I Norge er interessen for bøker merkbart økende.

Det begynner å komme et visst marked for distribusjon av bøker i Norge. I byene er det etter hvert kommet faste bokhandlere, men mesteparten av boksalget foregår via omreisende bokførere, eller gjennom utsendinger fra danske bokhandlere. Etter hvert er konkurrane blitt mellom disse blir skarpere.

I år blir bokhandlernes privilegier opphevet. Heretter får de omreisende bokførerne anledning til å også å selge bøker i byene, og det betyr at det lesende publikum får et større tilbud av bøker.

Bokpublikum i Norge kan grovt sett deles i to: På den ene siden det lærde, latinkyndige publikum som leser og også noen ganger publiserer skrifter. Disse har ofte vitenskapelige pretensjoner, og skriver også hyllestdikt til makthaverne.

På den andre siden fins et bredere, borgerlig publikum som interesserer seg for tidens underholdningslitteratur, for eksempel visetrykk og folkebøker. Men de kjøper også salmebøker og annen oppbyggelig religiøs litteratur.

Men dette skillet er ikke absolutt. Også geistligheten leser i blant populær religiøs litteratur, mens det gjengse, brede publikum kun unntaksvis interesserer seg for de lærdes frembringelser. Ofte kan de jo heller ikke forstå dem, siden de ofte bare fins på latin.

Det er framveksten av dette borgelige publikummet som nå etter hvert gjør det mulig for enkelte kvinner å opptre om offentlige skribenter i Norge. Og i de høyere klassene, særlig i adelskapet, fins det også kvinner som holder i hevd en muntlig litterær kunst, og som dikter, eller gjør seg bemerket som visesamlere eller oversettere. Men slike miljøer av litterært aktive adelskvinner er først og fremst et dansk -- og europeisk -- fenomen. Norge har aldri kunnet skilte med et kulturbærende aristokrati som rommer litterært aktive kvinner, og de danske adelskvinnene unnlater stort sett å publisere den leilighetsdiktningen som noen av dem skaper. I den grad de i det hele tatt er å finne på bokmarkedet, er det helst som oversettere, oftest av religiøs litteratur.

Når kvinner så først opptrer på bokmarkedet, er det nærliggende at det er den religiøse litteraturen de befatter seg med. De er jo utelukket fra den "høye" kunstdiktningen fordi de ikke har fått opplæring i latin, eller annen høyere utdannelse som anses som nødvendig for slik forfattervirksomhet. Dessuten mangler de mennenes "leiligheter": Ingen forventer at kvinner skal skrive leilighetsdikt til offentlige, representative begivenheter. De kan heller ikke forvente oppdrag fra landets adedlige administratorer eller andre myndigheter.

I den grad en kvinne skal ha et kall for seg selv som skribent, må det altså komme ovenfra: Hun kan dikte eller oversette fordi virksomheten tjener Gud. Dessuten åpner de religiøse tekstene til en viss grad for en kvinnelig iscenesettelse. Kvinnen kan for eksempel fremstille seg selv som en Maria Magdalena, og altså slik gjøre seg selv til det usleste kryp i forhold til det høyeste allmakten. På den måten slutter hun seg til botskristendommen, og det en en god balanse mot selve det å bryte ut av den tradisjonelle kvinnerollen.

Det er også slik at den religiøse sjangrer åpner for å skrive frem den smerten og elendiheten som kvinnelivet ofte bringer med seg: Sorg over døde barn og ektemenn, ensomhet og økonomiske bekymringer.

Alt dette er med til å legge grunnlaget at enkelte av de kvinnene som nå etter hvert kommer til syne på bokmarkedet i Norge, konsentrerer seg om å skrive religiøse tekster.