I Paris er svenske Axel Munthe, 26 år gammel, en av legene i staben hos nervelegen Charcot på Slapêtriêre-sykehuset. Munthe er svært opptatt av å forstå hva det er som foregår når en person blir hypnotisert. En av årsakene til denne interessen er at han selv av sine pasienter og andre blir regnet som en person som har evnen til å hypnotisere. I sin selvbiografi, som kommer til å utkomme i 1930 og blir svært popoulær, skal han komme til å skrive dette om hypnotismen, som er så mye diskutert for tiden:
«De fleste av Charcots teorier om hypnotismen har vist seg å være uriktige. Hypnotisme er ikke, som han har hevdet, en kunstig frembrakt nevrose, som bare forekommer hos hysteriske, overfølsomme, katakterløse mennesker. Idioter og sinnssyke er for det meste uimottagelige for hypnotisk innflytelse. Personer som sier at de ikke tror på hypnotismen, men ler av den og er sikre på at de ikke kan hypnotiseres, får man som regel lett i søvn. Barn er lette å hpnotisere. Hypnotisk søvn kan ikke fremkalles med bare mekaniske midler. De skinnende glasskulene, de roterende speil - som vi har lånt av fuglefangerne - magnetene, de stirrende blikk, de klassiske strykninger, som ble brukt på Charcots klinikk på La Salpêtrière, og hos dr Lyuis på Charité, er det rene sludder.
Den terapevtiske verdi av hypnotisme i medisin og kirurgi er ikke så liten som Charcot lærte oss. Den er tvert i mot meget betydelig i hendene på kompetente leger med kaldt hode og rene hender når de har grundig kjennskap til den ikke lette teknikk.»
Munthe beskriver hvordan han i mangel av bedøvende midler brukte hypnose for å lindre angsten og smertene til døende soldater som lå unde blodflekkede kapper i en landsbykirke i Flandern i 1915: «Mange døde for mine øyne, uten å ville eller forstå det, ofte med et smil på leppene, med min hånd på pannen og mine trøsteord, som jeg gjentok langsomt, i øret, de døde uten smerte og dødsangst. Hva var det for en gåtefull kraft som syntes å gå ut fra min hånd? Hvor kom den fra? Fløt den fra de dype kilder i mitt underbevisste sjelsliv eller var den, når alt kom til alt, de gamle mesmeristers magnetiske fluidum? Riktignok har den moderne vitenskap gjort ende på læren om det megnatiske fluidum og isteden satt et dusin nye teorier, som er mer eller mindre utpønskede. Jeg kjenner dem alle, men ingen av dem tilfresstiller meg. suggestion alene, den søyle som bærer hele den moderne teori om hypnotisme, kan ikke forklare alle disse dunkle fenomener.
Som ordet suggestion blir brukt av dets viktigste støtter, Nancy-skolen, skiller det seg bare i navnet fra Mesmers «odyliske kraft» som nå blir hånet. La oss bare innrømme at underet ikke blir utført av hypnotisøren, men av pasientens underbevisste jeg. Men hvordan forklare den enes hel og den andre fiasko? Hvorfor trenger den enes suggestion som et kommandord ned til pasientens underjordiske verksted og setter dets mektige maskineri gang, mens den samme suggestion fra en annen hypnotisør blir oppfattet av objektets bevissthet og ikke har noen virkning?
Ingen ønsker høyere enn jeg å få svar på sette spørsmålet, for helt siden jeg var barn har jeg visst at jeg eide denne makt, kall den hva man vil. De fleste av mine pasienter, unge og gamle, menn og kvinner, lot før eller senere til å forstå at jeg hadde den, og de snakket ofte med meg om det. Mine kamerater på sykehuset visste om den. Charcot selv likeså, han nyttet den mer enn en gang. () Alle vokterne i Jardin Zoologique og Ménageri Pezon visste at jeg hadde denne makt. Det var et av mine vanlige kunststykker å å senke deres ormer, øgler, skilpadder papegøyer, ugler, bjørner og store katter i en tilstand av dvale, som fullstendig svarte til Charcots første hypnotiske stadium, og ofte lyktes det meg endog å få dem i dyp søvn.
Jeg har visst allerede fortalt om hvordan jeg åpnet en byll og trakk en treflis ut av labben på Leonie, den berømte løvinne i Ménageri Pezon. I virkeligheten dreide det seg her om lokabedøvelse under lett hypnose. Tross sitt rastløse temperament er aper lette å hypnotisere, det kommer av høye intelligens og plastiske nervesystem. Temming av slanger er selvfølgelig et hypnotisk fenomen. Jeg har selv fått en kobra i katraleptisk tilstand i templet i Karnak. () De fleste fugler er lette å hypnotisere, alle mennesker vet hvor lett det er å hypnotisere en høne. I omgang med dyr, enten de er ville eller tamme, kan hvem som helst konstatere hvor rolige de blir, når man langsomt om enstoning gjentar sine ord, det er nesten så dyrene skjønner hva man sier til dem - hva skulle jeg ikke gi for å skjønne hva de sier til meg! her å snakke om selvsuggestion, som i våre dager skal forklare alt, er ikke mulig. Det må være en annen virksom kraft, jeg spør meg selv fremdeles og forgjeves hva det er for en kraft.»
Paris
Munthe, A. and A. Harbitz (1992). Boken om San Michele. Oslo, Gyldendal.