Tidslinjen 27 september 1900

Amalie skriver. Hun syns fremdeles livet er et slit og en byrde, men datteren Småen gleder henne så usigelig, og det fins dessuten så mange kjærlige mennesker rundt henne, skriver hun til sin venn Valdemar Irminger.

I dag, på et ærend i byen, møtte hun fire stykker som snakket kjærlig til henne, og det gjorde uutslettelig inntrykk, skriver hun. Hun føler seg sikker på at dersom det ikke hadde vært fordi det var Guds vilje at hun skulle leve så lenge Småen trengte henne, ville hun vært død nå.