Frits Thaulow skriver til sin venn Erik Werenskiold om hvor lei han er av av de snevre kunstforholdene i Kristiania for tiden. Mest lei er han av at det ikke fins bedre samhold blant kunstnerne. Han gidder ikke lenge å være sendebud mellom Paris og Kristiania, skriver han. Gjennom sin virksomhet i den eldre Kristiania Kunstnerforening har han håpet at det kunne oppstå et bredere kunstnermiljø i Norges, og at teaterfolk, musikere og arkitekter ville gjøre felles sak med billedkunstnerne. Men tiden ser ikke ut til å være moden. Han tror dessuten ikke at de unge kan klare seg på egenhånd ennå. De har fortsatt behov for de eldres støtte. Så det er en jobb å gjøre fremdeles. Etter hvert skal det komme til et visst motsetningsforhold mellom Werenskiold og Thaulow, og Thaulow kommer til å forlate hovedstaden og forsøkte å bosette seg på Vestlandet. En tid kommer han til å bo i Leirvik på Stord og male Vestlandsnatur. Heller ikke til svogeren Christian Krohg er forholdet helt avslappet for tiden. Han har ikke særlig sans for Krohgs krav om at det må være et sosialt aspekt i kunsten.