Galleri
-
John Keats er 25 år gammel og dør av tuberkulose på et hospits ved Spansketrappen i Roma. Her har han ligget og blitt stadig sykere siden 10. januar. Han dør i armene til sin venn Severn. Allerede dagen etter blir han begravet på den ikke-katolske kirkegården.
-
Christian Winther er kommet til Roma fra München på sin rikmannsferd. Han bruker enormt med penger på venner og kvinner han beundrer, kjøper kunst og edle stener, og lever i galant selskapelighet i romerske sirkler.
-
Johan Sebastian Welhaven er kommet til Roma. Han ankom i går - og i dag skriver dansken Vilhelm Bissen hjem i et brev at nordmannen går omkring og rakker ned på Italia det beste han kunne. Bissen syns disse nordmennene må være pokker så godt vant hjemmefra når de ikke syns det er vakkert her i Italia. Welhaven er i det hele tatt i et bistert humør.
-
Johan Sebastian Welhaven besøker Peterskirken i Roma. Sammen med noen dansker bestiger han kuppelen. Han kikker ned på de små menneskene der nede og legger merke til deres skjeve gang. Om ettermiddagen kjører de ut til villaene Stuart og Melbini. Wehaven merker seg tørt at det fins pinjer og sypresser her. Men han har lite til overs for slettens formløse vidde, og «Farvens Tørhed og Bleghed.» Men kransen av fjell syns han er vakker. På hjemveien møter de paven. Welhaven syns han har et vakkert og blidt ansikt. Paven velsigner dem.
-
Bjørnstjerne Bjørnson drar med familien på en stor utenlandsreise til Danmark, Italia, Tyskland og Frankrike. Oppholdet i Roma, hvor han treffer Peter Andreas Munch, og møtet med antikkens kultur og italiensk folkeliv inspirerer ham. Her skriver han blant annet den monumentale trilogien Sigurd Slembe (1862), som ved siden av Ibsens Kongsemnerne skal komme til å bli stående som et hovedverk i norsk historisk skuespilldiktning. Han skal også komme til å skrive de historiske diktene Brede Seil over Nordsjø gaar og Bergljot.
-
Ole Bull holder konsert i København. Han og Bjørnstjerne Bjørnson er mye sammen i denne tiden. Men Bjørnstjerne er fremdeles vilt forelsket i Rosalinde Thomsen, og skriver lengselsfulle og fyrrige brev til henne.
Han står og ser etter henne på Nytorv, og noen ganger ser han et glimt av lys i leiligheten hennes. Denne måneden får han innvilget 500 spesidaler fra Stortinget i reisestipend. Han vil til Roma.
-
Bjørnstjerne Bjørnson har forlatt sin elskede Rosalinde Thomsen i København og ankommer Roma på julaften. Karoline og lille Bjørn er blitt igjen hos slektninger i Sønderborg på Als.
Roma gjør voldsomt inntrykk på Bjørnson. Her skal han komme til å få kontakt med kunstnere og litterater i Den Skandinaviske Forening. Men han skal også ofte komme til å føle seg ensom og overgitt. Han skriver på teaterstykkene Sigurd Slembe og Kong Sverre. Det er vanskelig å glemme Rosalinde.
-
Henrik Ibsen ankommer Roma. Han er nå 36 år gammel, det er tidlig morgen når han i følge med den danske konsulen i byen ringer på entrédøren i den skandinaviske forening i Palazzo Correa, som er bygget inn i restene etter keiser Augustus' mausoleum.
Bergenseren Lorentz Dietrichson, som har vært barndomsvenn med Ibsens kone Suzannah, er foreningens sekretær, og han kommer seg raskt i klærne mens Ibsen sitter på lesesalen og leser norske aviser.
-
Henrik Ibsen er i Roma og skriver et langt brev til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson. Det er Bjørnson som har hjulpet ham med penger slik at han har fått anledning til å forlate Norge og alle problemene i Christiania, og starte på nytt i Roma.
