Henrik Ibsens bror Johan skriver brev hjem til familien i Skien fra havnebyen Milwaukee i Wisconsin

Henrik Ibsens bror Johan, som er to år yngre enn ham, skriver brev hjem til familien i Skien fra havnebyen Milwaukee i Wisconsin, ved Michigansjøen. Brevet hans er langt og fullt av informasjon om livet i Amerika, han stiler det til faren Knud, men vet at alle kommer til å lese det han skriver. Johan er en vakker, mørk ung mann, ikke ulik broren sin i utseende. Han har vært her i Amerika i et par år nå, byen han har slått seg ned i er ikke stor, den har rundt 8000 innbyggere, men er likevel en viktig by for emigrantene. Han har fått seg jobb som ekspeditør i en krambu. Henrik har alltid følt seg nært knyttet til Johan; de to delte rom da de bodde på gården Venstøp, og det går frem av brevet at de to har kontakt; han oppfordrer de som leser dette brevet, og som også skriver til Henrik, som å skrive til ham. Han besørger gjerne portoen til alle som skriver til ham, og han ønsker seg også aviser, det er så lenge siden han har hørt nyheter hjemmefra. Det er dyrt å sende brev fra Amerika hjem til gamlelandet; det koster nesten en hel dagslønn for en mann å sende brev fra Wisconsin hjem til Norge, og i Norge er portoprisen enda høyere, det kan koste mellom en og to spesiedaler å sende et amerikabrev. Det kommer først til å være mot slutten av 1860-tallet at internasjonale postavtaler gjør det mulig å sende brev billigere mellom Norge og USA.

Da de var smågutter, gikk Johan og Henrik sammen på Tegneskolen i Skien. Det var en søndagsskole med undervisning fra syv til ti om morgenen, Johan var flittigere enn broren sin til å møte opp. De har også gått sammen på Borgerskolen, da han ble konfirmert den 6. juli 1845, kom Henrik hjem til Skien fra Grimstad for å være med på konfirmasjonen, han var hjemme i to uker den gangen, det er siste gang familien har sett ham, og han skal aldri siden komme til å besøke Skien. Den gangen var han på vei til Christiania for å bli student. Det er der han befinner seg nå.

Av brevet kommer det tydelig frem at Johan er ensom her ute på prærien. Han tenker ofte tenker på de der hjemme, selv om det fins mange andre nordmenn i området. De han har kontakt med er bønder, og han får lite ut av å være sammen med dem, innrømmer han. Han tror nok faren kan tenke seg hvorfor. På fritiden går han ofte på jakt alene. Det fins mye vilt her, både hjort, hare, villender og duer, det er bare gudstjeneste på søndager en gang i måneden omtrent, så han bruker ofte søndagen til å streife rundt i naturen, og da savner han ofte en jaktkamerat. Han ber den fire år yngre broren Nicolai om å skrive til ham om hvordan det går med jakten der hjemme. Resten av uken må han jobbe i kramboden. Det går bedre med engelsken nå, han klarer seg ganske bra i så måte, og det er bra, for det kan gå en hel uke uten at han hører noe annet enn engelsk. De som kommer over som ikke behersker engelsk, har mye vanskeligere med å finne seg arbeid. Det er unge, sterke gutter fra arbeiderklassen som har lettest for å finne seg jobb her borte, kan han fortelle. Så sant de kan beholde helsen, da. Det er mye sykdom blant innvandrerne. De kan rammes av det som blant innvandrerne kalles koldfeber, det er malaria, malariamyggen liker seg i myrer og bakkedrag, og den som blir smittet, får voldsomme frostrier som følge av sykdommen, de rister og skjelver. Staten Wisconsin skal ikke komme til å bli kvitt malariaen før mot slutten av århundret. En annen sykdom som truer, er kolera. De siste par årene har den rammet spesielt hardt. Den bringer innvandrerne ofte med seg fra skipet de er kommet med, det kan føre til store epidemier i innvandrerstrøkene. Sykdommen kan få dødelig utgang i løpet av få timer. I 1854 skal denne sykdommen likevel komme til å være utryddet i dette området.

