-
Camilla Wergeland skriver i et brev til sin venninne Emilie Diriks at hun har et voldsomt skrivebehov for tiden. Men det skjer jo ingenting i livet hennes der på prestegåren på Eidsvold, derfor må hun enten skrive veldig mye om nesten ingenting som foregår i det ytre, eller hun må skriver utførlig om sitt indre liv, slår hun fast. Hun gjør begge deler.
Sammen utvikler hun og Emilie en bestemt form for kvinnelig estetikk som sirkler om selvrefleksjon og tilværelsens meningsløshet.
