-
I år utkommer boken Beskrivelse over Finnmarkens Lapper. Forfatteren er presten Knud Lem, som allerede lenge har stått som den viktigste kjenneren av samisk språk og kultur i Danmark-Norge. Han er en ivrig tilhenger av Thomas von Westen og hans misjonsvirksomhet i Finnmark, og har selv virket som misjonær blant samene i over 10 år.
-
I dag utkommer første nummer av Morgenbladet i Christiania. Det er pressemannen og teologen Niels Wulfsberg som står som redaktør. Med seg i redaksjonen har han tremenningen sin, Maurits Hansen, som i år er 25 år gammel, og allerede har opparbeidet seg et navn som forfatter og lyriker. Som redaktør for avisens søndagsnummer får Hansen anledning til å publisere sine skjønnlitterære tekster.
-
Henrik Wergeland skriver en artikkel i Morgenbladet, "En Aster til Theaterdirectionen". Her refererer han til planen - som ikke skal komme til å bli realisert - om en teaterskole for norske skuespillere, "der skulde opdrage Norske for Scenen, og saaledes lidt efter lidt forvandle det Nationaliteten fiendtlige og modbydelige Institut, som det offentlige Theater i Hovedstaden hidtil har været, til et nationalt".
-
I dag utkommer første nummer av Forloren Skildpadde. Det er et håndskrevet tidsskrift, et "Blad", som de kaller det, som venninnene Camilla Wergeland og venninnen Emilie Diriks utgir.
Det er nå ca gått fire måneder siden Camilla kom tilbake til Norge etter ett års opphold i Hamburg, hvor hun hadde bodd hos geheimeråd Ludwig. Hun har flyttet hjem til sitt barndomshjem på prestegården på Eidsvoll. Hun er 24 år gammel, og fortsatt ugift.
-
Camilla Wergeland tilbringer et års tid i København, mens hennes forlovede Jonas Collett er på dannelsesreise i Europa. Det er fremdeles et par år til de to skal komme til å gifte seg. Det skal skje etter at Jonas blir utnevnt til lektor i lovkyndighet ved universitetet i Christiania.
-
Det franske vitenskapsakademi offentliggjør oppfinnelsen av fotografiet. Nyheten sprer seg som ild i tørt gress. Franskmannen Louis J. N. Daguerre var den første som greide å fiksere bilder, de optiske fenomenene Aristoteles hadde beskrevet mer enn 2000 år i forveien.
Det hadde gått nesten 350 år fra tegneapparatet «Camera obscura» kom i bruk på 1500-tallet til bildene av mennesker nå så å si skapte seg selv, kunne fikseres og i 1839 få evig liv. Dermed var en gammel drøm om å bevare, og bli bevart og husket til evig tid oppfylt.
-
Henrik Wergeland begynner på arbeidet med verket Historiens Resultat. Samtidig er den dagsaktuelle nyheten om Louis Daguerres fotografiske bildepatent på alles lepper. Wergeland fatter tidlig interesse for denne oppfinnelsen, og allerede i 1840 eller 1841 skal han komme til å la seg avbilde av landets første daguerreotypist, O.F. Knudsen.
-
Henrik Wergeland skriver diktet "Skaaltale for et godt Aar" i anledning av boktrykkerkunstens oppfinnelse. Han beskriver minnet om en junikveld to uker tidligere, og forteller om sin egen meddelelse og erindring som en indre fotografisk prosess: "Jeg vil give mig den Frihed at meddele denne herlige Aftens Indtryk paa min Sjel, saaledes som den daguerreotyperede sig i denne" Dette er antakelig det første eksempelet her til lands på at daguerreotypiet blir anvendt som poetisk metafor.
-
Henrik Wergeland utgir opplysningsskriftet Historiens Resultat. Han deler her inn menneskeheten i ulike sivilisasjonstrinn alt etter hvilke meddelelsesmidler en kultur har til rådighet. Nederst i skjemaet plasserer Wergeland de ville, tilbakestående folkeslagene som ennå ikke behersker skrivekunsten. Deretter følger de halvkultiverte folkegruppene som nok har lært seg å lese og skrive, men som ikke vet hvordan skriften kan mangfoldiggjøres i trykt form.
-
Aasmund Olavsson Vinje, som er 30 år gammel, har kommet til Christiania og blitt student ved det som blir kalt Heltbergs Studentfabrik. Her kommer han sammen med Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie.
-
Paul Gauguin er halvannet år gammel og befinner seg om bord på et skip på vei fra Frankrike til Peru, hvor moren har en innflytelsesrik familie. Familien er blitt nødt å rømme fra Frankrike av poltiske årsaker.
Hans far Clovis er en stakkåndet og utålmodig mann, han blir lett skuffet og deprimert, han er svært opptatt av de poltiske begivenhetene som pågår i Paris. På båtreisen har han utålmodig gått frem og tilbake over dekket, treogtyve skritt frem, treogtyve skritt tilbake. I dag dør han av et hjerteinfarkt. Han blir begravet i Port-Famine i Magallan-stredet.
