Ragna Nielsen

Ragna Nielsen er fem år gammel og bor sammen med moren Vilhelmine og familien Øvre Vollgate i Christiania. Ikke langt unna bor Jørgen Moe. Han står på god fot med hele familien, og spesielt med Ragna er han perlevenner. Han holder åpent hus for henne med ettermiddagskaffe, og hun møter trofast opp. Vilhelmine skriver brev til sin egen mor, Conradine Dunker, og forteller om hvilket elskverdig menneske Moe er, og hvordan Ragna løper til ham hele tiden for å være sammen med ham. Han har forært Ragna en dukke, og skrevet et eventyr til henne.

Ragna Nielsen er syv år gammel og er blitt skolejente. Det er moren hennes, Vilhelmine, som er lærer for døtrene og niesene sine, og nå i første omgang holder de til i sommerhuset ute på Malmøya i Kristianiafjorden. Ordningen sparer dem for den lange båtreisen inn til byen, og det er bra, for det tar to timer hver vei å ro. Dessuten er det fint å kunne spare skolepengene, for Vilhelmine har ikke god råd. Vilhelmines skole kommer til å fortsette frem til 1858. Barna går der fra den er rundt syv år, til de er tolv. Ellers i samfunnet fins to atskilte skoleløp; allmueskolen og privatskoler.

Ragna Nielsen, som nå er ni år gammel, opplever denne høsten at foreldrene blir innvilget separajonsbevilling. Moren hennes, Vilhelmine har forsøkt å skåne barna for konfliktene, med samlivet er etter hvert blitt umulig. Bestemor Conradine, har foreslått for Vilhelmine som en nødløsning at hun tar med seg barna fra Christiania og flytter til Trondhjem, der Conradine bor, slik at mor og datter kan drive skole sammen. Hun har regnet nøye gjennom utgifter og fordeler, og tror at det skal kunne gå.

Ragna Nielsen, som nå er tolv år gammel, blir tegnet av sin tante Aasta Hansteen. På portrettet har hun midtskill og fletter, strålende øyne og høy panne. Flettene er blonde, øynene blå. Ragna går for å være en søt , sunn og nokså vill jentunge, og hennes mor Vilhelmine gir både henne og søsknene friere tøyler enn mange andre barn i Kristiania på denne tiden. Det er også mindre forskjell på gutter og jenter i hennes famille, enn hos mange andre.

Ragna Nielsen er i København på vei til en stor reise til Frankrike og Italia sammen med to unge venner som hun skal være guide og selskapsdame for. Ragna er sliten etter alt skolearbeidet og ekstratimene hjemme i Christiania som har vært nødvendig for at reisen skulle bli mulig, men hun gleder seg stort over endelig å ha kommet av sted.

Mathilde Schjøtt, som er Ragna Nielsens kusine, skriver i dagboken sin om sin bekymring i forhold til Ragnas forlovelse. Det er ikke det at hun ikke forstår at det kan ende i ekteskap for en kvinne i Ragnas alder, men hun vet jo at Ragna ikke kunne holde ut med Christensen fordi han ikke var betydelig nok -- og nå må hun holde ut med Nielsen. Hvilken fremtid! Hun kunne forstått det dersom det hadde dreid seg om en betydelig mann med et interessant, intellektuelt arbeid. Eller en gammel vell som en er blitt stadig mer inderlig sammenvokst med.

Amalie Müller flytter med de to sønnene Ludvig og Jakob til Kristiania fra Fredrikshald, hvor de etter utskrivelsen hennes fra Gaustad asyl har bodd en stund sammen med hennes bror Ludvig Alver, og en tid for seg selv. Hennes mor Lovise har også slått seg ned hos Ludvig nå, og mor og datter går ikke så godt sammen. De krangler blant annet om Amalies barneoppdragelse.

Ragna Nielsen og hennes mann Ludvig, som hun nå har vært gift med i snaut fire år, er denne våren på reise sydover i Europa til Italia, og legger veien om Paris. Her besøker de, som så mange andre skandinaver, ekteparet Jonas og Thomasine Lie.

Ragna og Jonas blir gode samtalepartnere for hverandre. Og Jonas skal komme til å bli en viktig brevvenn og fortrolig for Ragna når hun etter hvert våger å ta bladet fra munnen i forhold til det ulykkelige ekteskapet hun lever i.

