-
Søren Kierkegaard skriver en rosende og svært lang anmeldelse av Thomasine Gyllembourgs novelle To Tidsaldre. Men han benytter først og fremst anledningen til å anmelde sin egen tidsalder, og den kommer ikke så godt ut. Han sammenlikner sin egen tids forstandige og fryktsomme mennesker med 1790-tallets revolusjonært glødende individer. Både han og Thomasine foretrekker 1790-tallet, for hans egen tid er uten lidenskap. Han karikerer den besindig banale borgeren som ikke er riktig kald, men heller ikke varm, og som alltid sniker seg utenom.
