Gunnar Heiberg er denne høsten på besøk hos Henrik Ibsen i Munchen, hvor han har oppholdt seg en tid og vært sammen med kunstnervenner, blant annet Erik Werenskiold. Han har mottatt sterke inntrykk fra det franske moderne friluftsmaleriet. En mørk ettermiddag, etter at han har spist middag hos familien Ibsen, og skal reise hjem til Norge neste dag, er han i dårlig og tungt humør. Ibsen følger ham ut i entreen. Der legger han armen klossete om halsen på ham og sier med et stille, lunende smil som Heiberg skimter i halvmørket: Nu får de skrive noe godt, da Heiberg. Heiberg svarer at det er jo så vanskelig å skrive noe godt. Da tar Ibsen sin arm vekk fra ham, blir stille en stund, og så sier han: ja, det er vanskelig. Det er vanskelig å skrive noe godt. Et par måneder etter at Heiberg er kommet hjem til Kristiania, i desember, leser han det nylig utkomne stykket Et dukkehjem av Ibsen. Han og vennen Olaf Hansson leser det for hverandre flere ganger i strekk. De er svært begeistret for det.