Ragna Nielsen skriver en fortelling om en kvinne som hadde forelsket seg og lokket en kvinne til seg men som, da hun kommer til ham, innser at han har tatt feil, og slår henne til jorden. Et år senere skal hun komme til å sende den til Jonas Lie. Hun forteller om min ektemanns urene liv i årene før de giftet seg. Hans naturlige erotiske følelser er forpestet, skriver hun. Det utesvevende livet hans har ukke bare straffet seg legemlig; hele karakteren hans er ødelagt. Han har ikke vilje til å leve trofast med henne.

Ragna Nielsen skriver til sin fortrolige venn Jonas Lie i Paris og rekapitulerer den forferdelige tiden hun har hatt i ekteskapet sitt. Det har bare fantes to måter å lindre den på, skriver hun. Enten å streife om ute i naturen og la den døyve tankene, eller å feste dem til papiret. Hun sender ham også en slags sammenfatning av ekteskapshistorien sin, som hun har skrevet i fjor. Hun håper Lie ikke syns det er ubeskjedent eller merkelig av henne å sende ham den. Hun vil bare at han skal forstå hvordan hun har hatt det.

Ragna Nielsen, som nå er nyseparert, skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og innrømmer at også hevntanker har flammet i henne i forholdet til eksmannen Ludvig Nielsen. Bjørnson kunne godt ha fått brevene fra Ludvigs familie! skriver hun. Det vil nok kunne være «documents humains» som han kan bruke i diktningen sin. Men hun har oppgitt å komme med avsløringer. De som dømmer og fordømmer henne vil i overbevisning om sin egen dyd og fortreffelighet ikke kjenne seg igjen, og heller ikke forstå.

Ragna Nielsen kjøper Nordahl Brunsgate 22 i Kristiania for å starte skole der: Fru Ragna Nielsens skole. Det var her Amalie Skram bodde med broren Wilhelm og guttene deres i tiden før hun giftet seg med danske Erik Skram og flyttet til København.

Ragna er nå 44 år gammel nå, og hennes ideer om skolegang går ut på at gutter og jenter skal ha samme fagkrets, og samme undervisning. Skolen skal virke for likestilling mellom kjønnene, for veien til likestilling går gjennom forståelse og respekt mellom kjønnene, mener hun.

Vilhelmine Ullmann skriver til Amalie Skram fra Kristiania om hvordan familiessituasjonen hennes er etter at Ragna har vendt tilbake fra Tromsø og begynt å arbeidet på barneasylet i Tomtegaten. Det som Ragna har gjennomgått har gått på helsen løs, skriver hun. Det er tungt, men alt kan bæres så lenge man frelser seg selv som menneske.

Vilhelmine er ikke i tvil om at Ragnas ekteskapshavari skyldes mannens oppførsel. Hun har det ikke godt, gråter ikke, den lindringen håper hun på i et annet liv.

Ragna Nielsen skriver et nytt brev til Jonas Lie i Paris og forteller om hvordan hun i fjor søkte legehjelp og beskrev sin manns sinnstilstand, som hun mente var truende ustabil. Legen fryktet for sinnssykdom og mulig selvmord for Ludvig Nielsen, og tilrådet skilsmisse. Ragna ba da skriftlig om å få bli skilt. Hun har ikke skydd eller tatt avstand fra seksuelt samliv, tvert imot har hennes mann bebreidet henne for at «ingen kvinde med respekt for sig selv vilde vist en kold mand kjærlighed», eller «gjort ham tilnærmelser».

Jonas Lie skriver til Ragna Nielsen om Hans Jægers skandaliserte roman om Kristiania-Bohêmen. Han syns sensur er en forfeilet reaksjon, tvert i mot syns han at Jæger er en talentfull, lidenskapelig skribemt som riktignok er drevet til ytterligheter fordi forholdene og fordommene ikke tillater noen fri diskusjon om forholdet mellom kjønnene.