-
Henrik Ibsen har leid en liten leilighet i Roma, på hjørnet av Due Macelli og Via Capo le Case. Det er både dansker og svensker i byen, og de lever et livlig selskapsliv. Ibsen er spesielt opptatt av Christopher Brun, som har kommet nedover etter å ha deltatt i den slesviske krigen.
-
Henrik Ibsen, som nå er blitt 37 år gammel, sitter i Ariccia i Italia og skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Det er kommet en stor forklarelse over livet og diktergjerningen hans den siste månedene, etter at han lenge har hatt full stopp i skrivingen, kan han fortelle.
-
Edvard Grieg har ankommet Roma etter en strevsom reise. Det er brutt ut kolera flere steder i Italia, og de blir stadig stoppet for diverse kontroller. Men endelig fremme i Roma treffer han Ibsen og en rekke andre skandinaver.
I Skandinavisk Forening leser han Bjørnsons festtale i Studenterforeningen i Christiania. Han leier seg et klaver.
-
Edvard Grieg er i Peterskirken i Roma og opplever pave Pius IX på nært hold. Paven blir båret rundt på en tronstol for å velsigne den knelende massen av mennesker på Petersplassen. Han er gammel og gråhåret og virker livstrett. Han åpner knapt øynene og strekker vaklende ut armen, først til den ene siden, siden til den andre. Uttrykket er imidlertid fromt og klokt, og i grunnen vakkert og sympatisk, skriver Edvard. Han kan forstå at man kunne bli glad i denne mannen dersom man lærte ham å kjenne.
-
Kristofer Janson reiser til Italia, der han møter Henrik Ibsen. Jansoner 25 år gammel nå, og Ibsen er ti år eldre.
Janson kommer siden, i sine erindringer, til å beskrive Ibsen som en mann som fremdeles er full av bitterhet og raseri over måten Norge har behandlet ham på. Han er i ferd med å bli sultet ut av landet, mener han; han kan ikke glemme og tilgi, han omtaler nordmenn som kjeltringene.
-
Edvard Grieg er i Skandinavisk forening i Roma og hører Ibsen holde en flammende tale om hvordan skandinavias ungdom har sviktet da nøden (dvs krigen) sto for døren for Danmark. Det blir heftitg krangel i foreningen. Klokken elleve om kvelden skilles man.
-
Edvard Grieg ligger på ryggen med teaterkikkert i det sixtinske kapell i Roma og studerer Michelangelos malerier. Han er ikke så veldig imponert; de er svært tilsmusset av røyk og støv, så det er ikke så lett å få fatt på detaljene, men han kan godt forstå at en maler som vet litt om teknikk, kan bli imponert. Han er imidlertid meget begeistret for maleriet av Eva i syndefallet. Det er den herligste kvinnefiguren han har sett. Han er 23 år gammel.
-
I Roma går Henrik Ibsen går i en uutholdelig spenning etter at forlaget Hegel har antatt Brand, men stadig utsetter utgivelsen av boken. Meningen var at den skulle komme til jul, og nå er det allerede mars.
Han klarer ikke å skrive mens han venter, og og kan heller ikke søke nytt reisestipend fra den norske regjeringen. Det er en vanskelig situasjon.
Men så kommer stykket endelig ut i København. Boken får stor oppmerksomhet, og kommer i tre nye opplag samme år.
-
Edvard Grieg får brev om at hans venn Rikard Nordraak, som han har forlatt syk i Berlin, er død. Budskapet er et stort sjokk for ham. Han føler at han ikke han noen å betro seg til. Han komponerer en sørgemarsj over vennen. Han og Nina bestemmer seg for å flytte til Christiania i løpet av våren. For å tjene til livets opphold, tar han imot pianoelever, og ganske snart gir han og Nina sin første konsert i hovedstaden. Det blir en suksess, og Edvard får nå mer enn nok å henge fingrene i.
-
Edvard Grieg braker sammen med Henrik Ibsen i Den Skandinaviske Forening i Roma, og skriver sener om det i dagboen sin. Ibsen har drukket en god del italiensk vin, og fått det for seg at det skal danses. Han sørger for at bord og stoler blir ryddet vekk, og oppfordrer den danske komponisten Niels Ravnkilde til å spille opp til dans.
