Samfunnsdebatt

Kongeriket Danmark-Norge innfører full trykkefrihet over natten. Resultatet er et skred av filosofiske, politiske og økonomiske pamfletter på det dansk-norske bokmarkedet -- men også et vell av publikasjoner fulle av satire, injurier og obskøniteter.

Peter Andreas Heiberg utsender fra sitt eksil boken Enevoldsmagtens Indførelse i Dannemark i Aaret 1660 - Historisk og kritisk Undersøgelse, med mottoet fra William Shakespeares «Something is rotten in the state of Denmark» på tittelbladet. Boken er en kritikk av eneveldet i Danmark - spesielt med henblikk på behandlingen av Norge som han føler tilknytning til. Dessuten inneholder den en meget detaljert kritisk gjennomgang av trykkefrihetsforordningen av 1799. Boken blir forbudt i Danmark.

Henrik Wergeland er i disputt og blir utsatt for en bakvaskelseskampanje. Han skriver artikkelen Et nødvendigt Ord i Morgenbladet.

Henrik Wergeland holder tale i Det norske Studentersamfund.

Henrik Wergeland har nettopp opplevd en strålende 17. ma-feiring i Kristiania:  Samfundstheatret har oppført hans skuespill Norge i 1800 og 1836, som dreier seg om patriotenes harme over svensk tilsidesettelse av Norge i unionen. Ved festen foran kongeboligen (Paleet) samme dag har man sunget dikt av Wergeland, bl.a. om frigjøringen av det norske flagget, han har talt for Stortinget, og blitt hyllet av folket. Vaktparaden fra Akershus har  marsjert gjennom gatene og spilt foran Stortingets lokaler, og det er blitt sunget nasjonalsanger og flaggsanger.

Karl Marx, som nå har flyttet fra Bonn til Köln og fått stillingen som redaktør i en ny og radikalt opposisjonell avis, får besøk av en mann ved navn Friedrich Engels. Engels er fabrikkeiersønn og på vei til Manchester i England for å granske proletariatets levevilkår i all sin elendighet. 

Marx får Engels til å skrive en rekke artikler om arbeidernes kår i England. Avisen er underlagt streng sensur, og om ikke lenge kommer den til å bli forbudt. Marx blir tvunget til å slutte som redaktør.

Søren Kierkegaard skriver en rosende og svært lang anmeldelse av Thomasine Gyllembourgs novelle To Tidsaldre. Men han benytter først og fremst anledningen til å anmelde sin egen tidsalder, og den kommer ikke så godt ut. Han sammenlikner sin egen tids forstandige og fryktsomme mennesker med 1790-tallets revolusjonært glødende individer. Både han og Thomasine foretrekker 1790-tallet, for hans egen tid er uten lidenskap. Han karikerer den besindig banale borgeren som ikke er riktig kald, men heller ikke varm, og som alltid sniker seg utenom.

Marcus Thrane, som er en sosialistisk agitator inspirert av den franske revolusjonen, og en forkjemper for allmenn stemmerett, frihandel og bedre allmueskole, etablerer Arbeider-Foreningernes Blad. Bevegelsen han har startet kalles thranebevegelsen, og på sitt største skal den komme til å bestå av rundt 30 000 medlemmer fordelt på over 400 foreninger. Thrane er ikke ateist, men han er sterkt kritisk til organisert religion. Thranebevegelsen skal komme til å få størst innflytelse i årene fra 1851 til 1856. I denne perioden bruker Thrane en kristen retorikk i sin kamp mot det bestående.

I Christiania utkommer en bok med tittelen Qvindens ædle og stille Kald. I den kan man blant annet lese: «Denne Afhandling fortjener Opmerksomhed paa Grund af de Grundsætninger og Læreregler, som heri indeholdes, sigtende til det kvindelige Hjertes Forædling og til Anvendelse i den for Kvinden af Gud anviste Virkekreds og forekommende Forhold i Samfundslivet overføres paa norsk Grund for at blive læst af Norges hæderlige Qvinder, til Opbyggelse og Etterfølgelse i deres ædle og stille Kald.

