Ragna Nielsen er blitt åtte år gammel. Moren hennes, Vilhelmine, har strevet og sydd i lang tid for at barneflokken hennes skal kunne være hele og pene i tøyet

Ragna Nielsen er blitt åtte år gammel nå. Moren hennes, Vilhelmine, har strevet og sydd i lang tid for at barneflokken hennes skal kunne være hele og pene i tøyet og "kunde flagre ud som Sommerfugle", som hun skriver i et brev til moren. Ranga og søsteren Ebba skal gå ut sammen denne sommerdagen, men de blir uvenner og går hver sin vei, og Ragna ender med å gå til Uranienborgskogen alene. Det er et høytliggende utfartsområde med fin utsikt, hit drar gjerne byfolk på landtur med nistekurver. Når Ragna kommer hjem, har hun lommetørklet fullt av markblomster, grønne grener og fioler. Vilhemine tar varmt imot datteren, og roser henne for at hun har klart seg på egenhånd. Det er et svært nært bånd mellom mor og datter, ute blant folk kaller Ragna Vilhelmine for "mor", men hjemme sier hun "mamma min", de to skal komme til å leve sammen i størsteparten av Ragnas liv, og også arbeide sammen på skolen de driver. Vilhelmine er raus med klemmer og kyss til barna sine. Atmosfæren i hjemmet hun selv vokste opp i var ofte eksplosiv på grunn av farens bråsinne, det er kanskje en av årsakene til at hun selv legger vekt på å skape trygge, vennlige rammer for sine egne barn, det er mange som legger merke til at hun har et spesielt godt forhold til dem, og at hjemmet utstråler fordragelighet og hygge, selv om Vilhelmine har store problemer i ekteskapet sitt, og om ikke lenge skal komme til å bli alenemor. Ragna beundrer morens evne til medfølelse og trøst. Hun og søsknene får dessuten tidlig innprentet at man skal være omsorgsfull overfor de rundt en som trenger det, for eksempel ved å hjelpe de fattige og trengende. De samler ubrukte og avlagte klær og gir til fiskerfamilier, der barna ofte er lekekameratene deres. Slik blir Ragna tidig kjent med underklassens nød og problemer. Hver lørdag kommer en gammel kone til dem for å få restene av ukens middagsmat. Da passer Ragna alltid på å være i kjøkkenet. Hun følger fascinert med på hvordan konen heller alle restene sammen i spannet sitt, det blir en merkelig røre. Vilhelmine forsøker alltid å protestere, men konen forsikrer om at barna hennes kommer til å spise det de får uansett.