Herman Colditz, som er en ung norsk forfatter fra Kristiania på 28 år, skriver et brev til sin venn Gustav Wentzel i Kristiania. Wentzel er maler, og de to har holdt sammen i en kameratflokk av unge malere som har tilknytning til bohemen, og som strever med å finne uttrykk for den nye tidens krav i maleriene sine. Colditz har utgitt en roman, Kjærka. Den kom i fjor hos Schubotes forlag i København, som også er Amalie Skrams forlag.
Romanens handling er lagt til årene 1883-84, og er et forsøk på å skrive en roman slik impresjonistene maler bildene sine; et direkte øyeblikksbilde av stemningen i kameratflokken og av Kristiania-atmosfæren, uten særlig vekt på tradisjonell handlingsoppbygging, men med stor vekt på realistiske gjengivelser av dialog og detaljer fra scener utendørs og innendørs.
Handlingen foregår i løpet av noen traurige høstmåneder. Boken er en nøkkelroman, og modellene er lett gjenkjennelige for den som kjenner det unge, norske malermiljøet.
Den unge maleren i boka som har fått navnet Nansen har Edvard Munch som modell. Han fremstilles som en svært intens ung mann i en dypt kreativ periode, han er ikke i stand til å snakke om annet enn bildene han har planer om å male. Ett av dem skal være av en døende ung pike, huden skal være blålig med gult i skyggene, sier han, han snakker om bildet sitt med nærmest manisk selvsikkerhet. Kameratene bli lei hans ensporethet. Men de er selv også ensporete på hvert sitt vis i sine forsøk på å fange virkeligheten i maleri. Og alle arbeider de intenst for å få bildene sine antatt på Høstutstillingen. Gustav Wentzel selv har fått navnet Moen i romanen.
Det sentrale motivet i romanen erimidlertid ikke de individuelle personene som lever sine skjeve liv, men «kjærka» selv. Det er et atelier som ligger i Akersveien, i røysen av en steinhoggertomt rett overfor den katolske kirken. Der holder billedhoggeren Rolf Skjefte, som i boka har fått navnet Hov. Atelieret er i dårlig stand; en slags rønne.
Colditz har en gang vært oppe i Kjærka hos Skjefte og lest litt høyt fra romanen. Billedhuggeren Skeibrok var også til stede. Colditz får ingen særlig positiv respons på det han har skrevet. I brevet til Wentzel skriver han i dag om den uforstående responsen. Det virker ikke som om kameratene hans får tak i at han har forsøkt å skrive ren impresjonisme, eller i det hele tatt hva det er han han har forsøkt å få frem i teksten. Kommentarere har tvert imotvært at de unge malerne i boka er altfor likt fremstilt; alle drikker øl, og alle sier «faen». De gir et overflatisk inntrykk, og det er ingen som representerer noen som helst slags solid dyktighet, hverken som mennesker eller som malere.
Romanen har ikke vakt særlig oppmerksomhet i offentligheten, og Colditz plages av å føle seg tiet i hjel. Han har hatt håp om at de radikale avisene Dagbladet og Verdens Gang skulle omtale den, men det har de ikke gjort. Etter utgivelsen bestemte han seg for å lese til artium i stedet for å bli maler, men så fikk han påvist lungetuberkulose. Han har emigrert til California og slått seg ned i Monterey, hvor han holder til i en elendig hytte under vanskelige forhold. Hytta kan ikke engang sammenliknes med Kjærka.
I brevet til kameraten skriver han:
«Den er ikke netop tett som en potte, som man sier, men klimaet er jo ikke som hjemme. Blaaser gjør det som bare fanden, men vi bli ikke engang forkjølet. Her bor jeg altsaa. Hytten er 12 fod på den ene veien, 8 på den anden… her koger vi, her bander vi, og snakker stygt, men folk ser vi aldri, ikke fæ heller. Du kan tro det er muntre dage, haren er den eneste som korter tiden og forlyster oss.»
Smør og brød har de ikke, kan han fortelle. De lever av harer som de skyter. Og de river opp busker og annen faenskap for å dyrke jorda, skriver han.
Colditz, H. (16. februar 1889). Brev til Gustav Wentzel. (Brevsamling 799).
og
Hansen, H. (1992). Etterord til Herman Colditz' Kjærka Oslo: Altera.