Jean-Martin Charcot

Augustine, som skal komme til å bli en av historiens mest kjent hysterikere, studert av berømte leger som Charcot og Freud, er blitt seks og et halvt år gammel. Hun har aldri bodd hjemme hos sin egen familie; etter fødselen ble hun sendt til en våtamme på landet, deretter til familie i Bourdaux. Nå er hun blitt sendt videre til en nonneskole i en liten by øst for Paris, La Ferté-sous-Jouarre. Her kommer hun til å bli til hun blir tretten.

Augustine, som om ikke lenge skal bli kjent som en av tidenes store hysterikere, er blitt tretten år gammel, og har forlatt nonneskolen hun har gått på (og hatet). Moren hennes sørger for at hun blir sendt for å bo hos en mann som i litteraturen skal bli kjent som Herr C. Han er foreldrenes arbeidsgiver. Her blir det fortalt henne at hun skal få undervisning i sang og søm, og inngå som likeverdig med Her C’s egne barn. Det blir imidlertid raskt klart at situasjonen er helt annerledes enn hun er blitt forespeilet. Soverommet hennes viser seg å være et lite kott, og Herr C. en overgriper.

I Paris utkommer det første bindet av det som skal bli et trebinds verk med fotografiske bilder av hysteriske pasienter fra Charcots Salpêtrièresykehus. Bildene viser oppsiktsvekkende positurer og uttrykk, mange av dem med sterke erotiske undertoner.

På Salpêtrière-sykehuset i Paris blir det i dag lagt inn en atten år gammel kvinne. Hun heter Marie Wittmann, og i løpet av sitt korte liv har hun opplevd at fem søsken og hennes mor har dødd, hun har sett sin far bli sinnssyk og innlagt på det beryktede Saint-Anne-hospitalet, hatt seksuelle forhold til minst fire forskjellige menn, og blitt alvorlig seksuelt mishandlet. Det er hun som skal komme til å bli kjent som Blanche, kanskje tidenes mest kjente hysteriker, og hovedstjerne blant nevrologen Charcots hysterikere på sykehuset.

I Paris, på Salpêtrière-sykehuset blir det i dag i journalen til pasienten Blanche Wittmann notert at man har eksperimentert med å legge biter av kobber og gull på det lamme benet hennes, og at hun har respondert godt på denne behandlingen. Man er for tiden svært opptatt med å urforske det som kalles metallterapi. Det går ut på å teste hvordan ulike metaller kan få tilbake følelsen i de lammede kroppsdelene til hysteriske pasienter, og inngår som en del av behandlingen. I dag har to små kobberplater brakt tilbake følelsen i små områder som tidligere var følelsesløse på ca 5 cm hos Blanche.

Augustine, en av de mest berømte hysterikerne som en innlagt hos doktor Charcot på Salpêtrière-sykehuset i Paris, blir fotografert av sykehusets egen fotograf, i et fotostudio som er innredet spesielt for formålet. Fotografiene skal komme til å inngå i i sykehusets "Iconographie", som er bilder av hysterikernes ulike faser.

Augustine, den kjent hysterikeren på Salpêtrière-sykehuset i Paris, har det bedre nå. Hun har fått tilbake stemmen etter det fatale og mislykkede hypnoseeksperimentet. Frem til våren 1880 kommer hun til å ha det ganske bra, og det er oppsiktsvekkende, for for fjoråret har legen hennes anført i journalen at hun hadde 1296 hysteriske anfall. Nå har hun ikke lenger halusinasjoner eller kramper. Snart skal hun få lov til å begynne å jobbe som hjelper her på Charcots avdeling. Lønnen kommer til å være 15 francs i måneden, og arbeidet er hardt.

Jean-Martin Charcot holder en forelesning i London om sykdommen locomotor ataxia, forårsaket av det man nå vet er en syfilittisk infeksjon som ødelegger koordinasjonen og forårsaker en grotesk degenerering av leddene. Charcot har med seg en voksavstøpning av en av hans kvinnelige pasienter ved Salpêtrière-sykehuset i Paris som døde av dette, en seksti år gammel kvinne ved navn Berthelot. Det arrangeres en utstilling av voksavstøpningen av Berthelot sammen med en rekke fotografier og andre visuelle effekter.

Bertha Pappenheim ser nå ut til å ha kommet til et slags vendepunkt i det terapeutiske arbeidet som hun og legene hennes, Joseph Breuer, gjennomfører i fellesskap på klinikken Inzersdorf, som ligger i landlige omgivelser utenfor Wien. Terapien går ut på at hun etter et slags katharsisk prinsipp dag for dag spiller ut grufulle opplevelser fra i fjor, året da faren hennes ble syk og døde.

Bjørnstjerne Bjørnson utgir Over Ævne (første stykke). Her henter han inspirasjon fra nervelegen Jean Martin Charcot ved Salpetrière-sykehuset i Paris for å fremstille prestefruen Klara Sang, som er sengeliggende med symptomer på hysteri.

