Arne Garborg er en av de få som forsvarer sin venninne Amalie Skrams roman Constance Ring

Nyt Tidsskrift trykker en stor presentasjonsartikkel om Zola skrevet av Gerhard Gran. Man kan dermed få inntrykk av tidsskriftets redaksjon stiller seg på naturalismens side. Og naturalisme blir ofte identifisert med pessimisme. Etter hvert skal imidlertid stadig flere kvinnelige kritikerekomme til å ta avstand fra naturalismen, både i avis- og tidsskriftanmeldelser. Begrunnelsen er at naturalismen impliserer et deterministisk og pessimistisk samfunnssyn, som står i motsetning til gjennombruddets fremtidsrettede perspektiv, og som dessuten er både kvinnefiendtlig og utviklingsfiendtlig i sin tendens.

Etter hvert blir begrepene "bohemlitteratur" og "naturalisme" mer og mer synonyme. Og dette skal komme til å ramme Amalie Skram. Det hjelper ikke at hun er overbevist tilhenger av Hanskestandpunktet i sedelighetsdebatten. Bjørnson skal komme til å avvise hennes roman Constance Ring. Rykter forteller også at Hanskemotstander Kielland har anbefalt Gyldendal å refusere romanen. Et unntak skal komme til å bli Arne Garborg, som skal komme til å skrive et varmt forsvar for romanen i Nyt Tidsskrift. Kvinneoffentligheten skal også komme til å holde seg taus om resten av Amalie Skrams forfatterskap gjennom dette årtiet man nå er inne i: 1880-årene.