Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram og skjeller henne ut for at hun skriver så dystert i siste bind om Hellemyrsfolket, men erklærer likevel sitt varme vennskap og sin omsorg for henne

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har ennå ikke lest hennes Afkom, kan han fortelle. Mener hun virkelig at han frivillig skal begi seg ut i dette bergenske regnværet under hennes paraply, når han vet at regnet bare er et uendelig, grenseløst vell av tårer? Hele menneskeheten er visst blitt besverget opp for å gråte over dette stedet mellom fjellene! Nei, hun får høre innom om en to-tre måneders tid eller så. Karoline klarer det heller ikke. Amalie skal vite at hun får dem ikke med opp i Svartediket i all slags vær heller. Nå kan hun sitte der selv og ha det så godt, det deilige, slemme trollet hun er.

Det er forresten unødvendig at hun forklarer sin hensikt med verket om Hellemyrsfolket for ham. Han så den nok. Det er bare det at han ønsker litt av den humoren som livet eier, litt overflod av initiativ, et lite blikk inn i mulighetenes uendelighet. Hun har dette i seg og uten det, går det ikke. Uten det syns han det er synd å skrive.

Men han sitter også selv midt oppi et vanskelig emne i skrivingen for tiden, kan han fortelle. Han har aldri tegnet det onde. Men denne gangen føler han seg dratt mot det onde, han omgås med det hver dag, og i det arbeidet drar han nytte av Amalies skildringer; de har en så uforglemmelig plastisk form, og samtidig denne svømmende uroen ved at snart er det ene elementet ovenpå, snart det andre. Hun er så eminent dyktig, skriver han. Han ser ned i det hun gjør, som om han ser ned i fabrikken der det blir til. Og han drar sine linjer. Det er faen så vanskelig, og han selv er en jammerlig byggmester.

Han går her helt nedtrykt for tiden, skriver han. For en har ingen hel glede av noe annet enn det en selv gjør. Ikke av det som er gjort, men av det som gjøres, fortvilelsenes og de små seirene ekte og falske håp. Gud vet hvor lenge dette kommer til å vare.

Og når han slett ikke kan mer, hva så? Kommer han til å bli resignert og tenke på barna og på fortiden? Det er han nysgjerrig på. Å, denne fødselsvånden! Den er opphøyende og ødeleggende! Han vet ikke hvordan han er kommet inn på dette. Han pleier aldri å snakke om det.

Om Erik Skrams bok mener han at den er altfor mye av et eksperiment. Kan han ikke bare slutte med det der, og rolig skrive et stykke liv? Han har jo en skjønn evne.

Livet her i Roma er ellers herlig, skriver han. Aldri før har de bodd så fint. Dagnys barn er rundt dem, og Bergljot og lille Tankred også. Livet svulmer av barnefryd rundt dem, det er nytt håp, nye, oppblandede evner. Mer fullkomne evner, tror han.

Men det bekymrer ham at Amalie ikke får sove. Når hun har fått en full natts søvn, må hun telegrafere til ham: Nattesøvn. Han vil vite det når hun er lykkelig.

Han skriver: «Søte Amalie, vi holder av dig. Det gjør mange, mange. Men nu tænkte jeg på os to. vi to holder af dig. Du har noget i en skuffe etsteds; det er vor tro på dig, vore ønsker for dig. Om det bare er å sætte front mot denne uvejrsdigtningen din uten håp. Du undergraver dig og andre med det. Din gamle væn B.B.»