Bjørnstjerne Bjørnson overtar redaksjonen av Bergensposten. Det er en venstreavis som i 1898 kommer til å innlemmes i Bergens Tidende. Fram mot stortingsvalget 7.mai 1859 skal han for alvor komme til å kaste seg inn i det politiske livet i byen. Han skriver om små og store saker, alt fra diskusjonen om en ny brønn ved Pleiestiftelsen til diskusjonen om falittene i Bergen og den samfunnsånden som har forårsaket den.

Erik Skram er blitt nitten år gammel. Han skriver i et brev til sin eldre bror William, som er prest på Grønland, at han føler seg stadig mer fremmed overfor familien sin på Rosendal og Marienborg. Det er særlig spørsmålet om religion som plager ham og får ham til å føle seg fremmed. Han syns det er umulig å tro uten å forstå. Men han lengter likevel etter noe, selv om han ikke vet hva det er han lengter etter. Han har en masse følelser som tumler rundt i ham, men han klarer ikke å fastholde dem. Han forstår ikke hva det er han føler og aner.

Arne Garborg, som nå i et par år har levd et nokså fritt liv ved Holt lærerseminar i Tvedestrand, får lærerpost i Søndeled ved Risør.

Selve læreryrket opplever Garborg som en tvang, og han trives ikke særlig godt. Derimot er han svært interessert i opplysningsarbeid, publisering og offentlig debatt. Han starter bladet Seminaristen (senare Lærer-standens avis) som han driver nesten alene til det slutter å utkomme sommeren 1873.

Arne Garborg starter et blad for lærere, først kalt Seminaristen, senere Lærer-standens avis. Han driver bladet nesten alene i et par år, frme til han flytter til Kristiania og blir student.

 Bladet skal ikk være et snevert pedagogisk metodeblad, men bidra til allmenn daning og til at læreren kan bli “en folke-lærer i og for livet” i stedet for “en abc-indbanker i kakkelovns-krogen”.

Georg Brandes, som i år er 29 år gammel, er tilbake fra et års studiereise til Paris og Roma. Han er oppfylt av sine ideer om den europeiske radikalismens fremskritt, og håper dessuten å få et professorat ved Københavns universitet. Han starter en forelesningsrekke med to forelesninger i uken. Den kommer til å vare frem til 16. desember, og blir utgitt i bokform om halvannen måned.

Erik Skram er dette året sammen med Marcus Rubin og Julius Salomon blant stifterne av Den Radikale Forening i København. Men foreningen får kort levetid, kanskje fordi deltakerne er ansatt i offentlig tjeneste og fryker for sine stillinger.

Erik er imidlertid også en ivrig tilhenger og støttespiller for Georg Brandes.

Georg Brandes taler i Studentersamfundet i Kristiania. Han snakker om Søren Kierkegaard, og kommer med voldsomme angrep på kirken og på prestene.

Av de studentene som er til stede, er Gunnar Heiberg og hans venn Gerhard Gran. Heiberg skal hele sitt liv komme til å være flammende antikristelig.

Gran på sin side skal komme til å skrive at Brandes' bøker virker som solstråler innpakket i trykkpapir som fortærer en gammel verden og tenner en ny. Slik føles det. De er i ferd med å skape noe nytt nå, syns de.

Camilla Collett utgir essaysamlingen Mod Strømmen. Her gjør hun det klart at hun er talskvinne for kvinnesaken. Hun har utviklet en høyst personlig stil; i boken klager og jamrer hun seg, er polemisk og ironisk, vittig og vemodig-munter, ofte selvmotsigende, av og til nostalgisk, men også frisk og frimodig.

Camilla Collett bor i Kristiania, der hun arbeider på en ny utgave av sin roman Amtmandens Døttre, som første gang kom ut i 1854/55. Romanens virkningshistorie kommer etter hvert i sto4 grad til å bli knyttet til denne tredje utgaven, fordi senere utgaver kommer til å være basert på tekstgrunnlaget herfra.

Alexander Kielland skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Han har mye å gjøre med teglverket han bestyrer, kan han fortelle. Hver dag er han på Børsen, og han har solgt over 50 000 tak- og murstein i det siste.

Dessuten er han bekymret for sin kone Beate, som er syk med bronkitt. Det er de alltid så redd for, for hun har et skrøpelig bryst, og det er tuberkulose i familien. Hun er på landet med barna nå, han besøker henne to ganger i uken.

