Dato
18 september 1893

Stanislaw Przybszewski skriver brev til sin kone Dagny, som han nå har vært gift med i en måned. En natur som hans kan kun  bo i henne, skriver han. Hun er hans mest absolutte, høyeste og mest intime ideal. Hun er det han er, mener han, bare finere, mer aristokratisk.

Det er gjennom Dagny at han selv kan eksisterere, skriver han; han skylder henne alt. Uten henne er han ingenting, hun er hans begynnelse og hans utgang, hans flerrende lyn, hans kosmiske ild, og alt, alt, skriver han. Han vil at det skal være kjent at hun har skapt ham, og han ønsker å eie henne som han aldri har eid henne, hennes nakne, sitrende sjel, hennes mest nakne, sitrende tanker.

Men det plager ham ikke så rent lite at Dagnys forhold før ham kan ha gjort henne uren. Selv om hun nå er ubesmittet på grunn av kjærligheten til og fra ham, og spesielt selvkjærligheten som hun vekker i ham, og selv om han mener at ingen kan besudle eller gjøre kjærligheten skitten, er det på grunn av ham at hun befinner seg i denne rene tilstanden som han beundrer så høyt.

Stachu kaller Dagny for Ducha. Det betyr sjel på polsk. Hun er hans største og høyeste intellektuelle og estetiske nytelse, skriver han. I Munchs portretter fremstår Dagny som fristerinne, Eva, madonna og vampyr. I noen av bildene er Munch selv og Stachu gjenkjennelige, som deler av den evige trekanten.

Sted
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Norseng, M. K. and H. Bramness (1992). Dagny Juel : kvinnen og myten. Oslo, Gyldendal. s. 165

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030200075

og

Kosicka, J., D. Gerould and S. Przybyszewska (1989). A life of solitude : Stanisława Przybyszewska : a biographical study with selected letters. Evanston, Ill, Northwestern University Press. s. 8

https://books.google.no/books?id=61VJ2eRFZsMC&pg=PA62-IA5&source=gbs_selected_pages&cad=3#v=onepage&q&f=false