Amalie Skram skriver et langt brev til sin venninne og mentor Vilhelmine Ullmann i Kristiania, med inngående beretninger om sine erfaringer med Camilla Collett. Hun skriver:

«Jeg har et par gange set fru Collett hernede, og hvergang bagefter har jeg tænkt: om Du nu kunde springe hen til fru Ullmann og fortælle om hvor viderværdigt det har været. Forresten har jeg været rørt over hende også. Ifjor kom hun rent uventet op for at hilse på mig. Jeg havde længe vidst at hun var i byen, men natur ligvis ikke tænkt på at hjemsøge hende.

Kitty Kielland skriver til Asta Lie om hvordan hun har vært til stede på et møte på Sagathun folkehøyskole på Hamar og hørt Viggo Ullmanns rolige og overbevisende stemme snakke om kvinnesaken.

De har sittet rundt peisen på foklehøyskolen, den er drevet i gundtvigansk kristen ånd, men ikledt norsk nasjonal drakt. Den kombinerer troen med åpenhet og søken etter å orientere seg i den nye tiden. Viggo Ullmann er Vilhelmine Ullmanns sønn, Ragna Nielsens bror, og Venstre-mann på Stortinget.

Ragna Nielsen skriver om Christian Krohgs skandaliserte romaen Albertine i Dagbladet. Hun er anerkjennende til Krohgs prosjekt om å avdekke urett gjort mot kvinner, og de samfunnsmessige forholdene som ligger til grunn for prostitusjonen.

Dette synet på prostitusjonen og dens årsaker er noe kvinnebevegelsen kan støtte, etter hennes syn, i motsetning til bøkene til Hans Jæger og Arne Garborg, som berører samme tema. Dette er oppbyggelig. Det er Jægers og Garborg bøker ikke, slår hun fast.

Ragna Nielsens eksmann Ludvig Nielsen har det ikke godt. Han er jurist, men har ikke fått noen stilling sørpå, slik han hadde håpet. Etter mye frem og tilbake har han imidlertid nå fått fogdembetet i Lofoten og Vesterålen. Han skal ikke komme til å gifte seg igjen etter skilsmissen fra Ragna. Han har store nerveproblemer og verkende minner. Ragna mener problemene hans bunner i barndomserfaringer. Til sin fetter skriver han i et brev at han ønsker å søke avskjed fra stillingen sin.

Oscar Nissen, som er kvinnelege, Venstremann og formann i Arbeidersamfundet og Totalavholdselskabet, skriver et nytt innlegg i sedelighetsdebatten i Dagbladet. Det er rettet mot Ragna Nielsen, og han har beholdt den ironiske tonen: For en skuffelse det kommer til å bli når fruen oppgir det absolutte sedelighetskravet!

Arne Garborg svarer Ragna Nielsen i sedelighetsdebatten. Han føler seg feiltolket og forurettet, og kjører på med et kraftfullt, dypt ironisk og polemisk utspill. Diskusjonen i Studentersamfundet i Kristiania har ikke vært noen skandale, mener han. Men siden fru Nielsen tydeligvis fortsatt er i tvil om bohêmens kaliber, vil han nå fortelle sannheten: Ja! Bohêmer er fanden og hans engler! De vil menneskehetens undergang! De vil at deres søstre og kjærester skal være prostituerte! Hva ungene angår, vil de ha lov til å ete dem! Er hun så fornøyd?

Ragna Nielsen reiser denne sommeren til København for å være med på den første nordiske kvinnekongressen som arrangeres her. Hun møter den danske søsterforeningen til den norske kvinnesaksforeningen som hun har vært med å stifte, og gleder seg over samtaler med danske feminister. De ser nemlig også på kvinnesaken i et idealistisk perspektiv; den er kvinnens rene, hellige, sak, og de er absolutt imot Georg Brandes’ oppfatning av ekteskapet og kjønnsforbindelsene.

Ragna Nielsen holder sin tale Kvinders Stemeret i Arbeidersmfundet i Kristiania

Ragna Nielsen kjøper Nordahl Brunsgate 22 i Kristiania for å starte skole her. Hun flytter inn ved påsketider. Dette er nabogården til gården der Amalie bodde med broren Wilhelm og sine to sønner Ludvig og Jakob for syv år siden.

Ragna er nå 44 år gammel nå, og dette er den første skolen i Norge der gutter og jenter undervises sammen. Gården er en vanlig leiegård i tre etasjer, med full kjelleretasje og noen loftsrom, og det fins også en bakbygning som skal brukes til gymnastikksal. Skolen kan ta seg av 200 - 220 elever, fordelt på to dagspuljer.

