Dato
1 januar 1876

Erik Skram, som nå bor i Borgergade 91, femte etasje, tar mot til seg og skriver et brev til Georg Brandes der han ber mesteren om å lese sluttscenen i et kjærlighetsdrama han strever med. Georg overlater imidlertid saken til sin bror Edvard Brandes.

I et par år har de to brødrene utgitt tidsskriftet Det nittende Aarhundrede, som de har gått Gyldendal til å finansiere, slik at de kan ha et talerør for sine synspunkter.

Edvard er ikke så begeistret for Eriks tekster, men har til hensikt å trykke dem som bekjentskapets skyld; det kan jo hende at denne ukjent forfattere med tid og stunder kan bli opptatt i deres radikale flokk.

Det ender imidlertid med at Erik får novellen utrykt tilbake. Den kan muligens være ansett som for dristig at Gyldendals Hegel. Han er kjent som en liten, høflig, nærmest underdaning mann med sans for penger og enestående evne til å samle rundt seg og holde fast ved de riktige forfatterne. Foruten alle de betydningsfulle danske forfatterne har han også de norske Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen.

Men Hegels litteratursyn er langt fra progressivt, det er snarere diktert av boksalget. Han er svært forsiktig med å forarge sine borgerlige lesere. Hans rådgiver en biskop Martens. De to er venner og går på gymnastikk sammen, og etter treningen utveksler de erfaringer om hvor grensene for skrivefriheten bør gå.

Hegel er spesialt på vakt overfor Eriks gamle skolekamerat Holger Drachmann. Hans dikt og romaner handler nemlig om særdeles frodige kjærlighetsforviklinger. Hegel skriver til Drachmann og råder ham på det sterkeste å ikke skrive om emner som den frie tanke og den frie kjærlighet i hans nye roman Tannhäuser, som er på trappene.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Hvidt, K. (2016). Det moderne gennembrud set igennem Erik og Amalie Skram. København, Forlaget Vandkunsten. s. 104