Octave Mirabaeu skrive en artikkel om tidens nervøse sykdommer og de legene som forsøker å finne ut av dem, blant annet ved hjelp av hypnose

I Paris skriver forfatteren Octave Mirbeau en artikkel der han beskriver sin egen tid som en tidsalder av nervøse sykdommer. Det er disse som utgjør motivene bak viktige hendelser, og det er dette vitenskapen er besatt av å forstå, skriver han.

Han mener at dette århundret ikke er Victor Hugos århundre, og heller ikke Napoleons århundre, men nevrologen Charcots århundre. Han beskriver hva som foregår under Charcots forelesninger og demonstrasjoner med de delvis avkledte og hypnotserte hysteriske kvinnene i sykehusteatret hans på Salpêtrière-sykehuset her i Paris.

Han etterlyser et maleri som klarer å gjengi denne fantastiske legen i virksomhet. Den unge og ambisiøse maleren André Brouillet tar utfordringen. Bildet han maler skal komme til å bli svært kjent, og presentert på den franske salongen. Sigmund Freud skal komme ha en kopi av det over sin analysebenk i Wien. Det skal komme til å vise en vakker og delvis avkledt kvinne som i hypnotisert tilstand faller bakover i armene til en pleierske som står klar til å ta imot henne, mens den store Charcot forklarer hva det er som foregår til en interessert forsamling av av mørkledte herrer.

Men ikke alle er like begeistret for Charcots arbeid med å forstå hysterikerne. Den svenske legen Axel Munthe, somfor et par år siden studerte under Charcot, men som ble kastet ut etter at han hadde hypnotisert en av de hysteriske pasientene slik at at hun kunne rømme hjem til sine foreldre, skal i sine livserindringer i 1930 komme til å skrive dette om det han opplevde Charcots ukentlige offentlige fremvisninger av de hysteriske kvinnene:

«For meg som i årevis hadde en brukt min fritid til studiet av hypnotismen, var disse oppvisningene på La Salpêtrière for Tout Paris bare en meningsløs farse, en forvirret blanding av sannhet og bedrag. Noen av de opptredende var utvilsomt virkelige somnabuler, som i våken tilstand nøye utførte de forskjellige suggestioner som var inngitt dem under søvnen - posthypnotiske suggestioner. Flere var rene bedragersker som visste hva man ventet av dem, og som hadde fornøyelse av å vise sin kunststykker for offentligheten. De lurte både lærer og publikum med den fabelaktige listighet som hysterikere har. De var alltid beredt til å «piquer une attaque» av Charcots klassiske grande hystérie, arc-en-ciel og de hele, eller til å demonstrere hans berømte tre stadier av hypnose: letargi, katalepsi, somnabulisme, som alle sammen var oppfunnet av mesteren og sjelden ble sett utenfor La Salpêtrière. Noen luktet henrykt på en flaske ammoniakk når man hadde sagt til dem at det var eau-de-cologne, andre spiste et stykke trekull når det ble budt dem som sjokolade. En annen krøp på alle fire på gulvet og bjeffet som en rasende, når man hadde sagt til henne at hun var en hund, hun flakset med armene liksom for å prøve å fly når hun skulle forestille en due, hun løftet opp skjøret met et forferdet utrop når det ble sagt henne at en hanske på gulvet var en orm. En annen gikk og vugget en flosshatt ømt i armen, hvis man hadde sagt det var barnet hennes. Disse pikene ble hypnotsert til høyre og venstre, noen dusin ganger om dagen, av leger og studenter, med hjernen forvirret av de urimeligste suggestioner, de var bare halvt bevisste og sikkert ikke ansvarlige for sine handlinger, og de hadde all utsikt til å ende i la salle des agités, om ikke på galehuset. Å fordømme disse gallaforrestillingene om uvitenskapelige og La Salpêtrière og dets store mester uverdige, det betyr ikke at man benekter den store innsats som Charcot og hans elever har gjort i studiet av hypnotismens mange dunkle fenomener. Med professorens tillatelse eksperimenterte jeg da nettopp selv med hypnotisk suggestion og automatisk håndskrift, til mine eksperimenter hadde jeg en av de pikene jeg har nevnt, hun var en av de beste somnabuler jeg har sett.»

Charcot-skolen har konkurranse fra en annen professor. Det er legen Bernheim, ved det som kalles Nancy-skolen. Axel Munthe skal komme til å skrive dette om forholdet mellom de to tradisjonene, som begge forsøker å forstå hava det er som foregår under hypnosen:

«Alt den gang hadde jeg mine alvorlige tvil om riktigheten av Charcots teorier, som hans forblindede elever uten diskusjon hadde akseptert med en villighet som måtte springe av en slags massesuggestion. Jeg var kommet tilbake fra mitt besøk på professor Bernheims klinikk i Nancy som tilhenger av den såkalte Nancy-skole, som sto i opposisjon til Charcots lære. Å snakke om Nancy-skolen på La Salpêtrière ble den gang regnet nesten som majestetsforbrytelse. Charcot ble rasende bare man nevnte Bernheims navn.»

Om fire år skal Sigmund Freud komme til å være en av dem som reiser til Nancy for å studere under Bernheim.

Men først skal han gjøre seg kjent med Charcots forskning med hypnose og hysteri.