Erik Skram skriver til Georg Brandes om sin roman Gertrude Colbjørnsen, som han nettopp er blitt ferdig med

Erik Skram skriver til Georg Brandes fra København. Han ønsker til lykke med at Brandes er blitt far til en datter, og forteller at han nettopp har ferdigstilt sin roman Gertrude Colbjørnsen.

Erik forklarer hvordan han strever med det siste kapitlet i romanen: han har måttet skrive det om flere ganger. Dette kapitlet foregår to år etter at romanens hovedhandling er slutt:

Romanens Fabricius lever som maler med en ung pike, Dyveke, som elsker ham og passer på ham. Han får brev fra sin fordums elskede Gertrude hvor hun ber ham om å komme og snakke med henne, slik at hun kan forklare for ham hvorfor hun handlet som hun gjorde da hun var ung og hjelpeløs.

Han kommer ikke, men sender et kaldt og avvisende svar; det er først når Gertrude kommer til ham og ber om tilgivelse at de kan finne sammen igjen. Det er som om Gertrude har skiftet roller her.

Fabricius er den om tenker og resonnerer i romanen. Han har som ambisjon å lære Gertrude om kjærligheten; men hvis hans straff av henne skal anses som rettferdig, strider den mot størstedelen av romanen, som nettopp går ut på å vise at det er Gertrude som det blir syndet imot, ikke hun som er synderen.

Fra å være en uskyldig pike som er blitt narret inn i et upassende ekteskap, er Gertrude plutselig blitt til en kvinne som gjør det som forfatteren anser som det verst tenkelige: hun har manglet motet til å bryte opp fra ekteskapet og følge kjærlighetens bud.

Det kan hende det her ligger en rest av Erik Skrams personlige nag mot en kvinne i en liknende stilling som har skuffet ham dypt i kjærlighet ved ikke å komme til ham fra sin ektemann.

Det skal siden gå frem av brev Erik skriver til Amalie Müller, som kommer til å være svært ivirig etter å høre om hans kjærlighetsliv før han traff henne, at det dreier seg om to forskjellige kvinner; den første var en eldre gift kvinne, sannsynligvis Alice Tutein, som er modell for Soffi i romanen, og den andre, som gjorde et mye dypere inntrykk på ham, var Louise Bille, konen til redaktør Bille, som han traff hos familien Tutein og senere i Roma, og som står modell til både Gertrude og Marie i debutromanen hans, Herregaardsbilleder.