Christiania får sitt første boktrykkeri. Det overlever bare et par år; publikumsgrunnlaget er for lite, for mange av byens borgere kan ikke lese.

I Christiania blir det i år etablert et boktrykkeri. Det får en levetid på et par år. I hele landet bor det ikke mer enn ca 400 000 mennesker, og i byene til sammen i underkant av 30 000. Grunnlaget for en norsk bokproduksjon er altså temmelig skrint.

Men interessen for bøker er stigende, den vitner om at skrivelystne lærde i Norge ønsker å gjøre det enklere å få publisert bøkene sine, selv om kretsene er temmelig lukkede, og de stort sett er henvist til å skrive for hverandre. 

De lærde humanisstsmiljøene er mannsmiljøer knyttet til ulike kirkelige institusjoner. De forutsetter en klassisk utdannelse, og slikt er det kun menn som har adgang til.

Men andre røster er i ferd med å blande seg i koret. Verden er blitt større de siste to hundre årene: Oppdagelser og reisebskrivelser har presentert den lesekyndige publikum for andre folkeslag og andre skikker. De reglene for diktningen som de lærde i den europeiske kulturen har sett det som sitt oppgave å forvalte og omsette i praksis, har mistet noe av sin selvfølgelighet. Den lærde kulturens hiearkisk ordnede arsenal av motiver er blitt brutt opp, og igrunnen litt utvisket. Forventnigner til og rangering av sjangre går etter hvert i oppløsning, og de retoriske reglene for hvilke språklige uttrykk som passer for hvilke emner og  vilke anledninger mister etter hvert sin autoritet.

Etter hvert skal resultatet av dette bli en nesten total avvisning av lærdomens herredømme over diktekunsten, og selve ideen om diktning som kunstferdig håndtverk og imitasjonskunst. I stedet kommer det skapende enkeltindividet til å komme på banen; romantikkens genrier og følsomhetens og intuisjonens diktere. Men ennå er det lenge til. Foreløpig er vi på midten av sekstenhundretallet.