Auguste Rodin blir interessert i nevrologen Charcots arbeid med hysteriske pasienter

Jean-Martin Charcot er den medisinske fremtidens mann i dette verdensutstillingsåret i Paris. Han er en høyt respektert lege, den første som har fått tittelen nevrolog. Det betyr at han er ekspert på nervesykdommer. Han har vært lege her på sykehuset La Salpêtrière i nesten tretti år, sykehuset har fire og et halv tusen sengeplasser som er reservert for sinnslidende og epileptikere. Det er en slags by i byen, en by for de gale og miserable.

Charcot er spesielt kjent for sine studier av hysteri. Det er den nye tidens store sykdom, disse merkelige anfallene av ulogisk oppførsel som kvinner rammes av, når de begynner å oppføre seg teatralt, rasende, som om de skulle skulle befinne seg i en drømmetilstand.

Kuren for hysteriet er hypnose, Charcot har nettopp utgitt en bok om dette emnet. Han har også stor sans for billedkunst, og for fotografi, han tegner og maler selv. Han ble i sin tid presset av sin far til å velge mellom livet som lege og livet som kunstner, og han valgte medisinen, men han slapp ikke billedkunsten; her på sykehuset har han skapt et museum for patologisk anatomi, og han tar i bruk alle tidens visuelle hjelpemidler i sin undervisning; fotografier, skulpturer, grafer, diagrammer, lysbilder og levende pasienter.

Den beste og mest illustrerende av de hysteriske kvinnene heter Blanche. Blanche er selve dronningen blant hysterikere, og en uovertruffen modell, hun har stor sans for iscenesettelse, og hun hjelper Charcot i arbeidet med få laget katalogen han er i ferd med å bygge opp. Det er en katalog over hysteriets stillinger, bevegelser og positurer, det hele er veldig teatralt, på sykehuset har han et amfiteater, han har laget en oversikt over den hysteriske forestillingens faser: Første fase: Epileptisk stivhet. Andre fase: Sirkusliknende akrobatikk.Tredje fase: Pasjonerte attityder, herunder ekstatiske hallusinasjoner og ofte også historiefortelling. Fjerde fase: Delirium. De ekstatiske visjonene og hallusinasjonene fortsetter, før pasienten igjen blir seg selv og kommer tilbake til virkeligheten. Ved å dele sykdommen inn i faser og katalogisere hver enkelt positur på denne måten, håper Charcot å skape universell diagnostisk modell. Og arbeidet hans har gjort det mulig å overføre hysteriets positurer til andre medier, det er i ferd med å oppstå en egen estetikk rundt disse gale kvinnene, hysteriets positurer er blitt en velkjent for den opplyste parisiske overklasseborger. Slik inngår de hysteriske kvinnene etter hvert i den nye tidens kunstuttrykk. Charcot har også publisert flere bøker om emnet, blant annet en der han fortolker middelalderens beretninger om djevlebesatte personer som en feildiagnose av det som i virkeligheten må ha vært hysterikere.

Fra oktober til mai gir hans familie mottakelser for en stor krets av intellektuelle. Auguste Rodin er en av dem. Rodin er svært opptatt av Charcots arbeid med de hysteriske pasientene, de aller fleste av dem kvinner, for det er nettopp dette som han selv forsøker å fremstille i porten til helvete som han aldri synes å få helt ferdig; den nye tiden de lever i, som fører med seg nervøsitet og følsomhet; storbyens angst, smitten som store menneskemengder fører med seg, fortvilelsen over degenerasjonen. Alt det han observerer rundt seg og som går sånn inn på ham. Rodin er trett av modellenes tradisjonelle positurer på salongens bilder. Det er ikke det dannede og ideale han vil skape, han mener at for den virkelig store kunstneren er alt det stygge og deformerte som naturen frembringer, av den største interesse. Det som gjelder, er å se rett på, ikke vike med blikket. Finne en form til det man ser. I det deformerte, det som er i nedbrytning, skinner den indre sannheten med et mye sterkere lys enn i det som er sunt og normalt, mener han, og det er dette han på jakt etter.

I hysterikernes positurer finner han en intensitet som han vil ha fatt i. Han finner ikke noe slikt i den den billige erotismen, overflaterealismen og sentimentaliteten som hans syns det fins så mye av i samtidskunsten for tiden. Og han er i ferd med å vinne anerkjennelse i Frankrike nå. Etter mange tunge år er man i ferd med å få øynene opp for ham, han hylles fordi man i hans menneskekropper slik han skulpturerer dem, ser et uttrykk for den nye tiden.

Gjennom den syke kroppens indre sannhet opplever han at han kan oppnå direkte kontakt med naturen. Det skal en stor kunstner til for å fange dette i en skulptur. Camille Claudel er en slik kunstner, mener Auguste Rodin. Hun er hans assistent.