Når Ravkilde ikke følger oppfordringen, blir Ibsen så rasende at han tar hatt og stokk og forlater selskapet. Han er vant til at når han sier -Spill opp! blir det gjort som han sier.
-
Henrik Ibsen er i strålende humør. Han omarbeider et eldre stykke, som aldri blir ferdig, og tar opp igjen stoffet til Kejser og Galilæer. Men så blir han besatt av tanken på Peer Gynt. Han er mer elegang kledd, skifter fasong på skjegget, og forandrer håndskrift.
-
Henrik Ibsen skriver et oppbrakt brev til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson i forbindelse med en krass kritikk han har fått av Peer Gynt av den danske kritikeren Clemens Petersen i den danske avisene Fædrelandet. Petersen er Bjørnstjernes nære venn, og dessuten en arvtaker og venn av Johan Ludvig Heiberg, særlig med henblikk på Heibergs strenge formkrav, men han har også strenge krav til moralsk reisning og etisk dybde i litteraturen han anmelder.
-
Jonas Lie får dikterstipend og reiser med familien til Roma. Her skal de komme til å bli i tre år. I denne perioden skal han komme til å sende ut Fortællinger og Skildringer fra Norge (1872), Tremasteren 'Fremtiden' eller Liv nordpaa (1872) og Lodsen og hans Hustru (1874). Disse bøkene inngår tydelig i Lies litterære program fra denne tiden: å gi poetiske bilder av norsk folkeliv fra ulike landsdeler.
-
Georg Brandes, ligger syk og motløs på et sykehus i Roma. Men så får han en oppildnende brev fra Henrik Ibsen, som mener at det er Georg som skal gå i spissen for menneskeåndens revoltering.
Georg blir svært oppildnet, og skriver et dikt tilbake til Ibsen om dette temaet, hvor han ivrig påtar seg oppgaven. Han vil få menneskeånden til å forandre seg, skriver han.
-
Erik Skram reiser til Roma. Der vil han slå seg ned i den skandinaviske kolonien, hvor han kjenner redaktør Bille og hans kone. Oppstyret og forargelsen rundt hans debutroman Herregaardsbilleder har gått inn på ham, og jobben som referent i Folketinget har vært hard den siste tiden, på grunn av lange nattemøter i forbindelse med utsendelsen av den provisoriske finansloven.
-
Erik Skram treffer Georg Brandes i Roma. Brandes kommer fra Wien, hvor han har forhandlet om et professorat. Gyldendal har nettopp utgitt hans bok om Søren Kierkegaard, og boken Danske Digtere.
De to er blitt venner etter at Erik viste sin dypfølte støtte til Georg i tiden da han var ulykkelig på grunn av sin heftige kjærlighet til tyske Gerda Strodtmann, som var gift med hans tyske oversetter. Hans kur til henne strakk seg over flere år og skjer bak ektemannens rygg.
-
Erik Skram har fått arbeid i fire måneder i Roma som forvalter av konsulatets forretninger og den skandinaviske foreningens møter og bibliotek. Han har dessuten som oppgave å arrangere turer i omegnen for skandinavene. Men han er ikke lykkelig.
I et brev til vennen Marcus Rubin skriver han om hvor vanskelig det er å leve med sine minner, følelser og inntrykk, og om hvor ensom man kan føle seg i et fremmed land. Det er ikke så lett å holde humøret oppe.
-
Erik Skram sitter på en italiensk trattoria og snakker med de danske malerne Vilhelm Rosenstand og Kristian Zahrtmann. Begge er historiemalere og ungkarer, litt eldre enn Erik. De diskuterer nakenhet og bruk av nakenmodeller.
-
Erik Skram oppsøker en prostituert i Roma. I sin notatbok noterer han: "Fant en skidt kvinne".
-
Gunnar Heibergs lange dikt En soirée dansante, som er utgitt sammen med Hans Jægers avhandling om Kants fornuftskritikk, blir anmeldt i norske Dagbladet.
Anmelderen, som er professor i filosofi, mener diktet vitner om en ikke liten begavelse.
