I dag utkommer det første nummeret av ukeavisen Dølen i Christiania. Dette er Aasmund Olavsson Vinjes store enmanssprosjekt. Avisen er på fire sider, hver side er delt i tre spalter, og den kommer ut i 500 eksemplarer. Resten av livet kommer han til å leve for dette bladet, som han for det meste skriver selv, hjulpet av blant annet Ivar Aasen og unge studenter.
Vinje ser språk og nasjonalitet som to sider av samme sak. En norsk «folkeånd» er helt nødvendig, men kan ikke komme på tale uten et eget nasjonalspråk. Det er derfor målsaken er så viktig for ham. Etter to år kommer han riktignok til å måtte oppgi bladet inntil videre på grunn av økonomiske tap, og fordi bladarbeidet er til hinder for å få de juridiske postene han søker. Men han kommer ikke til å gi seg.
I dette første nummeret skriver han, artikkelen "Dølens fyrste Ord", blant annet: «Dølen var i lang Tid ein vanvyrd Mann; men, Gud ske Lov, no er den Tid snart ute."
"Det norske Folk er af det danske skakkjøyrt i Munnen»
Vinje erklærer at han vil prøve å finne frem til "eit Maal, som ligg midt imellom det norske og danske», og gjør rede for sitt syn på det som å gjøre med pråk- og åndsutviklinga på denne måten: «den rette Folkeaand kan ikki koma, før Maalet strøymer ut af Folkets eigi Saal (Sjel), og syngja og dikta kan det heller ikki læra før; og Folket vil soleids ikki hava rette Mergjen imot at forsvenskas eller fordanskas».
I politiske spørsmål skriver Vinje i avisen sin som måtehold måtehald i styringen av staten: «Staten den lyt vexa langsamt den», skriver han. Han ønsker ikke noe nært bånd mellom Norge og anbolandene Sverige og Danmark.
Vinje deler innholdet i denne første årgangen av avisen i fem emneområder: dikt, innenrikspolitikk, utenrikspolitikk, litteratur og kunst, og det han kaller «Blandinger». I den siste kategorien trykker han svært ulike kategorier stoff, for eksempel «Om austlandsk og vestlandsk Upplysning» (nr. 17) og «Songarferdi til Arendal» (nr. 35).
Andre artikler er «Dølens Eventyr» (nr. 2), og «Om Sorg» (nr. 41 og 42).
Artikkelen «Om eit Samhald i Ufred millom dei tre nordiske Riki» (nr. 29) er en politisk artikkel.
Vinje anmelder også bøker som kommer ut, for eksempel en nyutgivelse av Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn av Peter Christen Asbjørnsen, og romanen Arne av Bjørnstjerne Bjørnson. Denne anmeldelsen er lang, den strekker seg over tre numre (nr. 51. og i andre årgangen nr. 1 og 3). Vilnje leser bondefortellingen med ironisk fglimt som en parodi på tidens fanesak, det han kaller «vårt nasjonale Stræv». Nasjonsbyggingen er han i høyeste grad med på, men han reagerer på den bjørnsonske versjonen av det bondesamfunnet. Vinje ønsker også selv å opplyse og reformere", men fortellingen om Arne mener han er «ei Skalkeherming (Parodi) paa vaart nationale Stræv i Likning med Wessels sokkelause Kjærleik, daa han ikring aatteti Aar sidan likeins skalkehermde (parodierede) den trutne fransk-tyske Smak, som var komin inn i vaar Bokavl».
Bjørnson heiser skinnfellen som nasjonalitetsmerke og erter Vinje: «ein flekkesnaud Skinnfeld, kantad med danske og tyske Bordur og med Duskar på».
Bjørnson liker anmeldelsen dårlig.
Vinje trykker også egne dikt i avisen. Det mest kjent kommer til å bli «Tytebæret» (i nr 26).
Helt til slutt i hver utgave av avisen kommer vignetten Christiania, der han trykker kortere opplysninger og nyheter. Disse sakser han fra andre aviser, eller han skriver ting han har hørt på byen, eller fra stortingsmenn om han brevveksler med.
Kristiania