-
I Norge har tallet på regelmessig utkommende aviser økt fra ti til 43 på tjue år. En av de som vet å utnytte dette har vært dikteren Henrik Wergeland. Hans overveldende produksjon av dikt, sanger, fortellinger, opprop, tidsskrift- og avisinnlegg, avhandlinger, bøker og offentlige brev har gjort ham til en betydelig person i denne presseekspansjonen. Han var alltid raskt ute med å benytte seg av mulighetene i det nye mangfoldet av publikasjonskanaler, og livet hans foregikk i konstant utveksling med trykkpressen.
-
Aasmund Olavsson Vinje, som nå er 33 år gammel, blir involvert i det intellektuelle miljøet kalt "Det lærde Holland" i Christiana og vanker sammen med innvandrede ungkarer som Paul Botten-Hansen, Ivar Aasen, Knud Knudsen, Ole Vig, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.
-
Henrik Ibsen starter sammen med vennene Aasmund Olavsson Vinje og Paul Botten-Hansen en ukeavis etter mønster av den danske forfatter Meïr Goldschmidts satiriske blad Corsaren, som har vært så dramatisk viktig i Søren Kierkegaards liv.
I avisen publiserer de tre vennene politisk og litterært stoff; mange av Ibsens tidlige dikt og en politisk satire i form av operaparodien Norma eller en Politikers Kjærlighed blir trykt her.
-
I Kristiania må kameratene Paul Botten-Hansen, Aasmund Olavson Vinje og Henrik Ibsen (som i denne sammenhengen benytter pseudonymet Brynjolf Bjarme) sende ut varsel til abonnentene til vittighetsbladet Andhrimner, som de er redakøter for, og som er inspirert av bladet Corsaren i København, om at det på grunn av laber interesse foreløpig er stopp i utgivelsen. De håper imidlertid at det kommer til å ta seg opp med abonnementstallet etter hvert som flere får vite om bladet. De satser på å være i gang igjen fra nyttår av, kan de fortelle.
De skriver:
"Til Abonnenterne.
-
Ivar Aasen har nettopp lest omtalen av hans bok Prøver af Landsmaalet i Norge som Aasmund Olavsson Vinje har skrevet for Drammens Tidende. Han er ikke fornøyd.
I et brev til sin venn Maurits Aarflot skriver han at han syns Vinje har behandlet boka svært overflatisk og skjødesløst, selv om han vel ikke direkte kan sies å være negativ. Anmeldelsen er så lite grundig og så forhastet at den ikke er verdt noe som helst, mener han.
-
Henrik Ibsen skriver fra sitt tilholdsted i Bergen til sin venn Paul Botten-Hansen i Kristiania for å høre nytt, og be ham ta vel imot en felles venn som gjerne vil treffe ham. Han lurer på om Botten-Hansen har nytt nytt skrivearbeid på gang etter Huldrebyllupet, som de har trykket i bladet sitt, Andhrimner. Selv er Ibsen svært produktiv for tiden, kan har fortelle. Det kommer nok vennen til å erfare i løpet av vinteren. Han ber også Botten-Hansen om å hilse deres felles kamerat og medredaktør Aasmund Olavsson Vinje.
-
Marcus Thrane, sosialistlederen for thranebevegelsen, blir dømt til fire år i tukthus for forbrytelser mot statens sikkerhet. I alt blir 127 personer dømt for forbrytelser mot statens sikkerhet.
Hele thrNE bevegelsen går nå i oppløsning. Fra fengselet skal han komme til å fortsette å utgi sitt Arbeider-Foreningernes Blad.
Når han slipper ut fra fengselet om et par år, skal han komme til å starte som fotograf.
-
I dag skriver Aasmund Olavsson Vinje et korrespondentbrev i Drammens Tidende som handler om forholdet mellom kirke og stat. Temaet er blitt diskutert på et møte på Universitetet i Christiania.Vinje bemerker på sitt vanlige, ironiske vis hvordan rasjonalitet og vekkelsesbevegelsenes store kraft står steilt mot hverandre. Dette gjenspeiles blant annet i måten teologene diskuterer helligdager på, observerer han.
Han skriver:
-
Aasmund Olavsson Vinje har vært på prestemøte i hovedstaden. Han irriterer seg kraftig over prestene og deres snakk om indremisjonen, og om det stadige kravet om at det trengs flere prester. Det som i virkeligheten trengs, er flere lærere, mener han.
Han skrive dette til avisen i Drammen som han er korrespondent for:
"Christiania den 23de Septbr.
-
Den andre delen av Camilla Collets roman utkommer. Romanens første del har fått gjennomgående positiv mottakelse, men den inneholder ikke noen vesentlig samfunnskritikk. Tvert imot; det er først i denne andre delen som nå sendes ut på det norsk-danske bokmarkedet, at Collett viser at slik som samfunnet nå er innrettet, hindres den kvinnelige kjærligheten i å «finde sin Gjenstand». Og dette gjør at romanen blir oppfattet som provoserende.
