Amalie Skram utgir en pamflett til støtte for Christian Krohgs roman Albertine

Amalie Skram får utgitt sin pamflett Om Albertine, et forsvar for hennes venn Christian Krohgs bok. Den blir utgitt av den radikale bokhandleren Huseby i Kristiania. Det er en seksten siders tekst som roser Krohgs bok som den aller største skrivekunst.

Hun sammenlikner romanen med Dostojevskijs roman Fattige folk, som tydeligvis har gjort sterkt inntrykk på henne, og som etter hennes syn muligens rangerer enda høyere på rangstigen hennes over stor skrivekunst.

En annen sammenlikning hun trekker er til Mosebøkene i Bibelen.

Amalie bruker en stor del av pamfletten til å gjenfortelle skildringen av Albertines fattige og forgremmede mor, og måten hun finner seg i sin skjebne på (sønnen dør av tuberkulose, begge døtrene prostituerer seg.) Det er tydelig at det for Amalie er svært viktig og beundringsverdig at teksten er skrevet på en slik måte at leseren føler størst mulig medfølelse. Hun legger også vekt på at teksten er skrevet slik en naturalistisk billedkunstner maler bildene sine. Hun viser hvordan teksten klarer å vise hvordan en ung kvinne på utrolig kort tid forvandles fra uskyldig ungjente til hore, og hvordan denne forvandlingen har både psykologiske og samfunnsmessige sider.

Albertine lever i den største fattigdom og elendighet, og trekkes mot lyset, skriver Amalie. Men Albertine vet også av erfaring at kvinner som henne må passe seg, for der, midt i lyset, fins en mørk sump som det står jegere, det vil si menn, klare til å trekke kvinnene ned i. Den sumpen har å gjøre med seksualitet og makt å gjøre. Menns seksualitet er en mørk og vond og destruktiv kraft. Men for Albertine er også nysgjerrig og lysten skriver Amalie, og hun kan ikke dy seg. Og da er hun dømt på forhånd. Pamfletten har en sterk kristen, ideologisk undertone. Amalie trekker inn Jesu’ ord om at den som er uten synd, kan kaste den første stein. Men som den erklærte fritenkeren hun her, påpeker Amalie også hvordan det er et sprikende gap mellom tro og lære i kristendommen. Er det dessuten nødvendig å brennemerke kvinnene som er blitt nødt til å prostituere seg på denne måten?  spør hun. Hva med mennene? De går jo fri fra brennemerkingen, selv om de horer i vei fra de er unge gutter og gjennom hele livet til de er blitt gamle menn. Når man i samfunnet ser gjennom fingrene med dette når det gjelder menn, hvorfor skulle ikke det samme gjelde for kvinner?

Dersom det er riktig at menn kan være gode borgere og ektemenn, kjærlige fedre, elskverdige venner og gode medmennesker og til tross for at de har fritt spillerom på det kjønnslige området, hvorfor skulle ikke det samme gjelde for kvinner?

Det gamle pratet om at kvinnen er en så skjør plante at hun må beskyttes mot å overskride kyskhetens grenser, fordi hun vil ta større skade av det enn mannen, er forlengst avslørt som uholdbart, mener Amalie. Dessuten fins det elementer av kjøp og salg i det hele: den prostituerte kvinnen selger kroppen sin til mennene. Men hva er egentlig den moralske forskjellen på å kjøpe og selge?

Amalie avslutter sin pamflett med å påpeke at i en tid der kirken bare virvler bort Jesu’ læresetninger i sine dogmer og teologiske fortolkninger, er det det moderne gjennombrudds menn som må komme på banen og forsøke å gjenopplive kristendommens første og viktigste lærdommer: Bjørnson preker kyskhet og renhet, Ibsen roper med en stemme som synes å komme fra de dødes rike om større ansvarsfølelse i slekten. Han skriver med sin Gengangere, og det stykket mener Amalie  er en imponerende kommentar til det bibelske ord «Jeg, Herre din Gud, er en nidkjær Gud, der hjemsøger fædrenes ondskab på børnene i tredje og fjerde led.»

Med sin Albertine forsøker Christian Krohg å puste liv i barmhjertighetsfølelsen og den kristelige nestekjærligheten, hevder hun til slutt i pamfletten. Men hvordan blir de møtt av religionens voktere? For å finne ut det, kan man slå opp i Bibelen og se hva jødene gjorde med sine profeter, både de store og de små. Der vil man finne svaret, avslutter hun.