Søren Kierkegaard skriver en rosende og svært lang anmeldelse av Thomasine Gyllembourgs novelle To Tidsaldre

Søren Kierkegaard skriver en rosende og svært lang anmeldelse av Thomasine Gyllembourgs novelle To Tidsaldre. Men han benytter først og fremst anledningen til å anmelde sin egen tidsalder, og den kommer ikke så godt ut. Han sammenlikner sin egen tids forstandige og fryktsomme mennesker med 1790-tallets revolusjonært glødende individer. Både han og Thomasine foretrekker 1790-tallet, for hans egen tid er uten lidenskap. Han karikerer den besindig banale borgeren som ikke er riktig kald, men heller ikke varm, og som alltid sniker seg utenom. På 1790-tallet motarbeidet man bevisst de gjeldende autoriteter alt teatraliseres i stigende grad, nå er alt etter hvert blitt en kulisse. Utvendighet, kitsch. Blendverk. Samfunnet består ikke lenger av individer eller grupper inndelt i sosialt hierarki, men av en forskjellsløs masse. Publikum begynner å marsjere så snart noen kommanderer, de kunne aldri drømme om å stille spørsmål ved noe som helst, hvilket gjør dens makt nogenlune proporsjonal med dens anonymitet. Som en følge av de forandringene som overgangen fra enevelde til demokrati har medført, er den tidligere frykten for overordnede instanser blitt erstattet med frykten for å atskille seg fra de andre, falle utenfor gjennomsnittet. Før ble individenes identitet bestemt av deres plass i samfunnspyramiden: Fra bunnen kunne bermen skue oppover mot de myndighetspersonene som rangerte høyere enn dem. På toppen var kongen, han var en slags jordisk analogi til Gud, og var derfor en konge av Guds nåde. Men nå har denne pyramiden styrtet sammen, og menneskene er blitt etterlatt i et turbulent tomrom hvor de begynner å sammenlikne seg med hverandre; de rivaliserer. Nivelleringen har altså ikke før til likhet, men til knipsk smålighet, til alles kamp mot alle. Partene må liksom passe på hverandre, som i et spill, i stedet for å forholde seg til hverandre. Konformismen har tatt autoritetens plass, respekt har slått om til misunnelse. Og det som en gang var gudsfrykt er blitt til menneskefrykt. Innnesperret luft utvikler alltid gift skriver han. Thomasine skriver og takker for anmeldelsen, men påpeker at hennes novelle i grunnen kun er å regne for en enkel romanse, mens Kierkegaard har brukt motivet til å utarbeid et helt drama.