Georg Brandes oversetter og utgir John Stuart Mills bok om undertrykkelsen av kvinner. Brandes gjør kvinnesaken til en viktig kjerne i sin samfunnskritikk.
Den realistiske gjennombruddslitteraturen har som program å gjennomføre en rekke "empiriske tester" på samfunnsordningene. De vil undersøke hvordan disse ordningene fungerer. Er det for eksempel slik at de institusjonene som arbeider for en god samfunnsmoral, oppnår dette? De tar også for seg skolen, for å se hvordan den fungerer. Det samme gjelder kirken, og ikke minst ekteskapet. Skaper disse institusjonene rom for at mennesker kan utvikle seg til sanne og selvstendige mennesker?
Under kulturradikalismens kvinnebilde ligger det en oppfatning av at kvinner er mindre preget av de fordervede institusjonene, som næringsliv og politikk osv, og derfor mindre fordervet enn mannen, som er samfunnsborger og derfor hyklersk og ond.
Kvinnene har dessuten mye lettere for å holde seg seksuelt rene enn mennene, det er nemlig bare to prosent av dem som har kjønnsdrift (hevder legen Oscar Nissen i Studentersamfundet.)
Det er derfor ikke noe problem for kvinnene å vente med sex til de er gifte. Og det ligger også et klasseperspektiv i dette; menn fra de høyere klassene kan underholde seg med underklassens kvinner mens de venter på ekteskapets ordnende rammer for seksuallivet. Under dette ligger myten om at dannede kvinner er askesuelle, mens underklassens kvinner er blodfulle og animalske. Overklassemennene skal være disiplinerte hjemme og aktive ute, borger om dagen og dyr om natten.
Sørbø, J. I. (2015). Arne Garborg: frå bleike myr til alveland. Oslo, Samlaget. s. 120.