Erik Skram

Holger Drachmann blir født i København. Han skal komme til å bli en kjent dansk forfatter og skjønnånd, kjent for sine mange og intense kjærlighetsaffærer, og en av Amalies Müllers beilere i tiden rundt hennes første møte med Erik Skram.

Ida Johanne Hoë, som skal bli Erik Skrams mor, mister sin sønn Oluf som åtteåring. Samme år blir Erik født. Han får den døde brorens mellomnavn. Faren har tre barn fra et tidligere ekteskap. Eriks mor kommer fra Københavns dannede, kulturelle borgerskap, og har hatt en oppvekst preget av musikk og teater.

Erik Skram er en ni år gammel gutt i København som opplever at hans far Gustav må fratre sin stilling som administrerende direktør for Det sjællandske Jernbaneselskab. Han blir bitter og strir stadig med økonomiske problemer. Hjemmet oppløses. Erik og de fleste av søskene flytter til onkelen på morssiden, som er en rik mann, gift med farens søster Mathilde.

Erik Skram er en elleve år gammel gutt i København som får en lapp skrevet av sin kamerat Orla Lehmann, en yngre slektning av det som skla bli den berømte politikeren. På lappen, som er skrevet i den engelske stiltimen, står det: "Vær ved svingen (husken) så du kan høre, når jeg fløjter på dig."

Erik Skram er denne sommeren 15 år gammel, og skal tilbringe sommerferien på godset Marienborg på Møn, hvor hans mors søster Emma lever som en slags selskapsdame. Hun er ugift. Eriks venn og klassekammerat Holger Drachmann skriver et muntert brev til ham og oppfordrer ham til å oppføre seg som en gentleman. Siden skal Erik komme til å skrive flere romaner fra miljøet på herregården. De kommer ikke til å bli godt mottatt i denne delen av familien.

Holger Drachmann er en ung gutt på seksten år som skriver et langt brev til sin venn Erik Skram. Det er sprudlende fullt av innfall og ideer, drømmer og planer, og også noen temmelig rammende selvbeskrivelser. Han foreslår at de ot skal foreta en utflukt til Helsingør, for å atspre seg litt med jakt, landstrykeri og liknende.

Erik Skram er en ung gutt på sytten år ved Metropolitanskolen i København som får elendige karakterer på skolen, og er redd for å stryke til eksamen. Han skriver til sin tante Emma Hoë på Marienborg om at han har lyst til å rømme fra skolen før eksamen, det har jo hans egen far gjort i sin tid. Men tante Emma svarer tilbake at dersom han gjør det, vil hans pleieforeldre slå hånden av ham, og da vil han komme ut i et uhyggelig mørke. Så Erik går opp til eksamen, og består med lavest mulige karakter i skriftlig latin og gresk.

I den dansk-tyske krig er de danske tapene nå på mer enn 3000 mann. Hele Jylland ligger nå åpen for tyske tropper. Fredsslutningen er ikke lenger et spørsmål om forhandlinger, men om den preussiske kansler Otto von Bismarcks diktat. Og han krever hele Slesvig, også den delen som er ubestridt dansk.

Erik Skram, som har gått inn i krigen med stor kampvilje og entusiasme, blir hardt såret i kamp ved Kjære by og havner i preussisk fangenskap. Tre kuler gjennom lår, hånd og mage i løpet av et kvarter.

Erik Skram er såret i krigen mot tyskerne ved Als. Tre kuler gjennom lår, hånd og mage i løpet av et kvarter. Han skal komme til å ligge noen måneder på militærsykehus på Augustenborg, men vender hjem i september. Han skal komme til å gjennomgå en underlivsoperasjon. Den skal vise seg å være vellykket.

Erik Skram er oppe til eksamen i dansk, og får følgende stilemne: "Hvori må nærmest Grunderne til Nordamerikas raske Opblomstring søges?" Spørsmålet er svært aktuelt, for USA står midt i sin største krise. Borgerkrigen mellom sør- og nordstatene herjer på fjerde året, og skal først komme til å ende i april dette året, når president Lincoln blir skutt.

Erik Skram, som nå er en ung student med imponerende skjeggvekst og flott fremtoning, skriver en tale til damene som han vil holde i Studenterforeningen, der man drikker punsj, holder skåltaler for kongen og for hverandre, og imponerer hverandre med vittigheter. Men talen skal aldri bli holdt. Studenterforeningen er en ekslusiv forsamling av menn, der man siterer vers av Goethe og ordspråk på latin. Lokalet til forening er staselig og ligger på hjørnet av Holbergsgade og Holmens Kanal.