I Kristiania blir Tjenestepikenes Forening stiftet. Doktor Oscar Nissen er med som hjelper og organisator. Hushjelpene må arbeide opptil 16 timer i døgnet, og tjener bare 18-120 kroner i året. Men synet på tjenestejenter er i langsom forandring i samfunnet. Tidligere, for eksempel i Ragna Nielsens barndom på 40- og 50-tallet, var et mange tjenestejenter som ble værende nesten hele livet i samme familie. Lønnen var minimal, men en del bel vedsatt som et familiemedlem, og fikk en del aldersstøtte. Men nå for tiden er det vanlige at jentene forlater tjenesten etter få år.

Arne Garborg oversetter og trykker Friedrich Nietzsches tanker om kvinnen. De er svært hatske i sin stempling av kvinnesaken som en av verdens absolutte landeplager.

Arnes venn Kitty Kielland blir så opprørt at hun finner det nødvendig å både personlig i brevs form, og også offentlig til rette med Garborg i Dagbladet. Hun har nå vendt hjem fra Paris, og er med i styret i Norsk Kvindesaksforening, der Ragna Nielsen er leder etter et opphold på grunn av stridigheter innad i foreningen.

Herman Bang holder det andre av to foredrag i Brødrene Hals’ Konsertsal i Kristiania.I kveld er emnet Ibsens Hedda Gabler. Han forteller om hvor stor spenningen var i København var før stykket kom i bokhandelen. Men da den kom, ble det ikke som vanlig ivrig tale og diskusjon, kan han fortelle, nei, i stedet inntrådte en slags taushet, man var forvirret og forundret, for man var jo vant til å finne symboler i Ibsens diktning, og Hedda Gabler var jo bare et menneske, historien om et menneske. Ragna Nielsen er en av tilhørerne i salen.

Henrik Ibsen, som nå har flyttet tilbake til Kristiania, skriver til Ragna Nielsen i Nordal Brunsgade 22 (hvor Amalie engang har bodd) og takker for innbydelsen hun har sendt ham til et møte i Kvindesagsforeningen. Han kan fortelle at han har bestemt seg for at at ikke høre på foredrag om hans egne arbeider, og beklager at han derfor ikke kan komme.

Ragna Nielsen holder foredrag i Norsk kvinnesaksforening om Ibsens Byggmester Solness. Dette likerBjørnstjerne Bjørnson dårlig. Han skriver til henne og advarer: Hilde i stykket er en prostituert, en bohemfantasi. Han kan ikke tilgi Ragna for dette.

Reaksjonen hans forvirrer og irriterer Ragna. Hun oppsøker Ibsen i Kristiania for å diskutere sitt syn på Hilde wangel med ham. Hun får dikterens varme tilslutning til sitt syn.

Camilla Collett hedres med 80 års-jubileum av Norsk kvinnesaksforening i Kristiania, med formann Ragna Nielsen i spissen. Ragna holder festtalen.

Hovedpersonen er søt og inntakende, festsalen i Studentersamfundet er pyntet, og der står Ibsen og venter på henne. Da stanser Camilla  opp og synger med skjelmsk patos: «Er det mig, eller er det ikke mig?» Så løfter hun grasiøst skjørtet som en dansende hyrdinne og tar piruetter bortover mot døren, før sin store entré.

Ragna Nielsen skriver et brev til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson og forteller at hun nok ikke kommer til å følge hans råd om å ikke holde foredraget hun har skrevet om Ibsens Byggmester Solnes. Dette sitter nok langt inne, for Bjørnson har vært en av dem som hun har betraktet som kvinnebevegelsens støtter i sedelighetsdebatten som raste for noen år siden.

Ragna Nielsens skole i Nordahl Brunsgate i Kristiania har brann på loftet. Taket og deler av loftsinnredningen blir ødelagt. Alt må fornyes, inkludert pipene, ti stykker. Ild og vann gjør at svære reparasjoner må til.