Amalie Müller skriver til sin venninne Elisa Knudtzon:

"Det er naturligvis usandhed (som sædvanlige), at jeg skal være sammen med B.B. i ud givelsen af et nyt blad. Der har været tale om at grund lægge et nyt literairt tidsskrift af E. Sars, A. Helland, A. E.Kjelland og en hel del andre medarbeidere, B.B. var den, der vilde få mindst med det, — han vilde være en med arbeider som de andre slet og ret, og så har Sars hvem jeg kjender og B.B. også naturligvis, tilbudt mig seccretairposten. Du ser deraf at jeg aldeles ikke vilde få det aller ringeste med nogen udgivelse at gjøre.

Bjørnstjerne Bjørnson har anokmmet Madison og holder en forelesning i City Hall om skandinavisk politikk for flere hundre tilhørere.

I Kristiania blir det denne vinteren arrangert en rekke møter i Arbeidesamfundet med prostitusjon som tema. Hans Jæger møter opp, men han syns diskusjonen er uinteressant. Etter å ha kjedet seg en stund, reiser han seg og holder et krast innlegg der han beskriver årsakene til prostitusjonen i samfunnets usunne normer for samlivet mellom kjønnene.

Jæger mener at det er ekteskapet som undertrykkende institusjon og kvinners lave lønn som er årsakene til prostitusjonen. Så lenge sosial ulikhet og ekteskapet hindrer den frie kjærligheten, vil prostitusjonen bestå, sier han.

Georg Brandes, som i flere år har bodd i Berlin sammen med familien fordi han anses som for radikal for det dannede akademiske miljøet i København, skriver på en bok om litteraturens moderne gjennombruddsmenn. I den kommer det tydelig frem hva han mener må være kravene til en ny form for mandighet: Idealet er den opplyste, humane, radikale legen.

Nyt Tidsskrift utkomme for første gang i Kristiania, med Ernst Sars og Olaf Skavlan som redaktører

Amalie Müller (som snart skal bli Amalie Skram) skriver en lang, grundig og anerkjennende anmeldelse av Ibsens Gengangere, som har vakt så heftig debatt blant teaterpublikummere, lesere og kritikere i det siste. Det er tydelig at stykket har gjort voldsomt inntrykk på henne.

Hun legger spesielt vekt på hvordan stykket viser konsekvensene av menneskenes gjerninger, og det som har å gjøre med det personlige ansvar. Hun signaliserer også en kristen affinitet, idet hun viser til Den gyldne regel i Bibelen.

August Strindberg utgir Det nya riket, en samling samfunnskritiske tablåer fra 1880-tallets Sverige. Her gjør han opp med hykleriet og vennskapskorrupsjonen i de ledende samfunnssjiktene. Han sparker generelt i mange retninger samtidig, og sparer ikke på kruttet.

Boken vekker enorm oppmerksomhet. Strindberg møter sterk kritikk og mange personangrep i de svenske avisene.

Amalie Müller skriver et langt brev over to dager. Det har begynt å bli mørkt om kveldene nå, og hun har fått hengt opp vintergardinene. Hun skriver til Erik om hvordan han ikke egentlig har fortalt henne at han elsker henne før nå i det siste. Hun forteller også om sitt forhold til miljøet rundt Nyt Tidsskrift, og spesielt til professor Ernst Sars, som hun er svært begeistret for. Han har rost en tekst hun har skrevet for tidsskriftet. De to har vært i selskap sammen, og ble stående i en time for seg selv i et hjørne og snakke sammen.

Nyt Tidsskrift trykker en stor presentasjonsartikkel om Zola skrevet av Gerhard Gran. Man kan dermed få inntrykk av tidsskriftets redaksjon stiller seg på naturalismens side. Og naturalisme blir ofte identifisert med pessimisme. Etter hvert skal imidlertid stadig flere kvinnelige kritikerekomme til å ta avstand fra naturalismen, både i avis- og tidsskriftanmeldelser.

Hans Jæger utgir det lille, belærende skuespillet Olga. Ved å skrive sitt eget liv med hensynsløs, naturalistisk sannferdighet vil han at hans unge tilhengereskal gjøre årsakene til elendigheten synlige for all verden, underminere det bestående samfunnet og bane veien for et nytt.