Heiberg selv tilbringer våren i Roma sammen med J. P. Jacobsen, Erik Skrams gamle skolekamerat.
Gunnar har fått penger til reisen fra sin inngiftede tante Margrete Vullum, som har stor tro på det han skriver og mener han bør se Italia og hente impulser.
-
Gunnar Heiberg sitter søvnløs og fortvilet i den varme natten på et torg i Roma, nedtrykt på grunn av at han ingenting kan. Han kommer i snakk med en fremmed, en tyroler, som også er fortvilet. Han har nemlig ingen penger å reiser hjem for. Heiberg låner ham alle pengene sine. Etter at det har gått en tid får han alle pengene sendt tilbake. Tyroleren er blitt kafévert, skal det vise seg. Og fra tid til annen skal han fortsette å sende Heiberg en kasse vin som tegn på sin takknemlighet.
-
Søren Krøyer har ankommet Firenze. Her studerer han italienske renessansemalere sammen med sin venn Tuxen.
-
Gunnar Heiberg er denne høsten på besøk hos Henrik Ibsen i Munchen, hvor han har oppholdt seg en tid og vært sammen med kunstnervenner, blant annet Erik Werenskiold. Han har mottatt sterke inntrykk fra det franske moderne friluftsmaleriet. En mørk ettermiddag, etter at han har spist middag hos familien Ibsen, og skal reise hjem til Norge neste dag, er han i dårlig og tungt humør. Ibsen følger ham ut i entreen. Der legger han armen klossete om halsen på ham og sier med et stille, lunende smil som Heiberg skimter i halvmørket: Nu får de skrive noe godt, da Heiberg.
-
Kristofer Janson, Amalies venn fra Bergen, gift med hennes venninne Drude, og nærmeste nabo til Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad, er i Roma sammen medsin kone Drude. Før de kom hit han han vært på en stor foredragsturné i Amerika.
Her i den italienske hovedstaden som så mange skandinaviske kunstnere søker til, møter han igjen Henrik Ibsen. Ibsen går mye for seg selv; han spaserer i byens gater og tenker. Man vokter seg vel for å forstyrre ham, for man vet at han går og grubler på et skuespill.
-
Søren Krøyer har hatt et fruktbart opphold til Roma siden juletider. Nå reiser han videre til Sora de Campagna sør for Roma, hvor han blir til oktober, bare avbrutt av et kort opphold i Frankrike.
Han prøver seg for første gang som billedhugger. Han besøker også Capri og Napoli, hvor han oppholder seg en måneds tid.
-
Kristoffer Janson og Drude reiser til Italia på ferie. De drar uten de syv barna, som blir hjemme på Solbakken i Gausdal, nærmeste nabo til Aulestad, med en barnepike.
Spesielt Dina Krog, Drudes søster, er kritisk til denne ferieturen deres. De slår seg ned i Via Purificacione i Roma, der de de naboer med kunstnerne Eilif Peterssen og Kristian Ross, og blir en del av den sofistikerte nordiske kunstnerkolonien i Roma, der Ibsen er konge.
Magdalene Thoresen og Camilla Collett er der også. Mens de er bortreist, dør sønnen deres hjemmee på Solbakken.
-
Søren Krøyer er tilbake i Roma og feirer jul sammen med sine venner.
-
Drude og Kristoffer Jansons sønn Sigmund dør i Gausdal av hjernehinnebetennelse mens foreldrene er i Roma. Drude er syk og kan ikke være med.
Kristoffer reiser hjem når de får beskjeden om sykdommen, men han rekker ikke hjem i tide: Sigmund er død når han når hjem til Gausdal. Sigmund blir ni år gammel.
Siden skal Kristoffer komme til å skrive dette i sine erindringer:
-
Henrik Ibsen, som bor i Roma sammen med familien, skriver til sin forlegger Hegel i København og betror ham at han skriver på et nytt stykke (eller bok, som han skriver.) Han regner med at den kommer til å bli ferdig utover sommeren. Han er svært interessert i dette arbeidet, skriver han; og han regner med at også allmennheten kommer til å være interessert. Men foreløpig vil han ikke si noe om hva stykket handler om.
