ikke lenge etter skriver han i et brev til moren at han ber henne ydmykt om tilgivelse for noe som han betegner som "heslige hendelser som har forkludret og formørket" påskeferien deres. Og i brev til andre skriver han imidlertid at han har fått nok av det han kaller den hjemlige sirligheten og dens åndløse småborgerlighet, og det er ord som rammer barndomshjemmet. I alle fall er det tydelig at det har vært en form for ulyd i familiehyggen når han har vært hjemme på ferie. Moren har dessuten blitt kontakten av skolen i forbindelse med en episode der han i klassen i ren trass, og for å bevise et poeng han har hatt om en romersk helts mandige mot, har trukket frem en bunt fyrstikker, tent på og holdt den under sin egen håndflate en lang stund, til den ble kraftig forbrent. Det er ikke slikt som moren liker å høre. I alle fall er det tydelig at hans kristne barnetro har mistet noe av den høystemte og følelsesmessige forankringen den har hatt i ham, og er blitt utfordret av hans nye kunnskaper og store refleksjonsevne. I stedet er han blitt fylt av en sterk bevissthet om kulturens gang og utvikling. Og når man først har begynt å tenke slik, blir kristendommen kun en av flere aktverdige eksempler på menneskers tro - og så er det også mye annet som raser. Han er altså i intellektuell forstand i ferd med å sage over den grenen han sitter på. En annen måte å si det på, er at maskuline verdier som rasjonalitet, analyse og logikk er i ferd med å trenge unna feminine verdier som tro, følelse og intuisjon hos ham. Men han er fremdeles en veloppdragen og tekkelig gutt i brevene hjem til moren. Han forteller henne om livet på skolelivet, om utfluktene g leksene, og spør bekymret om hvordan det går med de gamle og syke i slekten. Det kan virke som om han med vilje unngår å komme inn på de vanskelige temaene som gjærer i ham. Den kommende høsten skal han komme til å bli svært opptatt av Lord Byrons dramatiske diktning og Hölderlins smertefulle poetiske univers. Han skriver skoleoppgaver om begge to. I oppgaven om Hölderlin, som ennå ikke er særlig kjent eller anerkjent i Tyskland, skal han komme til å få som råd fra læreren å holde seg til en mer sunn, klar og tysk dikter i fremtiden. Hölderlin, som døde i 1843, bryter med den tyske nasjonalfølelsen og den kristne tro, og det er ikke så populært her på denne skolen. Men det er ingen vei forbi: det begynner å danne seg en tanke i Friedrich om at hele kristendommen i virkeligheten hviler på antakelser: om Guds eksistens, om sjelens udødelig liv. Ja, hele den blinde bibelautoriteten står for fall hos ham.