"For den som engang ikke kan bli lykkelig i det samfunn han lever i, for ham gis det ingen annen tilfredsstillelse enn den å arbeide for at de andre, som kommer etter, engang kan bli det," sier Jægers alter ego, Herman Eek, i skuespillet.

Erik Skram har fått brev fra Arne Garborg. De to har en korrespondanse gående om menn og menns seksualitet - og forskjellen på danske og norske menn på dette punktet. Erik er opprømt over denne dialogen. Han tror norske menn er villere enn danske på dette punktet. Han videresender Garborgs brev til sin elskede Amalie Müller i Kristiania, så hun også skal få se. Han skriver:

August Strindberg blir satt under tiltale for novellesamlingen Giftas: tolf äktenskapshistorier (Giftas I). Boka består av noveller som handler om forsørgelsesekteskap, seksuelle frustrasjoner og det han fremstiller som de ødeleggende konsekvensene av seksuell avholdenhet.

Boka vekker forargelse og blir inndratt av myndighetene, men avgjørelsen kommer så sent at store deler av første opplag allerede er blitt solgt, og sensasjonen og debatten er et faktum.

Alexander Kielland, som nå er 36 år gammel, har store alkoholproblemer og melder seg inn i en avholdslosje. Dette året søker Bjørnsterne Bjørnson og Jonas Lie Stortinget om diktergasje for ham, men forslaget blir forkastet med 60 mot 49 stemmer. Debatten går hett.

En av hovedtalerne mot er Kiellands bysbarn, presten og venstremannen Lars Oftedal, som oppfatter Kiellands diktning som farlig ugudelig.

Henrik Ibsen deltar sammen med Georg Brandes på et møte i den radikale studenterforeningen i København.

Frits Thaulow tar initiativet til å hylle Henrik Ibsen med et fakkeltog. Men dikteren avslår, og professor Dietrichsson dikter en ironisk og nærgående smedevise om ditkeren som blir sunget med stor entusiasme i Studentersamfundet. Dette fører til en lang feide blant studentene, som angriper behandlingen av Ibsen, og fører til oprettelsen av Den frisindende Studenterforening, med Ernst Sars i spissen.

Hans Jægers Fra Kristiania-Bohêmen utgis. Boken blir øyeblikkelig beslaglagt, og Jæger blir dømt til 60 dagers fengsel og en større pengebot.

Selv om den juridiske begrunnelsen for dommen er de pornografiske" avsnittene i romanen, er bokens samfunnskritiske tendens og åpent avvisende holdning innlysende en viktig grunn.

Romanen er en nøkkelroman som gir en naturalistisk skildring av to menn, Herman Eek (forfatteren selv) og hans venn kadett Jarmann, og deres seksualliv.

Frits Thaulow forsvarer om høsten varmt Hans Jægers rett til å delta på møter i Den frisindede Studenterforening i Kristiania, som etter hvert er blitt nokså konservativ i sitt kunstsyn.

Det blir stor brudulje. Hans Jæer er en svært omsttrid mann.

Denne høsten kommer Christian Krohgs bohemroman Albertine ut. Den handler om en ung arbeidekvinne som med en blanding av gru og lyst opplever å bli trukket mot livet i byen, der hvor hennes søster tidligere var prosituert. Hun blir til slutt offer for kynsike overgrep fra bedrestilte menn, og fra en politimann.

Albertine ender selv i prostitusjon.

Jonas Lie skriver til Ragna Nielsen om Hans Jægers skandaliserte roman om Kristiania-Bohêmen. Han syns sensur er en forfeilet reaksjon, tvert i mot syns han at Jæger er en talentfull, lidenskapelig skribemt som riktignok er drevet til ytterligheter fordi forholdene og fordommene ikke tillater noen fri diskusjon om forholdet mellom kjønnene.

Jonas Lie skriver i Dagbladet artikkelen «Et Ord om den Jægerske Beslaglæggelse», hvor han protesterer mot beslagleggelsen av Hans Jægers Fra Kristianiabohemen. Han mener at boken er «et Menneskeskrig om seksuel Synd, Jammer og Nød».