-
Henrik Ibsen skriver til sin forlegger Hegel i København at han han endret skriveplaner for sommeren: Han har lagt til side det han var i gang med, og for et par uker siden tok han fatt på et nytt prosjekt. Det dreier seg om noe han lenge har gått og tenkt på, og som nå er blitt så presserende for ham at han ikke lenger kan skyve det unna. Han regner med at det kommer til å være klart til midten av oktober. Det dreier seg om et familiedrama i tre akter, kan han fortelle. Og det har ikke noe som helst med Et dukkehjem å gjøre.
-
En ung engelskmann, William Archer, ankommer Roma for å tilbringe vinteren der. Han er en stor beundrer av Henrik Ibsen, og håper å treffe ham personlig. Williams skotske bestefar har i sin tid slått seg ned i Larvik, og William har på besøk der lært seg perfekt norsk. For fem år siden så han Edvard Grieg og Henrik Ibsens Peer Gynt i Kristiania, og siden det har han tumlet med tanken om å oversette Ibsen. For et års tid siden lykkes han i å få satt opp Samfundets støtter i London (15. desember 1880).
-
Henrik Ibsen, som nettopp er ferdig med Gengangere, skriver til sin forlegger Hegel i København at han nå har vendt tilbake til det stykket som han måtte legge til side til fordel for Gengangere, som så sterkt presset på den gangen, og opptok all hans interesse. Det nye stykket er et lystspill i fire akter, kan han fortelle.
-
Henrik Ibsen skriver engasjert brev til Sophus Schandorphom mottakelsen av Gengangere, som har fått til dels hard medfart av kritikerne, blant dem Arne Garborg. Det irriterer Ibsen at folk ikke forstår at han som dramatiker ikke er å finne blant personene i stykket. Og det irriterer ham ikke mindre at han blir tatt for å være nihilist. Det han har villet, er å vise at det råder nihilisme under overflaten, skriver han.
-
Henrik Ibsen skriver til Georg Brandes og takker ham for anmeldelsen av Gengangere. Han beklager seg over nivået på anmeldelsene i norske aviser. Mange av anmelderne er teologer, og de røper svekket dømmekraft, hevder han, men de som ikke er teologer, er det heller ikke grunn til å glede seg over. Den har mest rett som står mest i pakt med fremtiden, mener han.
Han skriver:
-
Paul Rée har hatt et inspirerende samvær med Nietzsche i Genova. Nå bryter han opp og drar videre sørover. Men ikke til Roma, som planlagt; han havner i Monte Carlo, der han i løpet av en kveld eller to spiller bort alle pengene sine.
Å reise tilbake til Nietzsche, som tidligere har hjulpet ham med å komme vekk fra det farlige casino-spillet, vil være for pinlig, så han låner penger til reisen til Roma og klager sin nød til den alltid hjelpsomme Malwida von Meysenburg, som han kjenner fra et opphold i Sorrento i 1776.
-
Henrik Ibsen er frustrert etter de mange angrepene og kritiske bemerkningene som har kommet i forbindelse med utgivelsen av Gengangere. Men han føler seg trygg på at han, i motsetning til kritikerne, har fremtiden foran seg.
-
Friedrich Nietzche, som har mottatt Paul Reés begeistrede brev om Lou Salomé, skriver friskt og opplagt tilbake at denne kvinnen kan han gjerne tenke seg å bli kjent med. Han ber sin venn hilse russerinnen fra ham og si at han har stor tro på sjeler som henne, ja, han går nesten på rov etter dem, hevder han.
For å gjøre det klart at han ikke går med planer om å gifte seg, understreker han imidlertid at han de neste ti årene vil komme til å være svært opptatt med sitt arbeid, så han har i høyden tid til en toårig ekteskap, skriver han muntert.
-
Friedrich Nietzsche møter opp hos Malwida von Meysenburg i Roma for å treffe sin venn Paul Reé og Lou Salomé, som han nå har store forventninger til. De er ikke hjemme, men han får beskjed om at Lou og Paul er i Peterskirken. Her finner han dem: Paul har slått seg ned i en skriftestol der det faller et vakkert lys for å arbeide med sine notater og utkast. Lou leser en medbrakt bok.