På skolen er det toaletter, som kalles priveter, i trappen. Den fins 29 kakkelovner i bygget.

i Kristiania arrangerer Ragna Nielsen et stort massemøte i Arbeidersamfundets store sal. Formålet er å protestere på måten pressen og retten har gått frem på. Hun mener at bedømmelsen av voldtektssaker generelt gjør stor urett mot kvinner.

Nær 1000 kvinner møter frem på møtet. Mange kommer ikke inn. Stemningen er hatsk. Det kommer inn navngitte oppfordringer om hevn til foreningen.

Arne Garborg tar et oppgjør med det mørke og tunge ved dekadansen. Han er opptatt av Nietzsche, og hilser hans vitalisme velkommen.

Også Hulda Garborg har lest Nietzsche, og er oppglødd. Hun oversetter noen passasjer fra Also sprach Zarathustra der Nietzsche skriver om kvinnen. Det kommer på trykk i kvinnesaksforeningens blad Nylænde, hvor Ragna Nielsen skriver en innledning og Nietzsche.

Arne reiser til Jæren for å arbeide med en bok som har å gjøre med hans barndoms trakter og minner.

Ragna Nielsen kjenner fremdeles på agget mot Kristiania-bohemen. Det har nå gått ti år siden hun var i intens debatt med dem, men når hun hører at to unge slektninger er omgangvenner med Oda og Christian Krohg, mener hun at det skader deres rykte.

Ragna Nielsen og hennes mor Vilhelmine Ullmann legger ut på en lang reise sydover i Europa. De reiser over Göteborg til København, der de hviler lenge før de reiser videre til Tyskland og Italia. Vilhelmine er gammel nå, og både mor og datter er store vanemennesker, de blir iltre og i dårlig humør når ting ikke gå retter deres hode, da begynner de å skjenne. De kommer til å være borte til desember. For Vilhelmine er dette første gang hun har vært i Sør-Europa. Hun er lykkelig over blomster og sol, med stank av hvitløk og skitne forhold liker hun dårlig.

Pylle Gad, som er en av Amalie Skrams danske venninner, og som følger utviklingen i den norske stemmerettssaken nøye, skriver til Randi Blehr om hvordan forholdene er når norske kvinnesakskvinner skal legge opp strategien.

Stemningen står på kokepunktet, kan hun fortelle, men noen større skandale blir det ikke, selv om det stråler rent og uforfalsket hat ut fra det hun kaller partiene "Gina" (Krog) og "Ragna" (Nielsen).

Pylle morer seg over å se hvordan kvinner ikke har nådd så langt som mennene når det gjelder å skjule sin ærgjerrighet.

Hulda Garborg skriver i dagboken sin at alle mennesker snakker om hennes Kvinden skabt av Manden for tiden. Avisene skriver også mye om den, og Ragna Nielsen skriver i Morgenbladet at forfatteren har "alle slavindens mærker". Hulda mener det kan være noe i det.

Ragna Nielsens bror Viggo Ullmann dør en tragisk død på Gaustad Asyl utenfor Kristiania: Han setter gebisset i halsen ved frokosten og blir kvalt. I kirkeboken står dødsårsaken imidleritd oppført som «paralysis generalis». Det betyr siste fase av syfilis. Han er blitt innlagt på Gaustad av sin kone etter å ha vært på Dedichens Asyl siden 1909. Ragna skriver om broren sin i studentårboken om artianerne fra 1866 at han hadde et reservert, innesluttet vesen, og at det var noe som trykket omgivelsene.

Ragna Nielsen står på talerstolen i Universitetets festsal i Kristiania og holder foredrag om forskning og tro. Hun vil formidle opplevelser med avdøde som tar kontakt med de levende. Foredraget blir siden trykt. Fremføringen hennes gjør voldsomt inntrykk på omgivelsene, og utstråler glød og personlig varme. Hun går til angrep på materialismen, verdsligheten og den overdrevne luksusen som hun ser rundt seg. Det er ikke dette som er jordelivets mål! Den psykiske forskningen kan gi svar på hvordan de døde lever på den andre siden, hevder hun.

Denne høsten begynner Margrete Kjær, som nå er i slutten av førtiårene, i Helsignør og begynner å skrive på sin erindringer om samlivet med ektemannen Nils Kjær. Hun tenker tilbake til et opphold de to hadde i Skagen, i huset til Søren og Marie Krøyer i 1902.