Amalie Skram skriver et langt brev til sin venninne og mentor Vilhelmine Ullmann i Kristiania, med inngående beretninger om sine erfaringer med Camilla Collett. Hun skriver:

«Jeg har et par gange set fru Collett hernede, og hvergang bagefter har jeg tænkt: om Du nu kunde springe hen til fru Ullmann og fortælle om hvor viderværdigt det har været. Forresten har jeg været rørt over hende også. Ifjor kom hun rent uventet op for at hilse på mig. Jeg havde længe vidst at hun var i byen, men natur ligvis ikke tænkt på at hjemsøge hende.

Hans Jæger holder talen Min Forsvarstale i Højesteret. Han er en lærd mann, og benytter anledningen til å komme med en omfattende politisk analyse av samfunnsforholdene, til støtte for anarkismen.

Her er noe av det han sier:

Ragna Nielsen skriver i norske Dagbladet om Bjørnsons En Handske. Hun tar utgangspunkt i sitt syn om at menn sliter med et driftsliv som har en sykelig og ofte forferdelig intensitet, som ofte forårsaker store lidelser hvis de ikke får utløp for den. Hun forsvarer En Handske mot sin gamle lærer, professor Monrad. Til hans krav om at kvinnen må være mannens sedelighetsideal, stiller hun motspørsmål som: Hva om mannen forsøker å være et sedelighetsideal? Da ville han

Hans Jæger løslates fra fengselet i Kristiania. Samme dag utgis Christian Krohgs roman Albertine, og blir beslaglagt av politiet. Av et opplag på 1600 lykkes det imidlertid bare å beslaglegge 439 eksemplarer. I løpet av noen uker kommer ca 850 esemplarer til å være i omløp i Norge, 300 i Sverige og ca 50 i Paris.

Christian Krohg maler også tidligere dette året et stort oljemaleri med en scene fra boken, der hovedpersonen Albertine er på vei inn til Kristianias politilege for den gynekologiske undersøkelsen som alle kvinner som mistenkes for prositusjon underlegges.

Georg Brandes skriver et begeistret, åpnet brev til Christian Krohg i forbindelse med hans roman Albertine. Det trykkes i danske Politiken.

Amalie Skram har lest Christian Krohgs roman Albertine. Hun skriver i brev til sin venn Arne Garborg: «Kroghs bog er over al beskrivelse god og dejlig. Hils ham og sig at den vil jeg skrive om. Skram hilser».

Bjørnstjerne Bjørnson reiser på foredragsturné med foredraget Engifte og mangegifte. Det er et heftig innlegg i sedelighetsdebatten som raser for tiden. Han fører også kamp mot Arne Garborg om målsaken, kommer i opposisjon til Johan Sverdrup, og sammen med rektor Steen bidrar han til å splitte partiet Venstre.

Om et par år fra nå av skal Bjørnson konsekvent komme til å hevde Norges rett til likestilling med unionspartneren, Sverige.

Georg Brandes og Bjørnstjerne Bjørnson går i heftig duell i en avisdebatt, og det ender med brudd mellom de to.

Amalie Skram får utgitt sin pamflett Om Albertine, et forsvar for hennes venn Christian Krohgs bok. Den blir utgitt av den radikale bokhandleren Huseby i Kristiania. Det er en seksten siders tekst som roser Krohgs bok som den aller største skrivekunst.

Hun sammenlikner romanen med Dostojevskijs roman Fattige folk, som tydeligvis har gjort sterkt inntrykk på henne, og som etter hennes syn muligens rangerer enda høyere på rangstigen hennes over stor skrivekunst.

En annen sammenlikning hun trekker er til Mosebøkene i Bibelen.

I København fortsetter sedelighetsdebatten ("Handskefejden") med full styrke etter at August Strindberg har trykket noen artikler i avisen om saken. Han går som vanlig hardt ut. Bjørnstjerne Bjørnson er en av deltakerne.

Christian Krohg stiller ut sitt store maleri Albertine i Politilægens Venteværelse i Kristiania. Deretter sendes bildet til Stockholm, Malmö, Göteborg, Kristiansand, Bergen, Trondhjem og København.

Maleriet er en illustrasjon til hans romanen Albertine, som kom ut i fjor og ble beslagtlagt av politiet rett etter utgivelsen. Den handler om en ung jente fra fattige kår i Kristiania, en sypike, som gjennom ulykkelige tildragelser blir ført inn i prostitusjonen.