Erik Skram er tilbake fra krigen og rekonvalesentoppholdet og tilbake på skolen. Han er student ved det private Dahlske Artiumkursus, hvor han har lest i halvannet år sammen med blant annet. J. P. Jacobsen. Han skal komme til å slippe gjennom med lavest mulige karakter, mens Jacobsen dumper. Allerede året øfr han forlot skolen meldte han seg inn i Studenterforeningen. Her samles man om punsjebollen for å holde skåltaler for kongen og hverandre. I disse årene raser også debatten om forholdet mellom religion og vitenskap. Prfessor Hans Brøchner vedgår åpent at han er ateist.

Erik Skram har vendt tilbake fra krigen og flyttet inn igjen i familiens fasjonable og svært dannede, men litt stive hjem på Østerbro, hos onkelen Mozart Waagepetersen.

Til eiendommen hører en stor park i engelsk stil. Her kommer fremmede virtuose musikere, og også skuespilleren fru Heiberg som gjester. Holger Drachmann er Eriks gjest i dette huset. De spiller kort, bedriver litterære samtaler og våpenøvelser.

Erik Skram følger i disse årene en rekke forelesninger med filosofiprofessor Rasmus Nielsen i København. Hans skriver sine notater sirlig i kladdehefter. Han blir dessuten løytnant i Københavns Væbning. Han er 21 år gammel nå, og bor fremdeles hos sin onkel Waagepetersens store herskapshus på Østerbro.

Georg Brandes disputerer i København på en doktoravhadling om den franske litteraturhistorikeren Hippolyte Taine, som Brandes har møtt i Paris.

Taines ideer innebærer en ny positivistisk metode som overfører samfunnsvitenskapens redskaper til vurdering av litteratur og forfattere. Disse har Brandes sluttet seg til. De nasjonaliliberalistiskes ukronede konge, Orla Lehmann, sitter på første rad under disputasen og gir utilslørt sitt mishag til kjenne.

Erik Skram er 24 år gammel og skriver i notatboken sin under "Stemninger og betraktninger" at han finner nåtidens sedelighet latterlig. Der sitter de unge vestalinnene i kyskhetens bleksott og våger knapt tenke på at deres tid også kan komme en gang, mens deres kommende brudgommer ferdes blant horer. Resultatet er en sykelig ventetid, og at mennene må kjøpe seg en ussel erstatning for den skatten som vestalinnene vokter og ikke tør gi fra seg, mener Erik.

Erik Skram er dette året sammen med Marcus Rubin og Julius Salomon blant stifterne av Den Radikale Forening i København. Men foreningen får kort levetid, kanskje fordi deltakerne er ansatt i offentlig tjeneste og fryker for sine stillinger.

Erik er imidlertid også en ivrig tilhenger og støttespiller for Georg Brandes.

Erik Skram har H. C. Andersen til bords ved en middag hos redaktør Bille, som er hans arbeidsgiver i Høyrepressen, og som han ofte har møtt hos gamle godseier Tutein på Marienborg. Tutein er ivrig høyremann, mens Bille er Eriks veileder og arbeidsgiver.Erik skal komme til å ha en mangeårig forhold til hans kone Louise Bille.

Halvparten av Eriks inntekt kommer på denne tiden fra stenografjobben i Rigsdagen, mens den andre halvparten kommer fra journalistikk i høyrepressen.

H.C. Andersen sitter på altanen utenfor rommet sitt på eiendommen Rolighed, som eies av den rike familien Melchior.

Fru Melchior har bygget et telt av tepper omkring ham så han ikke skal fryse. Han har utsikt over den vakre hagen, og bakgrunnen ser han Øresund. Han har ikke mange uker igjen å leve nå.

I nabohuset Rosendal har Erik Skram vokst opp fra han var skolegutt til han ble student.

J. P. Jacobsen, som er en av Erik Skrams kamerater fra ungdomstiden, utgir romanen Fru Marie Grubbe. Den er en historisk roman som en norsk-dansk kvinne som lvde på 1600-tallet, og som blant annet blir omtalt av Holberg, som hadde truffet henne personlig. I Jacobsens roman om henne blir kvinnelig erotikk satt i sentrum for første gang i dansk skjønnlitteratur. Hun ble som svært ung inngiftet i den danske kongefamilien, men endte opp som en fergemanns hustru. J.P.