Johan bruker mye plass i brevet til å fortelle om det som har med penger og lønnsforhold å gjøre. Han kommer jo fra en kjøpmansslekt. Lønnen her borte er ikke så god som man kanskje kan få inntrykk der hjemme. Arbeidere tjener mellom ti og fjorten dollar i måneden, og for det kan man klare seg, dersom man lever enkelt, kan Johan fortelle, men det er mange han kjenner som ikke har mer penger nå enn da de kom. Det har å gjøre med brennevinet; det er mye fyll blant nordmennene. Tjenestejenter tjener enda dårligere; omtrent en dollar i uken. Og for en familiefar som kommer over med stor familie som skal forsørges og lite penger, er det ikke så enkelt å klare seg. For uten penger kan han jo ikke kjøpe seg eget land, og begynne å arbeide for seg selv, og med så lite lønn for vanlig arbeid kan det bli knapt. Så Johan mener at det nok ikke lønner seg for en familie som klarer seg greit hjemme å komme hit til Amerika, det er tydelig at dette er noe han syns det er viktig at folk der hjemme i Skien vet beskjed om.dersom man går med planer om å emigrere, må man også være klar over at selv om man kan tjene penger her borte, så er arbeidet mye tyngre enn man er vant til hjemmefra. Gårdsarbeid er noe annet her enn hjemme. Takene er tyngre, jorden mindre fruktbar.

Landskapet er svært flatt. Det syns han er uvant; han har ikke sett berg siden han kom til Wisconsin. Nesten over alt vokser det store skoger av eik, lønn, alm, ask, og noen steder også gran og furu. Men noen steder er det prærie, det er det de kalles, disse store, flate strekningene av ødeland, så store at man ikke kan se fra den ene siden til den andre. Ikke et tre å se noe sted.

Et stykke vei fra der han bor, fins det som kalles Indianerlandet. Der kan nordmenn også skaffe seg jord, kan han fortelle, men det er ikke så mange som vil, for jorden er visst ikke like god der som her, dessuten er man redd for indianerne, som fremdeles har lov til å bor der en stund før de må forlate landet. Indianerne er svært tyvaktige når de får anledning, mener Johan, men det er riktignok ikke ofte man hører at de har begått alvorlige forbrytelser, som mord. Noen ganger kommer omstreifende indianerfamilier inn til byen for å kjøpe ammunisjon og matvarer, han har selv ofte handlet med dem. De er som regel store og bredskuldrede folk med mørk hudfarge, mennene har langt, stritt, svart hår som er flettet til en lang flette midt oppe på hodet, de går med en kort jakke, som regel laget av hjorteskinn, og korte knebukser av samme slag, rundt livet har de et belte som det henger en øks i, en harpun som de lystrer fisk med. På ryggen har de hengende en rifle, så tung at en vanlig mann vanskelig vil kunne sikte med den. Og i en snor på ryggen har de hengende en stor ørnefjær, han vet ikke hva den brukes til. Kvinnene har ikke på seg annet enn et stor dekken av grått tøy, det rekker fra hodet og ned til føttene.

De siste årene har det vært uår her i Wisconsin. Avlingene har vært dårlige, og alt er blitt dyrt. Men i år tegner det til å bli en god høst. Husene nybyggerne bor i, er svært enkle, de består for det meste av ett enkelt værelse, mens uthusene for dyrene er som regel ikke mer enn fire stolper med tak over, dyrene går ute hele året. Klimaet om vinteren er omtrent det samme som hjemme, men sommeren er mye varmere.

Nå er Johan imidlertid blitt smittet av gullfeberen. Han hører om folk som har tjent enormt mye penger på kort tid der borte i California, så dit vil han reise og prøve lykken. Han har fått brev fra mor Marichen hjemme fra Skien, da det ankom, andre påskedag, hadde han nettopp vært på dans i Rock River, et stykke unna. Han har ikke vært syk en eneste gang siden han kom hit til Amerika, kan han fortelle. Men det de aller fleste av nykommerne blir angrepet av koldfeber. Og mange av dem dør, enten på overfarten til New York, eller etter ankomsten. Men så vidt han vet, gjelder ikke dette noen av de han selv reiste sammen med. Men det er ikke koldfeberen de dør av, for den er ikke dødelig, men av kolera. Han tror i det hele tatt ikke det er så sunt her som hjemme i Norge. Mange er dessuten rammet av gullfeberen, som er en avart av reisefeberen, den som får folk til å pantsette alt de eier til skyhøy rente og sette av sted over havet til Amerika. Når det gjelder gullfeberen, er avisene fulle av beretninger om hvordan folk finner gull og blir styrtrike, men også hvordan mange blir syke og dør i jakten på gullet. Han har nettopp truffet en ung mann som har kommet hjem fra California, der var han blitt så syk at han nesten ikke kunne arbeide, men likevel fikk han på fjorten dager gravd opp gull for 700 dollar. Den siste dagen han var der var han så dårlig at han ikke klarte å stå oppreist, men lå flatt på marken og gravde med en foldekniv i jorden, og på den måten fikk han gravd ut gull til en verdi av 75 dollar. Men det er mange farer som truer gullgraverne; overfall av indianere, sult, kolera. Han føler seg ensom, og tenker mye på de der hjemme.