På Salpêtriêre-sykehuset i Paris eksperimenteres det med hysteriske pasienter

I Paris, på Salpêtriêre-sykehuset, gjør den kjente professor Charcot og hans medarbeidere mange erfaringer med de hysteriske pasientenes enorme følsomhet dette året. Noen ganger er pasientene deres så følsomme at det må kalles overnaturlig, og nærmer seg den farlige grensen for den okkulte. Charcot er erklært religionsfiendtlig, og dessuten svært tilbakeholden med å kategorisere noe som overnaturlig. Men eksperimentene som utføres på sykehuset hans dette året peker definitivt i den retningen.

I ett tilfelle blir for eksempel en pasient rapportert å kunne høre samtaler som foregår bak lukkede dører hundrevis av meter unna, og føle legens hånd selv om han aldri har berørt henne.

Den kjente hysterikeren Blanche er kjent for å være så følsom at det ikke engang er nødvendig å berøre henne for å oppnå effekt under hypnosen, det holder å bevege hånden i retning av den kroppsdelen som man vil skal bevege seg for å se hvordan nervene hennes svulmer opp, lemmene bevege seg hånden krøller seg som en ball, øynene gli i alle retninger under de lukkede øyelokkene.

Og ikke bare er den kjente hysterikeren uvanlig utviklet med hensyn til sanseapparatet, det ser også ut til at hun er clairvoyant; hun ser ut til å være i stand til å se en skjult verden, enten den nå er virkelig eller innbilt. Charcot regner ikke disse fenomenene for en sinnssyks hallusinasjoner, men insisterer på at de er virkelige erfaringer.

Det blir eksperimentert med telepati, clairvoyanse, og det som kalles «sommeil à distance», eller telepatisk kommunikasjon på sykehuset. Blanche viser seg å være svært begavet også på disse områdene.

En av legens yndlingseksperimenter er å vise Blanche, i hypnotisk tilstand, et blankt kort fra en helt blank kortstokk. Han forteller henne at kortet har bilde av en person hun kjenner og setter pris på. Så merker han kortert slik at han, men ikke hun, kan identifisere det. Deretter stokker han kortstokken, og ber henne finne det riktige kortet med det innbilte bildet på. Det klarer hun allitd, selv om det er akkurat like blankt som de andre kortene i kortstokken. Fra tid til annen tar hun frem disse kortene som hun har fått beholde og som det er et innbilt bilde på, og hun studerer dem med det største behag, merker legene seg.

En gang han utfører dette eksperimentet forteller Charcot Blanche at det er et bilde av ham selv hun skal finne. Denne gangen merker han det også slik at det også skal være mulig å se hva som er opp og hva som er ned på det. Blanche finner kortet, holder det riktig vei, og gir en detaljert beskrivelse av det hun ser: Hun ser Charcot i profil, snudd mot venstre, han har på seg hatt, den ene hånden har han plassert i lommen på vesten. Hun sier at hun liker dette bildet av ham svært godt, og trygler om å få lov til å beholde det. Når hun får tillatelse, legger hun det kjærlig i lommen sin. Også dette bildet kommer til å «vare» en stund for henne. Men etter hvert falmer det, på samme måte som de andre innbilte bildene hun har fått beholde. Hun hevder at de må være fotografier av dårlig kvalitet.