-
I dag har Aasmund Olavsson Vinje, som er blitt 37 år gammel, i Drammens Tidende et korrespondentbrev som tilsynelatende handler om møkk, mager og kålhoder. I hvert fall er det denne tittelen han har gitt korrespondentbrevet. I virkeligheten handler om politikk. Han irriterer seg kraftig over politkeres visjonsløse materialisme.
Han skriver:
"Christiania den 21de Septbr.
-
Henrik Ibsen er i dårlig lune. Den 13. januar fikk han en dårlig anmeldelse på sitt nye stykke Olaf Liljekrans, av en anonym kritiker i Aftenbladet, som utkommer i Kristiania. Ibsen skriver et indignert innlegg der han retter skytsen tilbake mot kritkeren, som mener at stykket hans inneholder en god del virvar. Innlegget gir et godt innlegg i hvordan Ibsen tenker om sin egen dramatiske kunst for tiden. Han skriver:
"Til Hr. n-s i Bergen!
-
I dag utkommer det første nummeret av ukeavisen Dølen i Christiania. Dette er Aasmund Olavsson Vinjes store enmanssprosjekt. Avisen er på fire sider, hver side er delt i tre spalter, og den kommer ut i 500 eksemplarer. Resten av livet kommer han til å leve for dette bladet, som han for det meste skriver selv, hjulpet av blant annet Ivar Aasen og unge studenter.
-
Aasmund Olavsson Vinje trykker diktet "Leitande etter Blaamann", som avslutning på artikkelen "Gjeiti".
Siden kommer diktet til å bli tonsatt av Anne Haavie, og bli en av de mest kjente og kjære barnesangene, mer kjent som "Blåmann, blåmann buken min".
Diktet er inspirert av Vinjes egne opplevelser som gjetergutt i barndommen i Vinje i Telemark. Blåmann og Lykle var virkelege geiter som han hadde et nært forhold til.
Her er diktet:
-
I dag har Henrik Ibsen den første artikkelen fra sin samlerferd for å samle sagn og folkeviser på trykk i Illustreret Nyhetsblad i Kristiania. Artikkelen er illustrert med en tegning fra Elstad. Landskapet rundt Mjøsa og den nederste delen av Gudbrandsdalen kommer ikke særlig heldig ut i Ibsens beskrivelse. Han skriver:
-
Aasmund Olavsson Vinje, som nå er blitt 48 år gammel, anmelder Henrik Ibsens Brand, som utkom i mars i sin avis Dølen. Anmeldelsen fyller et helt nummer av bladet.
-
Bergens Tidende blir etablert av boktrykker Johan Wilhelm Eide. Avisen er liberal og støtter Venstre.
-
Arne Garborg, som nå i et par år har levd et nokså fritt liv ved Holt lærerseminar i Tvedestrand, får lærerpost i Søndeled ved Risør.
Selve læreryrket opplever Garborg som en tvang, og han trives ikke særlig godt. Derimot er han svært interessert i opplysningsarbeid, publisering og offentlig debatt. Han starter bladet Seminaristen (senare Lærer-standens avis) som han driver nesten alene til det slutter å utkomme sommeren 1873.
-
Arne Garborg starter et blad for lærere, først kalt Seminaristen, senere Lærer-standens avis. Han driver bladet nesten alene i et par år, frme til han flytter til Kristiania og blir student.
Bladet skal ikk være et snevert pedagogisk metodeblad, men bidra til allmenn daning og til at læreren kan bli “en folke-lærer i og for livet” i stedet for “en abc-indbanker i kakkelovns-krogen”.
-
Amalie Müller, som nå er tilbake i Bergen etter lange sjøreiser, kommer sammen med sin mann August Müller inn i den radikale kretsen rundt avisen Bergens Tidende. Søsknene Ludvig og Amalies gamle kamerater Olav Lofthus og Lars Holst blir avisens redaktører.
Lofthus skal siden komme til å bli en av stifterne av Bergens Venstreforening, mens Holst kommer til å bli redaktør av Dagbladet. Og Amalies mann August Müller skal bli en markert Vestrepolitiker, og ordfører på Askøy i en kort periode.
-
August Strindberg arbeider denne høsten som telegraflærling i Sandhamn. Senere får han arbeid i avisen Dagens Nyheter i Stockholm.
-
Arne Garborg, som nå er blitt 22 år gammel, reiser til Kristiania for å «studere eller døy». Her får han innpass i den radikale avisen Dagbladet, hvor han blant annet skriver ironiske kommentarer fra stortingsgalleriet. Han har store helseplager, og er fattig som en lus, men takker likevel nei til støtte fra slottet. han vil ikke være bunder av autoriteter.
-
Georg Brandes begynner å utgi tidsskriftet Det 19de Århundre sammen med broren Edvard. Her publiserer han en rekke avhandlinger og anmeldelser. Tidsskriftet skal komme til å holde det gående frem til 1877. Georg blir denne måneden også medarbeider i Deutsche Rundschau (red. J. Rodenberg), senere også i ulike andre tyske aviser og tidsskrifter.