Erik Skram, som nå bor i Borgergade 91, femte etasje, tar mot til seg og skriver et brev til Georg Brandes der han ber mesteren om å lese sluttscenen i et kjærlighetsdrama han strever med. Georg overlater imidlertid saken til sin bror Edvard Brandes.

I et par år har de to brødrene utgitt tidsskriftet Det nittende Aarhundrede, som de har gått Gyldendal til å finansiere, slik at de kan ha et talerør for sine synspunkter.

Holger Drachmanns roman Tannhäuser utkommer i København. Holger er en av Erik Skrams barndomskamerater. Tittelen er hentet fra Wagners opera, som har hatt sin første oppførelse i Danmark året før.

Romanen utspiller seg i en prestegård og på en fornem herregård, og er ispedd dikt. Handlingen er svulmende og romantisk og involverer grevens unge datter som er gjenstand for noen unge sangeres stormende frierier.

Erik Skram treffer Georg Brandes i Roma. Brandes kommer fra Wien, hvor han har forhandlet om et professorat. Gyldendal har nettopp utgitt hans bok om Søren Kierkegaard, og boken Danske Digtere.

De to er blitt venner etter at Erik viste sin dypfølte støtte til Georg i tiden da han var ulykkelig på grunn av sin heftige kjærlighet til tyske Gerda Strodtmann, som var gift med hans tyske oversetter. Hans kur til henne strakk seg over flere år og skjer bak ektemannens rygg.

Erik Skram sitter på en italiensk trattoria og snakker med de danske malerne Vilhelm Rosenstand og Kristian Zahrtmann. Begge er historiemalere og ungkarer, litt eldre enn Erik. De diskuterer nakenhet og bruk av nakenmodeller.

Erik Skram skriver i et brev til vennen Marcus Rubin om sitt herlige liv i Italia: "Leve det skønne Italien! Her drikker jeg Vin og spiser Druer og fanger Lopper, lutter Realiteter, ikke en Grille har jeg klemt imellem nervøst sammenpressede Fingre.«

Erik Skram og Georg Brandes opptar sin brevveksling igjen etter en pause på noen måneder. De diskuterer særlig Holger Drachmann. Erik syns Drachmann oppfører seg altfor flagrende og vidløftig, men syns likevel ikke at man skal støte ham ut.

Brandes er imidlertid nådeløs på dette punktet.

Begrepet litterær impresjonisme blir for første gang brukt i en litterær anmeldelse. Det er den franske litteraturforskeren Ferdinand Brunetière som bruker uttrykket at de impresjonistiske tendensene i om en roman av Daudet, Les rois en exil. Daudets roman har etter denne anmelderens syn oppstått gjennom «en systematisk overflytting av uttrykksmiddel fra billedkunsten til litteraturen.» Impresjonismen handler om å gjengi seg til umiddelbare sanseinntrykk.

Edvard Brandes blir denne våren doktor i orientalistikk i København. Han har god økonomi, og råd til å låne sin bror Georg penger. Han har mye kontakt med Erik Skram, som er med i et fast l'hombre-parti med to av Edvards jødiske slektninger.

Erik Skrams roman Gertrude Colbjørnsen utkommer i København. Samme dag disputerer Edvard Brandes. Erik sender straks boken til Georg Brandes i Berlin med forsikringer om at den er forankret i den store mesterens råd og inspirasjon.

Han håper Georg vil anmelde den så snart som mulig.

Offentligheten venter også spent på romanen, man husker godt den pinlige affæren med debuten Herregaardsfolk.

Erik Skrams mor, som for tiden befinner seg i Malmø, er blitt oppmerksom på at Erik er i ferd med å utgi romanen Gertrude Cobjørnsen. Hun skriver dette brevet til ham:

Edvard Brandes unge kone Harriet Camilla Salomonsen begår selvmord i København ved å drikke filmfremkallingsvæske. Hun er 23 år gammel og har vært gift med Edvard i seks år. De har to døtre på tre og fem år sammen.

Harriet har den siste tiden vært svært ulykkelig på grunn av en kjærlighetsaffære med komponisten Victor Bendix.