-
Nina Grieg får sitt portrett tegnet av sin venn Franz von Lehnbach. Det er et intenst og inntrengende portrett som siden skal komme til å bli skadet - og så restaurert. Til slutt skal det komme til å ende i Bergens offentlige bibliotek.
-
Friedrich Nietzsche slår seg sammen med Lou Andreas-Salomé og Paul Rée. De tre reiser sammen med Lous mor gjennom Italia for å finne et sted å slå seg ned for vinteren.
-
William Archer forlater Roma og det skandinaviske miljøet rundt Henrik Ibsen, som han etter hvert er blitt godt kjent med, og reiser tilbake til England. Når engelskmannen nå forsvinner er det stort sett skandinaver Ibsen omgås: Dramatikeren Gunnar Heiberg, billedhuggeren Stephan Sinding, arkeologistudenten Ingvald Undset, -- som om en uke kommer til å bli far til det lille jentebarnet Sigrid, som etter hvert kommer til å bli forfatteren Sigrid Undset.
-
I går ble Henrik Ibsen ferdig med sitt nye stykke, og i dag er han i gang med renskrivingen. Han regner med at renskrivingen blir klar i løpet av sommeren, som han og familien som de siste par årene vil tilbringe i Gossensass. Han skriver til sin forlegger Hegel fra Roma at han gjerne vil at det skal bekjentgjøres at stykket så å si er klart, og at det dreier seg om et lystspill i fem akter. Men han vil at tittelen En folkefiende foreløpig må holdes hemmelig.
-
Henrik Ibsen er blitt klar over at bergenseren John Paulsen, som har vært en kjær husgjest i familien Ibsen, og som Ibsen selv har følt omsorg for og har villet hjelpe frem, har skrevet en roman, Familien Pehrsen, som et dårlig skjult portrett av Ibsen selv og hans familie. Han er rasende. Brevet inneholder kun dette ene ordet: Skurk.
-
Henrik Ibsen og hans familie er endelig tilbake i Roma etter en slitsom og til dels farefull reise fra Brixen/Bresonne nord i Italia. Det byr fremdeles på store utfordringer å være reisefot, på grunn av de store ødeleggelsene som flommen som har vært resultatet av den regnfulle sommeren.
-
Henrik Ibsen skriver til Georg Brandes, som nå er tilbake i København, om sitt synspunt på doktor Stockmannn i En folkefiende, og om arbeidet med Vildanden, som han nå er i gang med.
-
Edvard og Nina Grieg har nå funnet tilbake til hverandre igjen etter en turbulent tid. De møter sine venner Marie og Frants Beyer, og reiser sammen med dem på ferie til Roma.
Italia-oppholdet skal komme til å virke som en foryngelseskur for Edvard, og vel tilbake i Lofthus skriver han sin komposisjon i rokokkostil, "Fra Holbergs tid", opprinnelig for piano, senere også instrumentert for strykeorkester.
Han er nå blitt 41 år gammel og føler behov for et fast punkt i tilværelsen: et trygt, godt hjem, og aller helst et hjem i nærheten av vennene Frants og Marie Beyer.
-
Edvard Grieg er på besøk i Birmingham og treffer unitarmenighetens leder Stopford Brooke. Han syns Brooke er en stor og herlig og lysende personlighet, full av ild og kraft, og han har selv stor interesse for religiøse spørsmål.
De to snakker om tro, og om sosialisme. Og så snakker de selvsagt om Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Det er ikke til å unngå.
-
Søren Krøyer feirer jul sammen med sin kone Marie og venner i Den Skandinaviske Forening i Roma. Heretter reiser de videre til Capri og Napoli.
-
Hulda og Arne Garborg blir oppsøkt av maleren Devold på en trattoria i Roma, som vil fortelle om Sigbjørn Obstfelder, som han kjenner og er svært begeistret for.
Arnes Kolbotnbrev er nettopp utkommet, og for Devold det er bare to mennesker som kunne ha skrevet en slik bok: Obstfelder og Garborg.