-
Arne Garborg skriver noen artikler til norske Aftenbladet der han argumenterer mot at Georg Brandes, som er fritenker, skal få tale ved Universitetet i Kristiania.
-
Pressemannen Olaf Thommessen skriver fra Kristiania til Georg Brandes. Han har lest boken om Kierkegaard, og er helt oppfylt av den, kan han fortelle. Han forteller at professor Petersens prekener over Kierkegaard snart vil gå i trykken, men at han har villet vente på Brandes' bok og lese den først.
-
Arne Garborg har hatt lillebroren sin, Abel på tolv år, boende hos seg i Kristiania, men nå sender han ham hjem til Jæren igjen for en stund.
Gutten skal siden komme til å huske denne tiden i storbyen som en lykkelig tid. Arne er opptatt med debatter og skriverier.
-
Georg Brandes skriver til Olaf Thommessen fra Firenze. Han takker for det tilsendte Nyt norsk Tidsskrift. Han har feber og føler seg dårlig, kan han fortelle.
-
August Strindberg ankommer Le havre med båt fra Kristiania. Han trenger å spe på lønnen på Kungliga biblioteket i Stockholm og reiser som kulturkorrespondent på vei til Paris på oppdrag for Dagens Nyheter.
Hans elskede Siris skillsmisse fra Carl Gustaf Wrangel er nå i orden.
Hit til dette landskapet kommer nesten alle de nordiske kunstnerne som besøker kanalysten.
-
Georg Brandes holder et foredrag København om Henrik Ibsen og hans samtidsdramaer. Flere hundre mennesker har møtt opp. Etterpå er det et nachspiel i et leid lokale på Skt. Annæ Plads. Her hylles Brandes og den nye tidens filosofi, og man synger seks sanger som er diktet for begivenheten. Det er et paradoks at det for det meste har vært litt eldre akademikere og fine fruer som har møtt opp på Brandes' forelesninger, ikke først og fremst studenter.
-
I København har Edvard og Georg Brandes sammen med Viggo Hørup nå i et års tid drevet avisen Morgenbladet. Erik Skram er redaksjonssekretær. Det er Hørups og brødrene Brandes’ artikler som trykkes på avisens forside som gir den karakter og ideologisk retning, og så er det Eriks oppgave å ta seg av det vanlige nyhetsstoffet. Det er et stort og stressende arbeid å få samlet og redigert alt stoffet og annonsene innen typografene begynner å rope utålmodig om at det er på tide med trykkstart om kvelden.
-
Henrik Ibsen skriver til Georg Brandes og takker ham for anmeldelsen av Gengangere. Han beklager seg over nivået på anmeldelsene i norske aviser. Mange av anmelderne er teologer, og de røper svekket dømmekraft, hevder han, men de som ikke er teologer, er det heller ikke grunn til å glede seg over. Den har mest rett som står mest i pakt med fremtiden, mener han.
Han skriver:
-
Alexander Kielland er ikke enige i Bjørnstjerne Bjørnsons strategi når det gjelder å angripe den ortodokse kristendommen. I den religionskritiske boken Bjørnson har satt Amalie Müller til å oversette, og som han har bedt Kielland om hjelp til å skaffe penger til, går man ikke til saken på rett måte, mener Kielland. Han forklarer hvorfor.
-
Erik Skram, som arbeider som redaksjonssekretær for den radikale Morgenbladet i København, er i dag utsendt for å dekke en offentlig halshugging på Lolland. den 28 år gamle Anders Nielsen Sjællænder er dømt til døden for mordet på en handelsreisende, som ble funnet død i en grøft for et års tid siden.
I Danmark praktiseres dødsstraff (den blir kalt livsstraff), selv om den er blitt avskaffet av i mange andre Europas mindre land.
-
Erik Skram har bestemt seg for at han ikke lenger kan fortsette i sin underbetalte jobb som redaksjonsekretær i danske Morgenbladet. Avisen styres av Edvdard Brandes og Viggo Hørup, og Erik er overarbeidet og uten den innflytelsen han føler han fortjener. Dette skriver han om til Amalie Müller. Han er svært begeistret over at hun har fortalt ham at hun er tidlig oppe om morgenen. Og han forsøker å forklare henne hvordan han føler seg i forholdet til henne, og i livet generelt, for tiden.
-
I Danmark utkommer første nummer av tidsskriftet Tilskueren, grunnlagt av den unge Niels Neergaard. Dette tidsskriftet skal komme til å stå sentralt innenfor kunst, vitenskap og litteratur i de kommende 40 årene. Både Erik og Amalie Skram skal komme til å være trofaste bidragsytere.
-
Amalie har fått et brev fra sin kjære og høyt beundrede eldre venninne Vilhelmine Ullmann, som ikke er enig med henne i at John Paulsens nøkkelroman Moderne Damer ikke burde vært anmeldt av deres felles venninne Mathilde Schjøtt i Nyt Tidsskrift. Det er en stor skuffelse for Amalie å ikke bli støttet av fru Ullmann i denne saken, og hun føler seg sveket av tidsskrftets redaksjon, som hun selv var blitt lovet en stilling som redaksjonssekretær i i sin tid. Men hun står på sitt.