Hendelsen blir neddysset kraftig i pressen. Det følgende året vil for Edvards del komme til å handle om å komme seg over sjokket, finne frem til et nytt liv som enkemann med to små barn, og dessuten kvitte seg med en elskerinne.

Erik Skram er i folketellingen for København dette året oppført med bopæl i femte etasje i Nørrevoldgade 9.

Bernhard Alver, Amalies bror, som nå er 24 år gammel, går om bord i skipet Angelo med kurs mot Philadelphia, USA. Han har store personlige problemer, særlig med penger -- men han er også en vakker og vel likt ung mann som lett sjamrerer sine omgivelser. Han har arbeidet som kontorist i Kristiania.

Det kommer ikke til å gå så bra med ham i Amerika; han roter seg opp i fyll og spetakke, og blir også syk.  o Han kommer til slutt til å bli sendt hjem igjen som hjelpeløs pasient.

Edvard Brandes har Edvard Brandes har forlatt sin forlovede Maria Heiberg i Paris. Han er lei av henne. Det takler hun dårlig; hun sender ham fortvilte brev.

Herman Bang utgir romanen Haabløse slægter. Den handler om en aristokratisk familie som lider i håpløse nedgangstider. Romanpersonene i den har sterke likhetstrekk med familien Bang selv har vokst opp i; hovedpersonen er den siste mannlige etterkommeren av denne undergangsdømte slekten, og den stolte og tunge arven han bærer på er en stor belastning for ham. Den er umulig å komme fri fra. Han bestemmer seg for at det hans heltemodige forfedre utrettet i virkeligheten, skal han selv utføre på teatret. Men det går ikke så bra; han kommer fullstendig til kort som skuespiller.

Søren Krøyer tilbringer sommeren på Hirschprungs landsted, der han arbeider på et stort maleri av grossererfamilien som er ferdig i september. Deretter modellerer han flere fremtredende personer i gips. Han stiller ut flere bilder på Dansk Kunsthandels Maleriudstilling i København og blir opptatt som medlem i Bogstaveligheden, er forening som består av betydelige mannlige kunstnere og litterater. Erik Skram er en av dem. Georg Brandes en annen.

Erik Skram, som bor i København og jobber som redaksjonssekretær i det radikale Morgenbladet,  står modell til et maleri av Lauritz Tuxen i form av en allegorisk takutsmykning på Fredriksborg slott. Han forestiller en renessanseridder. Erik er en staselig figur, og han lever et utstrakt sosialt liv blant sine radikale venner. Han er kjent som en stor kvinnebeundrer -- for ikke å si skjørtejeger.

Johanne Luise Heiberg utgir brevvekslingen boken Peter Andreas Heiberg og Thomasine Gyllembourg. En beretning støttet paa efterladte breve. Den handler om skilsmisse- og utvisningsåret 1800. Mange blir engasjert i denne dramatiske historien fra et komplisert samliv. En av dem er forfatter og journalist Erik Skram.

Erik Skram er tilstede på et møte i foreningen Bogstaveligheden, en diskusjonsklubb for københavnske intellektuelle herrer. Det blir laget en tegning av de tilstedeværende. Tegningen viser Georg Brandes, Sophus Schandorph, Holger Drachmann, Edvard Brandes, Viggo Johansen, August Jerndorff, Herman Trier, J.P. Jacobsen, P.S. Krøyer, Karl Madsen, Pietro Krohn, Kristian Zahrtmann, F. Hendriksen, Karl Gjellerup, Otto Borchsenius, Hans Nic. Hansen, Martinus Galschiøt, Laurits Tuxen, Harald Høffding og Michael Ancher. Erik har påtatt seg arbeidet med å holde gruppen samlet.

I København grunnlegges Studentersamfundet i et møte i huset på hjørnet av Højbro Plads og Gammel Strand. De velger et navn som tilsvarer navnet på studentforeningen i Kristiania, og på samme måte som den norske foreningen knytter de seg til den mest frisinnede delen av Venstre. Kvinnelige studenter blir også invitert inn som medlemmer.

De skaffer seg noen lurvete lokaler i Badstuestræde, og her bygges det etter hvert opp et sterkt faglig fellesskap og kampvilje mot Højres stadig strammere politikk.

Amalie Müller står på reisefot til Bergen, og planlegger hvordan hun skal få møtt Erik Skram i hemmelighet før avreise. Planen er at det kan skje hos Olaf Thommesen.

