Ragna Nielsen er syv år gammel og er blitt skolejente. Det er moren hennes, Vilhelmine, som er lærer for døtrene og niesene sine, og nå i første omgang holder de til i sommerhuset ute på Malmøya i Kristianiafjorden. Ordningen sparer dem for den lange båtreisen inn til byen, og det er bra, for det tar to timer hver vei å ro. Dessuten er det fint å kunne spare skolepengene, for Vilhelmine har ikke god råd. Vilhelmines skole kommer til å fortsette frem til 1858. Barna går der fra den er rundt syv år, til de er tolv. Ellers i samfunnet fins to atskilte skoleløp; allmueskolen og privatskoler. Den første er gratis i syv år, her kan gutter gå helt frem til artium, fattige barn skal klargjøres for konfirmasjonen og videre praktisk arbeid. Borgerskapets barn går på privatskoler, de koster penger og er lagt opp for at barna skal tilegne seg den nødvendige dannelsen som deres stand krever, og for at guttene eventuelt skal få seg en utdannelse. Men det fins også muligheter for å få seg en på en privatskole for trengende, fattige barn, særlig dersom man er spesielt begavet. Vilhelmines mor, Conradine Dunker, har holdt privatskole i alle år, og den utmerker seg med en egen profil. Vilhelmine følger opp dette arbeidet, og slik legger hun grunnlaget for en ny skoleidentitet, i likhet med sin mor tolker hun skolen som en ny og utvidet familie. Etter hvert kommer to-tre lærere i tillegg på Vilhemines skole. Elevene er en liten, utvalgt gruppe som får individuell undervisning og oppmerksomhet. Welhavens datter Ida går også på skolen, og de yngste barna til Maren Sars, Welhavens søster. Vilhelmine trives godt i rollen som lærer, det gir henne pågangsmot å være pedagog. Men i samlivet med sin mann er hun ulykkelig. Hennes bror Bernhard Dunker finner henne ofte gråtende. Forholdet til ektemannen har vært et helvete det siste året.
Lorenz, A. (2014). Fra de frimodiges leir : Ragna Nielsen, født Ullmann : skolearkitekt og kvinnereformator. Oslo, Aschehoug. s. 47