Camilla Collett skriver på en ny, tredje utgave av Amtmandens Døttre. I en nyskrevet forord utdyper hun sitt syn på kvinners vilkår til å ikke bare være bærer av følelser og hjemlig hygge

Camilla Collett bor i Kristiania, der hun arbeider på en ny utgave av sin roman Amtmandens Døttre, som første gang kom ut i 1854/55. Romanens virkningshistorie kommer etter hvert i sto4 grad til å bli knyttet til denne tredje utgaven, fordi senere utgaver kommer til å være basert på tekstgrunnlaget herfra.

I denne utgaven har Collett fornorsket språket, og også gjort omfattende  endringer i romanens innhold. Dete gjør at leseren får større mulighet til å forstå Georg Kold, den unge huslæreren på amtmannsgården der det meste av handlingen utspiller seg, som forelsker seg i den yngste av amtmannens døtre, Sofie. Leseren får vite mye mer om Kolds bakgrunn, og romanhandlingen blir  rykket frem noen år og forankret i en historisk virkelighet. Collett legger til fem fotnoter understreker denne virkelighetsforankringen.

Hun skriver også et forord til utgaven, der hun tilbakeviser den tidligere kritikken av romanen. Hun viser til hvordan den representerte noe nytt i norsk litteratur den gangen den først ble utgitt. Mauritz Hansen, hvis forfatterskap hun roser som "fortreffelig", har for eksempel nesten utelukkende skrevet om allmuen og forholdene i de små byene, påpeker hun.

At noen stusset på utgivelsen, må nok tilskrives at den representerte noe uvant den gangen, mener hun. Noen hevdet at den var en tendensroman, andre at den var resultatet av en pessimistisk livsholdning, at hu så skygger overalt. Hun imøtegår begge disse anklagene, og mener at tittelen på romanen like gjerne kunne vært Et lands døtre. 

Hun har i romanen skildret, på en betydelig formildet måte, de tilskikkelsene i livet som venter kvinner fra det hun kaller de dannede klasser, sælig ute på landsbygden. Nå er det nok riktignok blitt litt enklere på denne fronten, ikke minst på grunn av at kommunikasjonsmidlene er blitt bedre, innrømmer hun. Men hun understreker at i det lange livet hun selv har levd under slike forhold, har hun ikke opplevd annet enn tragedier i familier når det gjelder kjærlighet og ekteskapsmuligheter for kvinner. Og heller ikke har hun fortalt om noen annet enn elendighet om disse forholdene fra gammel tid. 

Hun har i romanen skrevet et kvinnehjertenes historie, understreker hun. Og hun har gjort det med moderasjon og hensynsfullhet, fordi hun vet at folk ikke egentlig ønsker å få revet sløret vekk fra tilstander som man nå en gang er blitt enige om å ikke se. 

Den gangen var folks beholdning av vakre, ømme følelser nesten helt og holdent blitt flyttet over til diktningen, skriver hun: Man leste importerte tåreperseromaner, forferdelig dårlig oversatt. Dette var det unge kvinner drømte seg vekk i, og dette var man lot seg underholde av. Det var altså den estetiske følsomheten som beveget gemyttene den ganfen, samtidig som man var blitt avstumpet i forhold til det som spilte seg ut rett foran øynene på en. Det hadde jo vært slik i generasjoner. Man så på vilkårene for kjærligheten som naturfenomener; som  tørke om sommeren, eller som skybrudd og nattefrost. 

Man hadde den gangen slett ikke forsøkt å megle mellom det hun kaller de to livsmaktene, diktningen og virkeligheten på en slik måte at diktningen kunne hjelpe virkeligheten. Et unntak var riktignok fru Gyllembourgs romaner, som ugjorde en slags overgang til en bedre forståelse av folks egne liv. Men de romanene var likevel bygget på kulturtilstander som minnet lite om de norske. Colletts egen roman var dermed den første som forsøkte å vekke en slik forståelse, slår hun fast.

Hun påpeker også hvordan romanens andre del, som ble utgitt separat en stund etter første del, vakte en del kritikk, fordi romanhandlingen der utviklet seg slik at de to elskende unge, Sofie og Kold, ikke fikk hverandre på grunn av et ren tilfeldighet, en misforståelse. Men det er jo nettopp dette som er romanens tragiske hovednerve, skriver hun. For under de rådende samfunnsforhold er det jo nettopp mest et lykketreff, en lykkelig tilfeldighet, dersom en kvinne kan finne ekteskapelig lykke. Omtrent som når man vinner i lotteriet. 

Det er ekteskapet som er fastslått som kvinnens bestemmelse, skriver hun. Og det er med følelsene at kvinnen får sin betydning når hun skal fylle sin plass i samfunnet. Ikke ved ånden, eller intellektet. Og samfunnet takket jo ikke kvinnen for dette bidraget av følelser og oppofrelse, "viljen til å påta seg livets besvær".

Leseren må derfor gå til virkeligheten, skriver hun. Det er virkeligheten som må fortelle sine hemmeligheter. Alt dette ubehagelige, brysomme som verden streber etter å glemme ved å hardnakket insistere på at det ikke fins.  

Denne skatt på dens egen grunn er en så reringeaktet, usselig ting som du må skjule nesten som en skam, skjule, undertrykke, inntil den har fortært seg eller kanskje i beste tilfelle deg selv. Den kan fortelle deg at selv hvor det hender at lykkens store lodd slår til, selv hvor det vidunderligste hender at din følelse besvares, og et av disse stille, bevende forhold inntrer som ordet ennå ikke har beseglet eller tilliten gjort uangripelig, vil dette samfunnet ha tusen midler til å gripe forstyrrende inn. Ennå må du tie og la alt skje, og ikke søke noen forklaring, Og du vil være i en stilling der den jammerligste tilfeldighet opptrer som skjebne, og har den makt å knuse din lykke på stedet. Og du må taust la det skje. Skriver Camilla Collett til sine medsøstre.