Amalie Müller skriver brev til til Erik: «Både deres telegram og brev har jeg fået, det sidste for et øieblik siden, og jeg takker dem for al den dvælen i tankerne ved mig, der ligger bagved, og har sendt begge dele frem. Alligevel vilde jeg ønsket at jeg intet havde hørt fra dem. For så havde det været lettere at få livet af det hele. Thi livet skal det lade. Jeg er bleven enig med mig selv, og jeg og mig selv har været ærlige og modige mod hinanden. Hvor det er underligt at jeg ikke skammer mig over at ha'e siddet der på dampskibet, og udleveret mig således.

Det plaskregner i Bergen. Erik Skram treffer blant annet bergenseren John Paulsen, som har vokst opp bare noen hus fra der hvor Amalie Müller og hennes brødre vokste opp. Paulsen er en av Amalies mange beilere, og en hyggpig gjest i hennes hjem i Kristiania.

Erik avlegger også et besøk på kontoret til avisen Bergens tidenes kontor. Her treffer han Kars og Halvorsen, noterer han i reisedagboken sin.

I telegrammet skriver Amalie følgende: «Skram

Alexander Kielland Stavanger

Fra Christiania 28/8/82 kl. 2 em

Har feber af at vente. Længes, men er gruelig bange. Amalie Müller"

Erik Skram er tilbake i Kristiania etter reisen han har gjort til Vestlandet. Vestlandsturen er del av hans oppdrag som korrespondent for Morgenbladet: det har hele tiden vært meningen at han skal sende reportasjer hjem, både fra dikterfesten og fra reisen videre, så etter dikterjubileet hos Bjørnson på Aulestad tok han farvel med Amalie og de andre vennene da dampskipet la til kai i Gjøvik, og derfra reiste han videre over fjellet til Lærdal i Sogn og videre til Bergen.

Klokken er halv to på formiddagen. Erik Skram sitter på hotellrommet sitt på hotell Astoria i Kristiania og skriver et avskjedsbrev til Amalie. Han har fått hennes beskjed om at hun ikke har tid til å se ham i dag fordi hun får gjester, og han har bestemt seg for å reise hjem til København uten å ta farvel.

Han har pakket kofferten sin, om to timer kommer de for å frakte den ned til dampskipet for ham. Han føler seg svært melankolsk. Foran ham ligger bildet av Amalie som hun har gitt ham. Han syns ikke det er helt heldig, skriver han, men det er jo  henne.

Det begynner å bli klart for Amalie at omgivelsene har fått med seg mer av det som har foregått mellom henne og Erik i sommer enn hun har skjønt. Det er et problem at alle sladrer om henne nå, for det er viktig for henne å passe på ryktet sitt. Ingeborg og Frits Thaulow er nå på vei til København, og det er grunn til å tro at de kommer til å bringe ryktet med seg dit.

Amalie føler at hun må advare Erik. Hun skriver til ham:

"Kri.ania 7-9-82

Amalie sender telegram til Erik Skram i København der hun gir beskjed om at hun må tenke seg om før hun vet hvordan hun skal forholde seg til sin forelskelse i  ham.

Amalies telegram lyder:

"Skram
Nansensgade 34 – 4 Kbhvn
Fra Christiania 13/9/82 kl.9.05 fm
Skriver et Svar, naar jeg har tænkt mig ferdig, rimeligvis om en Dag eller to.
A M."

Amalie Müller sitter i strålende høstsol og studerer bildet av Erik Skram og skriver til ham. Hun må innrømme at hver gang hun skriver til Erik tror hun at det er siste gang, skriver hun. Men så får han lokket henne i gang igjen med de kjærlige og interessante brevene sine. Hun er fremdeles svært forelsket, men hun har bestemt seg for at det fra nå av kun må være vennskap mellom dem; det må være noe intenkjønnsaktig mellom dem nå, det er det eneste som kan fungere, alt annet blir det bare rot med.

Erik Skram er frustrert over at han på grunn av flyttingen og travelhet på jobben ikke har tid til å svare Amalie ordentlig på hennes siste brev, der hun erklærer at hun at det er naturbestemt at hun er som hun er. Hva vet hun om hva som er naturbestemt? Hun har jo aldri erfart den kjærligheten som har mener han kan vise henne. Nå har hun jo nettopp en mulighet til å gjøre en erfaring som ikke likner på det hun kjenner fra før. Han kan ikke aksepetere ar hun ikke benytter seg av denne muligheten.