-
Henrik Pontoppidan skriver en artikkel i det danske tidsskriftet Ude og Hjemme. Her beskriver han livet i fiskerlandsbyen i Skagen slik det fortoner seg når fastboende og tilreisende kunstnere lever side om side:
-
I denne månedens utgave av Tilskueren trykkes Georg Brandes inngående studie av den jødiske forfatteren, tenkeren, journalisten og satirikeren Ludwig Borne (1786-1837).
Brandes forteller om hvordan Borne etter hvert tok avstand fra sin jødiske tro og bakgrunn, og ble lutheraner. I Brandes' tekst kommer det til uttrykk en dyptgående analyse av hvordan de nedrige forholdene for jøder ble en viktig årsak til Börnes kritikk av lutheraneren Goethe.
Tekst avsluttes slik:
-
Knut Hamsun skriver et heftig forsvar for Kristofer Janson mot Julius Julson Skandinaven.
-
Camilla Colletts essaysamling Mod Strømmen. Ny Række anmeldes av signaturen C. M. (Carl Adolph Michelsen i den danske Dags-Avisen nr. 2332 i København. Michelsen skriver i sin anmeldelse bl.a.: «Ikke blot saadanne Bornertheder, som naar det medicinske Fakultet i Kristiania erklærer Kvinder for uskikkede til Lægekald, fylder hendes Sjæl med retfærdig Harme, men enhver Spydighed af en Schopenhauer, en Bischer, ikke at tale om en Alex. Dumas´ Brutalitet, bringer hende til at skumme af Harme
-
Ola Hanson slår seg ned i Skåne, der han blir kjent med forfatteren Stella Kleve, som er psudonym for Mathilda Malling. Hun har nettopp, med hjelp av den danske forfatteren Herman Bang, utgitt en roman, Berta Funcke, som beskriver en ung kvinnes erotiske lengsler. Romanen er blitt svært kontroversiell. Kritkerne syns den er ekkel.
-
Edvard Brandes forsøker å hjelpe August Strindberg, som han beundrer til tross for hans tirrelige sinn. Brandes har tidligere, i 1882, slått hånden av Strindberg på grunn av hans antisemittisme, men nå trenger han ham som medarbeider i sin radikale avis Politiken.
-
Georg Brandes skriver en anmeldelse av Strindbergs Giftas II iavisen Politiken, der han omtaler Camilla Collett i lite smigrende ordelag.
Camilla Colletts svar, «En Protest», skal komme til å bli trykt i danske aviser og tidsskrift om et par års tid.
-
Jean-Martin Charcot, som er en svært berømt nervelege i Paris, fyller førstesiden på det franske magasinet Revue Illustrée foran en illustrasjon som viser en rekke hysteriske positurer som kvinnelige pasienter ved hans sykehus i Paris inntar.
Han poserer som om han skulle være en kunstner foran sitt verk. Bildene av de hysteriske kvinnene får stor utbredelse, og skal også komme til å påvirke mange av tidens kunstnere
-
Elisabeth Grundtvig trykker i tidsskriftet Kvinden og Samfundet en artikkel der hun stiller spørsmålet om hva som i grunnen er den kvinnelige natur. Er den hun hadde da menneskene først ble seg bevisst seg selv som mennesker?
Er det den som de ville folkeslagenes kvinner ennå har? Eller er det den som de danske kivnner hadde for tusen år siden? spør hun i artikkelen.
-
Frits Thaulow, Amalie Skrams gode venn, står i spissen for å arrangere Kunstnernes Sommerfest i Slottsparken i Kristiania, på det som kalles Borgen. Det er et storslått arrangement, organisert med oppfinnsomhet og mot.
De leier Nisseberget og omskaper det til en stor middelalderborg med ringmur og skyteskår og kanoner som peker ned på Karl Johan. På grunn av sin store personlige popularitet får Thaulow med seg mange av byens beste borgere som beskyttere for arrangementet.
-
Jean-Martin Charcot, som er en svært berømt nervelege i Paris, fyller førstesiden på det franske magasinet Revue Illustrée foran en illustrasjon som viser en rekke hysteriske positurer som kvinnelige pasienter ved hans sykehus i Paris inntar. Han poserer som om han skulle være en kunstner foran sitt verk. Bildene får stor utbredelse, og kommer også til å påvirke kunstnere.
-
Henriette Steen, Viggo Hørups trofaste elskerinne gjennom mange år og med i Amalie Skrams bekjentskapskrets, er en av de radikale kvinnene i København som deltar i den store sedelighetsfeiden som på denne tiden raser mellom grundtvigianerne og de radikale. Hun skriver i Politiken et skarpt angrep på Elisabeth Grundtvig og Dansk Kvindesamfund. Sammen med 20 andre stiller hun mistillitsvotum til styret i foreningen.
