Galleri
-
Johan Sebastian Welhaven, en prestesønn fra bergen som for tiden er student i Christiania, skriver brev hjem til sin søster Maren, som han kaller Marylli, med streng instruks om at hun må lære seg bedre rettskriving når hun skriver til ham.
Maren er seksten år gammel, altså to år eldre enn Camilla Wergeland. Men hun er altså ikke helt stø i rettskriving, og dette plager hennes bror. Den som ikke vil tilhøre pøbelen, må kunne ordlegge seg korrekt, mener han. Sammenhengen og tankene i brevene hun skriver til ham, er han imidlertid svært fornøyd med.
-
Gunnar Heiberg er denne høsten på besøk hos Henrik Ibsen i Munchen, hvor han har oppholdt seg en tid og vært sammen med kunstnervenner, blant annet Erik Werenskiold. Han har mottatt sterke inntrykk fra det franske moderne friluftsmaleriet. En mørk ettermiddag, etter at han har spist middag hos familien Ibsen, og skal reise hjem til Norge neste dag, er han i dårlig og tungt humør. Ibsen følger ham ut i entreen. Der legger han armen klossete om halsen på ham og sier med et stille, lunende smil som Heiberg skimter i halvmørket: Nu får de skrive noe godt, da Heiberg.
-
Gunnar Heiberg er denne høsten på besøk hos Henrik Ibsen i Munchen, hvor han har oppholdt seg en tid og vært sammen med kunstnervenner, blant annet Erik Werenskiold. Han har mottatt sterke inntrykk fra det franske moderne friluftsmaleriet. En mørk ettermiddag, etter at han har spist middag hos familien Ibsen, og skal reise hjem til Norge neste dag, er han i dårlig og tungt humør. Ibsen følger ham ut i entreen. Der legger han armen klossete om halsen på ham og sier med et stille, lunende smil som Heiberg skimter i halvmørket: Nu får de skrive noe godt, da Heiberg.
-
Gunnar Heiberg er denne høsten på besøk hos Henrik Ibsen i Munchen, hvor han har oppholdt seg en tid og vært sammen med kunstnervenner, blant annet Erik Werenskiold. Han har mottatt sterke inntrykk fra det franske moderne friluftsmaleriet. En mørk ettermiddag, etter at han har spist middag hos familien Ibsen, og skal reise hjem til Norge neste dag, er han i dårlig og tungt humør. Ibsen følger ham ut i entreen. Der legger han armen klossete om halsen på ham og sier med et stille, lunende smil som Heiberg skimter i halvmørket: Nu får de skrive noe godt, da Heiberg.
-
Harriet Backer, som nå er 35 år gammel, debuterer som maler på Salongen i Paris med maleriet Solitude. For det får hun en utmerkelse.
Harriet er utdannet i Munchen, men har bodd i Paris de siste par årene. Hun er elev av Léon Bonnat ved madame Trélat de Lavignes atelier og bor sammen med Kitty Kielland, Alexander Kiellands søster.
-
Eilif Peterssen bosetter seg i Kristiania igjen etter mange år i Roma, og begynner å bygge seg et stort atelier på Hegdehougen, hvor han har vokst opp. Han er en respektert maler i begge kretser i den pågående og heftige kunstnerstriden som herjer i byen, og brukes ofte som mellommann når stridighetene blir for intense og det er behov for diplomati.
-
Henrik Ibsens sønn Sigurd er i Paris på egenhånd. Han går på teater og kunstutstillinger, men lengter også hjem til foreldrene. Han har sett Sarah Bernhardt spille.Han syns hun er meget spesiell, en personifikasjon på århundrets nervøsitet og energi, skriver han hjem.
Han har også vært med på åpningen av Salongen. Han liker speiselt godt et maleri av Werenskiold som forestiller en eng med et rødmalt hus i bakgrunnen. Men hva nytter det med god teknikk, når dem ikke brukes til å illustrere en tanke? skriver han.
-
Christian Krohg underviser ved en nyopprettet malerskole i Kristiania sammen med Hans Heyerdahl og Erik Werenskiold.
-
Arne Garborg reiser hjem fra Paris til Kristiania. Kitty Kiellands, hans nære venninne, sørger. Hun skriver til venner i Kristiania, Sofie og Erik Werenskiold, at nå får de overta ham og være snille mot ham. Han er et så sørgmodig og fint menneske, og hun vil så gjerne at han skal kunne være lykkelig i verden, skriver hun.
Hun syns Erik Werenskiold burde male Arne. Men da må han gjøre ham fin, understreker hun; med høy pariserhatt og vårfrakk.