Den franske nevrologen Jean-Martin Charcot holder en serie forelesninger i Paris der han demonstrerer hvordan hypnose kan brukes i behandlingen av hysteri. Metoden vekker stor oppmerksomhet. Hans prosjekt på denne tiden er å etablere en anatomisk basis for hysteri. En av de som følger forelesningene med intens oppmerksomhet er Sigmund Freud.

Sigmund Freud reiser til Paris for å studere under den franske legen Jean-Martin Charcots berømte tirsdagsforelesninger, med spektakulære fremvisninger i eksempler på hypnose og hysteri. Her skal han komme til å bli frem til februar 1886.

På veien stopper han for å besøke sin forlovede Martha Bernays og hennes mor.

Sigmund Freud skriver bekymret til sin forlovede Martha at hans venn Fleischl hallusinerer mer og mer. Han ser ut som et lik, og det er lite trolig at han kommer til å leve stort lenger. Freud er tilbake fra sitt studieopphold i Paris nå, og han gjenopptar sine nattevakter ved vennens sykeseng. Denne måneden åpner han privatpraksis i Wien. En av hans første pasienter er Mathilde Schleicher, som kommer fra en rik og velansett familie, og er kjent for å være en nervøs type. Faren hennes er en velkjent maler, og hun er selv musiker.

Maleriet "Une leçon clinique à la Salpêtrière" av den franske maleren Pierre Aristide André Brouillet blir utstilt i Paris. Bildet viser en konstruert scene basert på observasjon av en vitenskapelig demonstrasjon som den franske nevrologen Jean-Martin Charcot gjør på sykehuset Salpêtrière i Paris. Emnet er hypnose og hysteri, og Charcot demonsterer med pasienten Marie "Blanche" Wittman.

Jean-Martin Charcot, som er en svært berømt nervelege i Paris, fyller førstesiden på det franske magasinet Revue Illustrée foran en illustrasjon som viser en rekke hysteriske positurer som kvinnelige pasienter ved hans sykehus i Paris inntar. Han poserer som om han skulle være en kunstner foran sitt verk. Bildene får stor utbredelse, og kommer også til å påvirke kunstnere.

Jean-Martin Charcot er den medisinske fremtidens mann i dette verdensutstillingsåret i Paris. Han er en høyt respektert lege, den første som har fått tittelen nevrolog. Det betyr at han er ekspert på nervesykdommer. Han har vært lege her på sykehuset La Salpêtrière i nesten tretti år, sykehuset har fire og et halv tusen sengeplasser som er reservert for sinnslidende og epileptikere. Det er en slags by i byen, en by for de gale og miserable.

I Paris åpner denne høsten forlystelsestedet Moulin Rouge (den røde mølle) på Monmartre, som er kjent som byens kunstnerkvarter. Det blir raskt maleren Toulouse-Lautrecs stamsted. Han får i oppgave å lage plakater for stedet, og det løser han blant annet ved å skape det som skal komme til å bli verdenskjente portretter av danseren Jane Avril.

Jane er kjent for sin helt spesielle dansestil, preget av at hun lider av det som kalles sanktveitsdans (Sydenhams chorea), en nevrologisk lidelse som blant annet skaper rykkende, ukontrollerte bevegelser.

Magnetisøren Carl Hansen gir dette året et intervju i det danske Tidsskrift for Magnetisme der det går frem at han i 1875 var i Paris og hadde kontakt med Salpêtrière-sykehuset, der Jean-Martin Charcot har holdt sine berømte demonstrasjoner av hypnosen som fenomen og metode for å behandle og forstå hysterikere.

I Paris åpner cabaretteatret Moulin Rouge i Jardin de Paris, ved foten av Montmartre. Målet for grunnleggerne er å skape et sted der de rike kan komme og forlyste seg i det som tradisjonelt har vært kunstnerkvarteret i byen, men stedet blir raskt populært også blant mange ulike befolkningsgrupper i Paris; arbeidere, kunstenere, forretningmenn, elegant kledte kvinner fra middelklassen, og turister på gjennomreise.

Amalie Skram skal komme til å være en av dem.

Redaktør Gerhard Gran i Samtiden trykker en artikkel hentet fra det franske tidsskriftet Revues de Revue der den franske nevrologen Jean-Martin Charcot forklarer sin teori om hvordan man på vitenskapelig grunnlag kan forklare helbredelse ved bønn.

Utgangspunktet for Charcots artikkel er forfatteren Zolas nylige reise til Lourdes i Frankrike, der man ofte ser helbredelse ved bønn. Zola har skrevet flere journalistisk anlagte skildringer fra dette, og har meldt at han skriver på en roman som skal ha disse helbredelsene i Lourdes som motiv.

Rainer Maria Rilke skriver lange brev til sin gamle venninne Lou Andreas-Salomé, som han lenge ikke har hatt kontakt med etter at hun giftet seg, om hvordan han har det. Det er som om ingenting vondt kulle ha skjedd mellom dem, brevene flyter fritt mellom dem nå, med den gamle fortroligheten. Rilke forteller som til en skriftefar om hvordan alt slikt som han var redd for som barn, fremdeles plager ham. Han er så følsom, skriver han, noen ganger er det som om han blir invadert av andre menneskers liv.