Dato
20 juni 1880

Alexander Kielland skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Han har mye å gjøre med teglverket han bestyrer, kan han fortelle. Hver dag er han på Børsen, og han har solgt over 50 000 tak- og murstein i det siste.

Dessuten er han bekymret for sin kone Beate, som er syk med bronkitt. Det er de alltid så redd for, for hun har et skrøpelig bryst, og det er tuberkulose i familien. Hun er på landet med barna nå, han besøker henne to ganger i uken.

Beate snakker ofte om Bjørnson og besøket de har hatt hos ham og Karoline oppe på Aulestad, kan Alexander fortelle. Bjørnson står for henne i et spesielt og strålende lys, og Kielland selv også tenker på oppholdet der med stor glede. Han syns han utviklet seg sånn disse dagene i samværet med Bjørnsons store ånd, som det står gnister av, og som man rives med av.

Han kan fortelle at Georg Brandes interesserer seg varmt for tidsskriftet som Bjørnson planlegger, som han vil ha Amalie Müller som sekretær for, en jobb som også Alexander kunne tenke seg. Men selv tror han ikke på disse tidsskriftplanene, understreker han.

Han syns det fins et gammelt danskehat blant de ledende mennene i Kristiania for tiden. Det var en hektisk, gammeljomfruaktig kjærlighet til dette spedbarnet, den norske litteraturen, som i sin bornerte skinnsyke ikke tålte en fremmed bleie på barnet. Men det er jo noe vrøvl! Det fins ingen forlegger i Kristiania som har mot og penger til å støtte et tidsskrift, og det er uforståelig for Kielland at de heller skulle arbeide sammen med en norsk mann enn med en dansk, når de ellers var enige.

Han tror i det hele tatt ikke på et spesifikt norsk tidsskrift for vantro og indignasjon. Til det er landet for vettskremt av prestene. Nei, det må virkelige jøder til, foretaksomme, hensynsløse jøder som har en nedarvet vane til å hudflette, skriver han opprørt. Kan Bjørnson slett ikke forsone seg med tanken på for eksempel Edvard Brandes som redaktør?

Og så lurer han på om Bjørnson har lest han nye bok. Der fins mange komplimenter til hans arbeid, understreker han.

Og så er det dette med utstyret til tidsskriftet. Er det noe Kielland har tro på, så er det tykt, gult, kinesisk papir. Ingen kan fatte tillit til noe som er trykt på dårlig papir og lukter parafin lang vei, slik Dagbladet gjør.

Nei, han syns de skal gå til Hegel og få et elegant tidsskrift fylt med radikalisme så rød som blod. For det er først når radikalismen kan leses i rammen av komfort og med gode manerer, at den kan lykkes, det er han overbevist om. Dersom noe skal gjøre inntrykk nå for tiden, må det være på høyden med det beste motparten kan tilby, og innvendig være så hensynsløst og grovt som mulig.

Korrekturlest?
Ja
Kilde

Kielland, A. L., et al. (1978). Brev 1869-1906 : 1 : 1869-1883. Oslo, Gyldendal.

http://www.nb.no/nbsok/nb/ecb198334b11f3c5648f749becbfdb1d.nbdigital?lang=no#245