Kitty Kielland har vært på Sagatun folkehøgskole på Hamar og hørt Viggo Ullmann tale om kvinnesaken

Kitty Kielland skriver til Asta Lie om hvordan hun har vært til stede på et møte på Sagathun folkehøyskole på Hamar og hørt Viggo Ullmanns rolige og overbevisende stemme snakke om kvinnesaken.

De har sittet rundt peisen på foklehøyskolen, den er drevet i gundtvigansk kristen ånd, men ikledt norsk nasjonal drakt. Den kombinerer troen med åpenhet og søken etter å orientere seg i den nye tiden. Viggo Ullmann er Vilhelmine Ullmanns sønn, Ragna Nielsens bror, og Venstre-mann på Stortinget.

Vilhelmine og Ragna er også til stede på møtet der ved peisen. Det er Viggo Ullmann som blir den som reiser kvinnenes stemmerettskrav i maktens høyborg. Ragna driver egen skole i Kristiania der gutter og jenter undervises sammen, i huset ved siden av gården Amalie Müller bodde i i Nordal Bruns gade i Kristiania for noen år siden.

Ragna er en av den nye kvinnebevegelsens absolutte forgrunnsfigurer.

Fernanda Holst er også til stede på møtet. Hun er gift med Dagbladets redaktør, og skal komme til å bryte med sin mann og slå seg sammen med sosialisten Oskar Nissen og blir en forkjemper for arbeiderkvinnenes sak.

Kitty har tatt turen fra Fleskum, der hun og malerkollegene utforsker stemningsmaleriet ved Dæhlivannet. Hun er mer opptatt av politiske spørsmål enn sine malerkolleger Eilif Petterssen og Erik Werenskiold, til og med mer enn sin venninne Harriet Backer. V

iggo snakker om at knutepunktet i kvinnesaken er mannens manglende vilje til å forstå kvinnen. Han forteller at han ofte føler at han har såret sin kone, og han forstår ikke hav galt han har gjort før han endelig begriper at han ikke har respektert hennes særegenhet, at det ikke er nok å tåle, er bære over med det ved kvinnen som er forskjellig fra mannen, men at dette også må oppriktig elskes og aktes.

Kitty syns dette er velgjørende ord fra en mann. Det er slikt som dette som skal til dersom kvinnesaken virkelig skal få gjennomslag. Men samtidig føler hun seg litt ensom, litt til overs mens han sitter der og snakker så trygg og sikker. Han snakker jo kun om de gifte kvinnene. Det er kun når det er snakk om sult eller å falle noen økonomisk til byrde at man nevner ugifte kvinner. Følelser og menneskenatur skal de aldri kunne ha, de som ikke er gifte. Og etter hvert begynner de velmente ordene hans å irritere henne: Hun griper ordet og holder en liten tale om hvordan det gjør vondt for den ugifte å ikke bli hørt og forstått. De gifte har i det minste erotikken og mye annet ved siden av, mens de ugifte har bare forståelse. Der hvor erotikken vil snike seg inn i et forhold, må den ut igjen, for den skal man jo ikke ha bruk for, skriver hun.