De radikale intellektuelle i København har fått sin egen avis. Erik Skram er hardtarbeidende redaksjonssekretær og gjør alt han kan for at Georg og Edvard Brandes’ ideer skal få en presentabel form.

I København har Edvard og Georg Brandes sammen med Viggo Hørup nå i et års tid drevet avisen Morgenbladet. Erik Skram er redaksjonssekretær. Det er Hørups og brødrene Brandes’ artikler som trykkes på avisens forside som gir den karakter og ideologisk retning, og så er det Eriks oppgave å ta seg av det vanlige nyhetsstoffet. Det er et stort og stressende arbeid å få samlet og redigert alt stoffet og annonsene innen typografene begynner å rope utålmodig om at det er på tide med trykkstart om kvelden.

Og det er heller ikke enkelt å få denne oppgaven til å gå sammen med arbeidet som stenograf i Rigsdagen på Christiansborg, der møtene i de to kamrene starter klokken 13 og kan fortsette til langt utpå kvelden. Arbeidsgiveren hans her, byråsjef Dessau, finner seg imidlertid i Eriks politiske virksomhet, mens hans stenografkollega i Stortinget i Kristiania, Hans Jæger, om fem år kommer til å bli avskjediget som følge av sitt forfatterskap av svært lettsindige bøker.

Selv skriver ikke Erik mye i Morgenbladet. Han passer på at det språklige er på plass, og setter sin ære i at det ikke står den minste notis på trykk uten at den er gjennomskrevet og feilfri. Avisen kommer ut i 1600 eksemplarer, hvorav knapt 500 av abonnentene er fra København. Meningen har vært at den utsøkte forsamlingen av nye medarbeidere skal skape det politiske og kulturelle gjennombruddet for Venstre i den danske hovedstaden. Erik er redaksjonssekretær. Edvard Brandes er for tiden i ferd med å kave seg ut av en livskrise etter at hans kone tok sitt eget liv, og Erik er en nyttig medhjelper når det gjelder å skape en bevegelse rundt broren Georg Brandes’ tanker, slik at «Brandesianismen» kan bli en isme for tankefrihet i videre betydning av ordet som plasserer seg tydelig til venstre for tidens andre store isme, Grundtvigiansimen. Og Erik er virkelig en nyttig medhjelper; han tar seg flott ut som et, med preg av å være et virkelig virkelig mannfolk. Og han har vokst opp i dannet, gammel dansk københavnerkultur. Det merkes på hans gode manerer.

Men avisen viser seg å være var tung kost for alminnelige københavnere. Brødrene Brandes og delvis også Viggo Hørup skriver riktignok stramt og presist, -- men ikke akkurat kortfattet. De representerer en intellektuell kultur som retter seg mot en begrenset skare av forholdsvis dannede lesere. Det er en kjensgjerning at det i den treårsperioden som avtalen med Christen Berg varer, kun fikk 800 nye abonnenter i København. Og likevel kommer disse tre årene, fra 1881 ril 1883, til å bli stående som et høydepunkt i danske pressehistorie. Hørup skriver noen av sine beste artikler og forsvarssaken på denne tiden, og Edvard Brandes finner sin form som eminent bokanmelder og kronikør. Han skriver hele tiden utfordrende, slik at Højre stadig blir forarget, og han forarger også Christen Berg når han skriver om at kirke og stat bør skille lag, om kvinnefrigjøring, eller når han kritiserer Grundtvigs ideer på profetens hundre års fødselsdag. Det er dessuten en provoserende utfordring for det grundtvigianske Venstre at avisen i løpet av denne våren trykker Gustave Flauberts lettsindige roman Madame Bovary som føljetong i avisen.

Avislokalene ligger i mørke og utrivelige rom i en gård i Tordenskjoldsgate, der det flakkende lyset fra gasslamper på veggene, med den dertil hørende stanken, gjør arbeidsforholdene nesten uutholdelige. Det er nok disse kummelige og stressende arbeidsforholdene i vinterhalvåret som er årsaken til at Erik ikke får skrevet hverken den romanen eller de ledende artiklene som hans venn Edvard Brandes har ventet av ham. Han har heller ikke den samme energien som Brandes-brødrene, og deler vel heller ikke deres forakt for det religiøse, eller deres hat til det militære. Erik har selv vært soldat.

Avislesning tar lang tid. Nå er det et år siden det utvidete formatet av Morgebladet kom ut, det er nesten dobbelt så stort som det som etter hvert kommer til å bli avisen Politiken, både i bredde og høyde: Avisen er som en slags laken som må foldes i mange omganger før man får den i et format som kan leses, og de seks brede spaltene med få overskrifter, lange tekster og svært få linjeskift er trykt med liten skrift på en ny type skrøpelig cellulosepapir.

Forut for denne nysatsingen som nå pågår, har det gått jevnt nedover med opplaget til Morgenbladet, selv om den unge Viggo Hørup noen år har trukket lesere til avisen. Nedturen har ikke minst skyldes at en ny type type dagblad, Boulevardavisen etter forbilde fra Paris, har nådd den danske hovedstaden. De borgerlige leseren leser De Ferselwske Blade, og så er det også Dags-Avisen, som ble etablert for fire år siden, i 1878; den utgjør en reell konkurrent for Morgenbladet. Den drives av boktrykkeren og visedikteren Axel Henriques, som er Erik Skrams gode venn. Dags-Avisen byr på moderne meninger, men bringer dem mest som korte, muntre artikler illustrert med tegninger. Morgenbladet har mange ganger tillatt å kalle den Dass-Avisen – det vil si verdig til bruk på dass. Henriques har tatt dette ille opp, men injuriesakene har ikke resultert i særlig annet enn at flere har humret over ordspillet.

Den lille, spinkle Edvard Brandes er ikke redd for den store, fryktinngytende partilederen Christen Berg. Til sin bror Georg skriver han for eksempel han at han at han har hatt lange samtaler med Berg, hvor han syns han har utvist en engels tålmodighet.  Han syns Berg har vært grenseløst uforskammet mot ham, og har klaget over Erik Skram, estetikken, ugudeligheten og så videre. Men Edvard har holdt seg i skinnet, forsikrer han broren, for han føler at hvis han hadde gitt sine følelser luft, ville hele alliansen ha revnet med det samme, og det ville det ikke vært verdt, selv om Christen Berg ifølge Edvard er en uoppdragen knekt som er vant til å omgi seg med ubetydeligheter.