-
Alexander Kielland vender tilbake med familien til Stavanger. Om høsten går han i gang med å iverksette planer om å stifte en ny avis med seg selv som redaktør. Stavanger Avis skal begynne å utkomme kommende vinter, og som redaktør forsøker han Kielland å gjøre den til et organ for det rene Venstre. I brev legger han ikke skjul på at det er pengemangel som har satt ham på ideen, men avisens innhold viser at han også har alvorlige hensikter.
-
Frits Thaulow besøker Hans Jæger i fengselet sammen med Oda Engelhart. Han syns ikke det ser særlig hyggelig ut der i cellen -- det var hyggeligere den gangen han selv satt her i seksti dager etter å ha fiket til redaktør Amandus Schibsted i Aftenposten fordi han hadde fornærmet kunstnerne, syns han. Den gangen arbeidet han flittig hele tiden.
Thaulow tilbyr Jæger å få låne en lampe, en behagelig stol og gardiner, så han kan få det litt mer behagelig. Det takker Jæger ja til.
-
Det syvende nummer av bladet Impressionisten utkommer i Kristiania. Etter at Christian Krohg giftet seg med Oda, er vennskapet mellom de to redaktørene Christian Krohg og Hans Jæger nå blitt temmelig kjølig, og Jæger står alene som utgiver av bladet i dette nummeret.
-
Hans Jægers Kristiania-Billeder anmeldes i Politiken. Den anonyme anmelderen opplever den uhyggelige stemningen den morgenen når Christian Kohg kommer på besøk til Hans Jæger i Emmerstadbukta, men tar noen små forbehold mot tkesten. Men han skriver også at dersom man tar denne skildringen på alvor, så åpenbarer Jægers uotvistelige talent seg. Dette er god og sann impresjonisme.
Men boken selger ikke, og Jæger er blitt mer skandalisert enn han har forstått selv.
-
I København kan man i tidsskriftet Tilskueren, hvor Erik Skram er en av bidragsyterne, denne måneden lese tre tidligere uttrykte brev av Søren Kierkegaard. Ett av dem er fra 1847, og stilet til Kierkegaards svigerinne Sofie Henriette (Jette), som var gift med hans bror Peter Christian, som etter hvert ble biskop. Det handler om den sjeleboten som ligger i det å gå.
-
Christian Krohg skriver en artikkel i norske Verdens Gang som nærmest kan betraktes som et vedlegg til støtten til Edvard Munch fra kunstnerkolleger som Heyerdahl, Skredsvig og Kittelsen om at han bør får Statens stipend fra Kirke- og Undervisningsdepartementet.
Krohg slår i artikkelen fast at det fins tre generasjoner i norsk malerkunst.
-
Camilla Collett skriver i det danske tidsskriftet Tilskueren om et minne hun har fra sitt møte med H.C. Andersen, fra tiden da hun var kommet som enke til København med to sønner for å finne seg til rette i sin nye tilværelse. Hun hadde den gangen fått med seg et introduksjonsbrev fra Welhavens kone, som hun skulle overrekke den berømte dikteren.
-
Herman Bang skriver en biografisk tekst om Erik og Amalie, deres forhold og deres respektive forfatterskap, i Dagens Krønike. Bang presenterer dem som motsetninger som tiltrekker hverandre. De har imidlertid det til felles at de begge er blitt misforstått i sine forfatterskap.
-
I Kristiania holder legen Edvard Bull, som skal komme til å bli Henrik Ibsens livlege mot slutten av dikterens liv, et foredrag i Norsk Kvindesags-Forening rundt temaet kvinnelig hysteri. Han er av de som mener at det ikke bare er kvinnens biologi og seksualitet som utløse hysteriske tilstander, men også mer kompliserte psykiske årsaker.
Han mener at nervesystemet til hysterikeren befinner seg i en tilstand av forhøyet irritabilitet.
-
Niende og siste nummer av bladet Impressionisten utkommer i Kristiania. Det har en anonym, tidligere utgiver som redaktør, og inviterer optimistisk til abonnement på bladet som ukeblad.
-
Erik Skram anmelder de tre romanene Hjå ho mor av Arne Garborg, som i en dårlig dansk oversettelse heter Hos Mama, Herman Bangs Under Aaget, og Knut Hamsuns Sult i det danske tidsskriftet Tilskueren.
I en fortale til sin roman har Herman Bang hyllet Jonas Lie som den som for øyeblikket er kommet lengst når det gjelder å utvikle romanens form. Han fremhever hvordan Lie ikke forteller noe om noe, men viser leseren alt. Lie forteller altså ikke - han viser.
-
Arne Garborg skriver til Amalie han har lest hennes S.G. Myhre. Den voldte ham besvær i begynnelsen, innrømmer han. Men etter hvert ble han så beigeistret at han skrev en anmeldelse i V.G.
Han syns anmelderne i Norge helt har forsømt sin plikt i forhold til denne boken.