-
Hulda og Arne Garborg er sammen med sønnen Tuften kommet frem til Roma etter en lang reise med stopp i blant annet København. Arne skriver brev hjem til sin venn Ivar Mortensson Engnund om dere herlige livet den lille familien lever her nede. Roma er Verdenshovedstaden, føler han. Det er som om det først er her at han kan føle seg som helt og fullt menneske, eller som medlem av det store menneskesamfunnet. Det fins ingen annen by som Roma.
-
Arne Garborg skriver til sin venn Rosenkrantz Johnsen, journalist og bohem, og innrømmer at livet i Roma ikke er så enkelt som han kunne ønske. Han fryser. Han er sliten. Og han misliker at sønnen, smårollingen Tuften, er der. "Tuften er kjedelig -- fortvilet, at vi ikke kunde ta Gudlaug med", skriver han. Han klarer ikke å more seg over karnevalet som fyller Romas gater med glade mennesker. Han nyter ikke solen. Når har ikke fryser, plager varmen ham. Selv nå, når det er på det mørkeste og kaldeste i Roma, har han måttet bytte rom til et med mindre sol.
-
Bjørnstjerne Bjørnson svarer på det lange brevet han har fått fra Amalie med berettelsen om sykehusoppholdet. Han er rystet over det hun forteller, det står for ham som det verste som kan hende et menneske å bli sperret inn på den måten hun er blitt, nest etter å bli begavret skinndød.
Han insisterer på at hun må skrive om det som har skjedd. Akkurat som det var må hun skrive det. Men hun må også skrive om det som ledet frem til hennes sammenbrudd. Hun må bare si fra dersom hun trenger hjelp.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har lest hennes Professor Hieronimus i ett sug, kan han fortelle. Han syns innledningen er sjuskete skrevet, og språket i den er banalt - hva syns hun for eksempel om uttrykket «nu havde hun slidt sjælen du av kroppen på sig»?!
-
Karoline Bjørnson skriver til sin datter Bergljot at hun ikke liker Bjørnstjernes planer om å la Amalie komme og bo hos dem i Roma. Bjørnstjerne elsker jo å være sjelesørger, men disse hysteriske kvinnene vil jo som regel ikke la det være med det.
Bjørnson skriver også til Amalie om Karolines motvilje mot å la henne komme og bo hos dem.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har ennå ikke lest hennes Afkom, kan han fortelle. Mener hun virkelig at han frivillig skal begi seg ut i dette bergenske regnværet under hennes paraply, når han vet at regnet bare er et uendelig, grenseløst vell av tårer? Hele menneskeheten er visst blitt besverget opp for å gråte over dette stedet mellom fjellene! Nei, hun får høre innom om en to-tre måneders tid eller så. Karoline klarer det heller ikke. Amalie skal vite at hun får dem ikke med opp i Svartediket i all slags vær heller.
-
Edvard Munch er en mann på 36 år som tilbringer dette året i Kristiania, Åsgårdstrand og Roma, og også har et kort opphold i Gausdal.
-
Edvard Munch er blitt 36 år gammel. Han tilbringer dette året i Kristiania, Åsgårdstrand og Roma, og også har et kort opphold i Gausdal.
Denne sommeren maler han bildet Livets dans. I fjor vår var han i Firenze og studerte blant annet Botticelli, som han kjøpte flere reproduksjoner av, og bildet han nå maler har likhetstrekk med Botticellis komposisjon i det kjente bildet Primavera.
-
Edvard Grieg skriver i et brev til sin venn Edvard Beyer om sin vemmelse for prestene. For ham er prestene Kartago: de bør ødelegges. Han klarer ikke å svelge dem ned, ,skriver han.
Den vemmelige fete og vamle smaken av dem er avskyelig for ham; han gulper dem opp igjen. Han tar i det hele tatt avstand fra det kirken gjør i sin utøvende form, men er svært opptatt av teologiske og åndelige spørsmål.
-
Rainer Maria Rilke og hans kone Clara er sammen i Roma. Datteren deres, Ruth, er hos deres foreldre. De blir i Roma til juni 1904.