Det ville vært til stor nytte for Garborg dersom man hjemme i Norge kunne vite hvor fint menneske han er, tror hun.
-
Harriet Backer, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Kitty Kielland og Christian Skredsvig er blant kunstnerne som kommer sammen på gården Fleskum i Bærum for å male denne sommeren.
-
Kitty Kielland skriver til Asta Lie om hvordan hun har vært til stede på et møte på Sagathun folkehøyskole på Hamar og hørt Viggo Ullmanns rolige og overbevisende stemme snakke om kvinnesaken.
De har sittet rundt peisen på foklehøyskolen, den er drevet i gundtvigansk kristen ånd, men ikledt norsk nasjonal drakt. Den kombinerer troen med åpenhet og søken etter å orientere seg i den nye tiden. Viggo Ullmann er Vilhelmine Ullmanns sønn, Ragna Nielsens bror, og Venstre-mann på Stortinget.
-
Frits Thaulow arrangerer en kunstnerutflukt fra Paris til København for at skandinaviske og franske kunstnere skal kunne møtes i forbindelse med den store kunstinstrustriutstillingen som arranegeres her denne sommeren, og bli kjent med hverandres kunst.
-
Frits Thaulow skriver til sin venn Erik Werenskiold om hvor lei han er av av de snevre kunstforholdene i Kristiania for tiden. Mest lei er han av at det ikke fins bedre samhold blant kunstnerne. Han gidder ikke lenge å være sendebud mellom Paris og Kristiania, skriver han. Gjennom sin virksomhet i den eldre Kristiania Kunstnerforening har han håpet at det kunne oppstå et bredere kunstnermiljø i Norges, og at teaterfolk, musikere og arkitekter ville gjøre felles sak med billedkunstnerne. Men tiden ser ikke ut til å være moden.
-
Kitty Kielland deltar på verdensutstillingen i Paris, hvor hun også var representert for ti år siden. Hun deltar ivrig i forberedelsene til utstillingen. For ti år siden hadde Norge med 38 malerier, nå skal de ha 125. Danskene har Søren Krøyer til å montere sine bilder, og Kitty forsøker å overtale Eilif Peterssen til å ta ansvaret for monteringen av den norske delen.
-
Den danske maleren Christian Mourier-Petersen skriver til sin venn Vincent van Gogh. Han er tilbake i Danmark etter å ha bodd hos Vincents bror Theo i Paris. Han forteller Vincent om de skandinaviske malerne som forsøker å få til noe av det samme som de franske impresjonistene, men som motarbeides av det han mener er den idiotiske og konservative juryen. Malerne han skriver om er antakelig Oda og Christian Krohg, Theodor Philipsen, Erik Werenskiold og Viggo Johansen.
-
I dag sitter en av Amalie Skrams (for ettertiden ukjente) beundrere, som antakelig er lege, og skriver brev til henne.Han er nettopp blitt malt av Erik Werenskiold. Og han er svært betatt av Amalie, som han tydeligvis kjenner både gjennom brevveksling og virkelige møter. Han kjenner tydeligvis også Gunnar Heiberg og hans kone Didi, og rapporterer fra kulturstriden som pågår i Norge.
Beundreren skriver:
”Kjære Frue!
-
Christian Krohg skriver til Erik Werenskiold fra København at han har vært på teatret og sett Gunnar Heibergs Kong Midas. Han kan fortelle at stykket gjorde stor lykke, men selv syns han ikke det gjorde så sterkt inntrykk som da han fikk det opplest på atelieret i Kristiania, den kvelden i april i fjor, da Amalie også var til stede.
-
Henrik Ibsen skriver til Suzannah fra Kristiania at Eilif Pettersen når er ferdig med sitt portrett av ham, men til gjengjeld er Werenskiold begynt å komme for å lage et. Også Sinding kommer for å lage skulptur.
Alt foregår i Ibsens arbeidsværelse, og han er ikke så verst fornøyd med oppmerksomheten.
-
Christian Krohg er i dårlig forfatning. Han har store alkoholprobemer. Han legger seg inn på Tandem, et hjem for alkoholikere i Ringsaker i Hedmark.
ErikWerenskiold skriver i et brev at Christian Krohg er i nokså dårlig forfatning etter at Oda Krohg har reist tilbake til Paris. Han drikker tett og har bronkitt, han er så andpusten at det er fælt å se, skriver han.
Christian får det slik hver gang Oda reiser bort med Gunnar Heiberg. Da blir han ulykkelig og gir seg helt over, kan Werenskiold fortelle.