-
Nils Kjær er 21 år gammel, og anses for å være nokså stygg av utseende. I Stockholm sitter Maggen Dons, som er guvernante for minister Otto Blehrs barn. Maggen leser Kjærs tekster med forferdelse, og telegraferer til sin venn Vilhelm Krag i Kristiania for å høre hvem denne "N.K." er. Kan han ikke stanses? lurer hun.
Svaret hun får, slik hun erindrer det når hun skriver sine erindringer mange år senere, lyder: "Sies å hete Nils. Kjær, aner ham forøvrig ikke."
-
I København står det i avisen Politiken i dag å lese om utstillingen av Vincent van Goghs bilder som er i ferd med å bli utstilt på Den frie Udstilling. Det er maleren Christian Mourier-Petersen, som var en venn av Vincent i Arles, og som senere bodde hos Theo van Gogh i Paris, som beskriver van Gogh.
Vincent van Gogh var en overnervøs mann, sier han til avisen. Han hadde de særeste vaner. Man kunne for eksempel ofte se ham med en stor vadsekk i hånden, men i den hadde han aldri mer enn to rørpenner som han brukte til tegningene sine.
-
I den tyske berlinertidsskriftet Freie Bühne skriver den tyske kunstneren og kunstkritikeren Walter Leistikow under pseudonymet Walter Selber om alt oppstusset som Edvard Munchs malerier har vakt i Berlin i forbindelse med opptøyene i i kunstforeningen i i byen.
-
I Samtiden trykkes det en stor artikkel om Amalie Skram. Den er skrevet av journalist og forfatter Adolf Skramstad fra Hamar. Han er en yngre bror til maleren Ludvig Skramstad.
-
Dagny Juel og hennes mann Stachu (Stanislaw Przsybyzsewski) er med på å starte kunst- og litteraturtidsskriftet Pan. Det er Dagny som foreslår navnet. Det redigeres av Zum schwarzes Ferkel-vennene Otto Julius Bierbaum, Richard Dehmel og Julius Meier-Graefe.
Tidsskriftet skal komme til å bli et svært viktig språkrør for den skandinaviske ekspressive symbolismen, og bli en bro inn i modernismen.
-
Bengt Lidforss, som er tilbake i Berlin etter å ha bodd i Leipzig en stund, skriver til sin venn og fortrolige August Strindberg om hvordan han nå lever sammen med de nygifte Dagny Juel og Stanislaw Przsybyzewski. Han har skrevet en enakter om Dagny, kan han fortelle, og han forsøker å få stykket plassert på et teater i Berlin. Han forteller fortløpende om ekteskapet mellom de to, der Edvard Munch har etterfulgt ham selv som husvenn.
-
Arne Garborg får brev fra sine venner Rasmus Flo og Moltke Mo som planlegger å starte et nytt tidsskrift sammen; Syn og Segn. Det skal komme med sitt første nummer i desember, og de vil ha med et bidrag av Arne.
Han svarer med å sende diktet "Dans", som er en tidlig versjon av diktet om julegildet i det som etter hvert skal bli diktverket Haugtussa.
-
August Strindberg har installert seg i Passy, Paris. Han har bestemt seg for å satse på maleriet. Han publiserer essayet Om slumpen i det konstnärliga skapandet i tidsskriftet Revu des Revues.
Strindberg presenteres i tidsskriftet som en av de mest betydningsfulle samtidsforfatterne, og som en av tidens mest merkverdige menn, en mann som snart har tilegnet seg all den kunnskapen som hans samtid rommer.
Han besøker også familien Thaulow i Dieppe denne høsten.
-
I dag kan leserne av Dagbladet lese et intervju med Henrik Ibsen Ibsen der han forteller at han kjenner til sagnet om rottefangeren fra Hamlen, men oppgir en annen modell for Rottejomfruen i sitt nye stykke Lille Eyolf.
-
August Strindberg får publisert artikkelen Hva er det moderne? La revue blanche i Paris. Tidsskriftet skriver i en introduksjon at de finner det interessant å trykke artikler av forfatteren som har skrevet stykket Fadren.
-
Hulda Garborg har oversatt et utdrag fra Friedrich Nietzsches verk Also sprach Zarathustra. Det kommer på trykk i det norske tidsskriftet Samtiden, som redigeres av Gerhard Gran. Utdraget fra verket handler om hva vismannen Zarathustra har å si om dikterne og deres evner og muligheter til å gripe og uttrykke sannheten.
-
Clara Tschudi, som er en norsk forfatter, kjent blant annet for sine biografiske skildringer av kjente personligheter, trykker en tekst i det norske tidsskriftet Samtiden om sin venninne Camilla Collett. Her får leserne et sannferdig, men kjærlig portrett av en følsom, stridig, ensom og oppmerksomhetskrevende gammel dame som lever sitt liv på evig reise og bor på triste pensjonatrom.
Clara Tschudi beskriver blant annet den gamle fru Collett slik:
-
Arne Garborg får på trykk artikkelen «Troen på Livet» i Samtiden. I den tar han opp spørsmålet om livet har mening. Artikkelen berører også okkulte emner.
