Dato
1814

Arthur Schopenhauer er en tysk akademiker på 26 år. Han har mørkt, krøllete hår, hissig temperament og et litt plaget blikk. Kinnskjegg. Stivet, hvit snipp. Vest med brede slag, oppkneppet til livet. Mørk frakk med elegant snitt. Han har et vanskelig forhold til sin mor. Hun er forfatter. Bøkene hennes selger godt.

 

Arthur er nettopp er ferdig med doktorgraden sin. I år begynner han på arbeidet med det som skal bli boken Verden som vilje og forestilling. Det kommer til å vekke lite oppmerksomhet når den første delen av det utkommer om fire år, men siden skal det komme til å gjøre sterkt inntrykk på filosofer, forfattere og forskere i flere generasjoner.

 

I Bergen kommer det en gang om en seksti års tid til å sitte en ung mor på Askøy utenfor Bergen og lese det han nå skriver. Hun kommer til å hete Amalie Müller, være født og oppvokst i Bergen, og kjent som en av Bergens vakreste kvinner. Hun kommer til å være gift med en tidligere skipskaptein som har gått i land og begynt med mølledrift.

 

Omtrent samtidig kommer en filosof ved navn Friedrich Nietzsche å skrive en liten bok om nettopp denne boken. Og en stund etter dette igjen kommer en lege i Wien ved navn Sigmund Freud til å innrømme at Schopenhauer er den første som gir en uttømmende forklaring på det han beskriver som menneskets tendens til å fortrenge erfaringer som ikke kan rommes. Det er en tanke som kommer til å bli hjørnesteinen i det om kommer til å bli kalt den psykoanalytiske teorien. Det psykoanalytiske teorien kommer til å få sitt utspring i studiet av kvinner med uforklarlige og oppsiktsvekkende kroppslige og psykologiske symptomer: Angst. Blindhet. Kramper. Lammelser. Delirium. Søvnløshet. Hallusinasjoner. De kommer til å bli kalt hysterikere.

 

Om mange år kommer en fysiker ved navn Albert Einstein til å summere innholdet i Schopenhauers bok slik: Mennesker kan nok gjøre hva det vil. Men de kan ikke ville hva de vil.

 

En rekke store romanforfattere kommer også til å erklære at de er direkte påvirket av ham. Blant dem kommer store russiske romanforfattere, Tolstoj og Turgenjev, til å være. Dessuten de franske, Proust og Zola. En av årsakene til at Schopenhauer kommer til få så stor innflytelse på forfattere, er nok den stilrene og ekspressive prosaen han skriver. Men skal også komme til lå bli ansett som den største pessimisten av alle filosofer, og denne mørke pessimismen skal Amalie Skram komme til å finne dyp gjenklang i. Hun kommer til å kjenne seg igjen i at mennesket er underlagt sitt begjær, og at det ikke kan nå ut over sine forestillinger. Hun kommer til å kjenne seg igjen i Schopenhauers uttalte motvilje motvilje mot verden. Han mener at målet må være å heve seg over den. Dyreriket, for eksempel, er et slags redselskabinett, påpeker han: de fleste dyre lever av å fortære hverandre, hvert sekund blir tusenvis av dyr revet i stykket eller spist levende. Og det står ikke stort bedre til med menneskene, mener han. Vold og urettferdighet florerer, hvert enkelt menneskeliv er en meningsløs tragedie som ender med den uunngåelige døden. Hele tiden er menneskene utilfredse, og det fins ingen annen utvei enn å tre ut av verden, for det er selve menneskets eksistens som er kilden til utilfredsheten.

 

Schopenhauer mener at det kun er i kunsten at det fins mulighet for et øyeblikks befrielse fra tilværelses pine. I kunsten kan man ha mulighet til å komme i berøring med noe utenfor den empiriske verden, et slags annet sjikt av virkelighet. Man kan bli løftet ut av tid og rom og ut av seg selv, ja, ut av ens egen kropp. Det er altså kunsten som er befrieren for Schopenhauer.

 

Arthur er en følsom mann, musikalsk begavet, han har spilt fløyte siden han var liten gutt, og har vokst opp i en velstående tysk kjøpmannsfamilie. Det er ni år siden faren hans døde nå. Det kan hende han tok sitt eget liv. Arthur har vanskelig for å tilgi henne at hun så raskt ser ut til å ha glemt hans døde far, og at hun ikke ser ut til å ha noen sans for det han selv skriver. Hun har tatt med seg søsteren hans og flyttet til Weimar, der hun selv utfolder seg som populær og bestselgende forfatter og holder litterære salonger. Blant gjestene hennes er dikteren Goethe og brødrene Grimm. I fjor hadde Arthur en samtale med Goethe om fargelæren hans, den gjorde sterkt inntrykk på ham, han er selv svært opptatt av fargene og det man kan forstå om dem.

 

Etter moren mening passer Arthur heller dårlig inn hennes litterære miljø og de innflytelsesrike vennene hennes. Det har falt ham tungt for brystet at hun har erklært at den første boken hans, som han skrev da han var student, er komplett uforståelig, hun har påstått at ingen noen sinne kommer til å orke å lese den. Den gangen svarte han rasende at det han skrev kommer til å bli lest lenge etter at det søppelet hun skrev er blitt glemt. Og det kommer han til å få rett i.

 

Det skal komme til å ta ham de fire kommende årene å få ferdig første del av boken han nå har begynt på. Et av de viktigste begrepene han har satt seg for å greie ut, er livsviljen: han beskriver den som en voldsom og blind naturkraft i menneskene, en impuls til å klynge seg til tilværelsen og alltid bevege seg fremover, slik at menneskerasen kan utvikle seg. Kun få av menneskene gjennomskuer denne iboende blinde viljen i tilværelsen, mener han, og de fleste er altså heller ikke bevisste om all den absurde lidelsen den fører med seg. Virkeligheten er til syvende og sist en illusjon, mener han. Men bak sløret fins den virkelige virkeligheten. Neon ganger kan man ane den.

 

Schopenhauers filosofi kommer siden til å bli ansett av mange som kvinnefiendtlig, og han skal komme til å bli kalt tidenes mest pessimistiske forfatter. Men han legger også stor vekt på medlidenhet, og det er en tanke som skal komme til å bli svært viktig også for Amalie. Han mener at i urgrunnen av menneskenes væren fins det ingen grenser mellom menneskene, og det er dette som forklarer medlidenheten, mener han- Medlidenhet er menneskenes evne til å identifisere seg med hverandre, og dele hverandres lidelser og gleder. Dersom et menneske skader et annet, skader han også sin egen absolutte væren. Han mener at det er denne medlidenheten er grunnlaget for alle mellommenneskelige forhold og all kommunikasjon. Han mener dessuten at den empiriske verden er uten mening eller uten hensikt, og at den i siste instans, i seg selv, ikke er noe i et hele tatt. Verden er helt subjektavhengig. Men menneskene har likevel en tendens til å tro at den eksisterer uavhengig av dem selv, og derfor er alt i en viss forstand en illusjon. Han mener at man ikke må la seg lure av verden.

Tema
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Schopenhauer, A., et al. (2000). Verden som vilje og forestilling. Oslo, Solum. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Arthur_Schopenhauer

Magee, B. and J.-E. E. Hansen (2010). Filosofi : tenkningens historie gjennom 2500 år. Oslo, Cappelen Damm faktum.