Dette er den sjette årgangen av Samtiden, som betegner seg som et "populært tidssskrift for litteratur og samfundsspørgsmaal", redigeres av Gerhard Gran, og utkommer på John Griegs forlag i Bergen.
-
August Strindbergs artikkel om kvinnens underlegenhet står på trykk i det franske Revue Blanche. Emnet er delikat og kontroversielt, men føyer seg inn i debatt som allerede et par år har pågått, der filosofen Herbert Spencer og antropologen Cesare Lombroso har deltatt med en form for tilsynelatende vitenskapelighet. Strindberg viser til dem.
-
August Strindberg får bekreftelse fra et laboratorium som har analysert restene av ufullstendig forbrent svovel som er resultatet av hans kjemiske eksperimenter den siste tiden, på at pulveret inneholder kull.
Han skriver i seiersrus en rapport om sitt funn og sender til avisen Le Temps, som publiserer den to dager senere.
Også avsiene La Science Francaise og Le Figaro kommer med rosende artikler om hans oppdagelse og hans nye naturvitenskapelige orientering.
-
Gustav Vigeland er klar over planene til polakken Stanislaw Przsybyzewski om å lansere kunstnerskapet hans. De to tilhører den samme kunstnerkretsen i Berlin for tiden. Przsybyzsweski er sterkt opptatt av Vigelands motiver, særlig de som har med erotisk kjærlighet å gjøre.
-
I det danske tidsskriftet Tilskueren trykkes det denne høstmåneden en rapport fra kulturlivet blant malere og forfattere i Paris, byen Amalie Skram snart er på vei til etter sitt opphold på sinnssykehus.
Her kan man blant annet lese:
-
August Strindberg skriver teksten "Betraktelser på Kyrkogården". Den handler om hans vandringer på Montparnassekirkegården i Paris sommeren og høsten 1894, og skal komme til å bli publisert i den franske magasinet La revue des revues neste sommer. Her blir Strindberg presentert som den svenske Ibsen, en tidligere forfatter som nå har forlatt litteraturen til fordel for vitenskapen, nærmere bestemt kjemien.
-
Stanislaw (Stachu) Przsybyzsewski er opprørt over måten redaktørene av tidsskriftet Pan i Berlin, som har har vært engasjert i oppstarten av, forsøker å trekke det i konservativ retning for å lokke til seg flere lesere. Han skriver til Arne Garborg fra Kongsvinger og ber ham reise til Berlin for å hjelpe til å trekke lasset. I kusntnerkretsen knyttet til kneipen Zum schwarzen Ferkel får han impulser til å starte sitt eget magasin.
-
I dag holder Dagny Juels polske ektemann Stanislaw ((Stachu) konsert på Kongsvinger, i gymnastikklokalet. I anmeldelsen i lokalavisen Glommendalen kommer det om tre dager, den 11. desember, til å stå følgende om konserten, plassert mellom notiser om t stasjonsmesteren i byen og hans hustru feirer sølvbryllup, og at skolestyret har besluttet å innføre en ny lesebok i folkeskolen i Vinger :
"Przsybyzsewskis Concert i Gymnastiklokalet i Søndags havde samlet forholdsvis godt Hus, og Concertgiveren høstede velfortjent Bifald for sine kvikke og godt utførte Foredrag".
-
Stanslaw (Stachu) Przsybyzsewski skriver til sin polske kollega Zenon "Miriam" Przesmycki, en anerkjent poet og litteraturkritiker i den polske radikale kunstverden, om planene som han har hørt det arbeides for i Polen: Et radikalt kunstmagasin som han har store forventninger til.
Det er også grunn til å tro at Stachu er med på å planlegge det tyske kunstmagasinet Pan, som skal komme til å bli svært innflytelsesrikt i frmeveksten i den tyske Art Nouvaux-bevegelsen.
-
Camille Claudel møter Mathias Morhardt, redaktøren av det franske Magasine Les temps. Sammen med Mirbeau og Rodin vil han hjelpe og støtte kunstnerskapet hennes ved å fungere som mellomledd til gallerister. Men disse forsøkene hindres for det meste av Camille selv. Hun avlyser også et møte med den franske presidenten, under påskudd av at hun ikke har tid, og at hun ikke har noe passende å ha på seg.
-
Erik Skram blir denne sommeren skarpt kritisert av litteraten Vilhelm Møller, som i en artikkel i tidsskriftet Tilskueren analyserer Skram gamle artikkel fra 1882 om den offentlige henrettelsen av forbryteren Anders Nielsen Sjællander i 1882.
Møller er en litterat på Eriks alder, dessuten tidsskriftredaktør og oversetter. Artikkelen er 19 sider lang og har tittelen "Erindringsforvanskninger". Den sammenlikner de 40 avhørene som var blitt samlet inn av de to dommerne i saken den gangen.
-
Arne Garborg skriver en svært rosende omtale av Sigbjørn Obstfelders lille kjærlighetsroman Korset.