Moulin Rouge åpner på Montmartre i Paris, og Henri de Toulouse-Lautrec male fra livet på og bak scenen

I Paris åpner cabaretteatret Moulin Rouge i Jardin de Paris, ved foten av Montmartre. Målet for grunnleggerne er å skape et sted der de rike kan komme og forlyste seg i det som tradisjonelt har vært kunstnerkvarteret i byen, men stedet blir raskt populært også blant mange ulike befolkningsgrupper i Paris; arbeidere, kunstenere, forretningmenn, elegant kledte kvinner fra middelklassen, og turister på gjennomreise.

Amalie Skram skal komme til å være en av dem.

Stedet blir raskt kjent for sine champagnekvelder, og for kvinner som danser den nye dansen som er i ferd med å spre seg som en farsott: can-can. De danser med høye spark og kneløft, og for de av publikums herrer som sitter riktig plasert nedenfor scenen, er det mulig å få et gløtt inn under skjørtene og underskjørtene deres under de høyeste sparkene.

Kunstneren Henri de Toulouse-Lautrec blir hyret inn for å lage bilder til plakater til Moulin Rouge. Han er 25 år gammel i år, og kommer fra en aristokratisk og svært velstående famillie. Han er bare 150 cm høy, bena han er unormalt korte etter at han brakk dem begge i barndommen, uten av de ble ordentlig leget. Han var allerede da et svakelig barn, han tålte ikke mye, store deler av barndommen tilbrakte han innendørs, med å tegne og male, han elsket å tegne hester. Kraften og energien i hestenes bevegelser. Bena ble aldri normale igjen. Han har en normalt utviklet overkropp, men latterlig korte og dårlige ben. Han trenger stokk når han går.

Foreldrene hans skilte seg etter at de hadde mistet et barn som ble født tre år etter ham, med det resultat at moren hans ble svært knyttet til ham. Hun bor ikke lenger i Paris, men hun understøtter ham på alle vis hun kan - blant annet har hun brukt sin innflytelse for å sørge for at han får studere under maleren Bonnat. Toulouse-Lautrec bor selv på Montmartre, og er kjent for å delta i og nyte det intense nattelivet der, og for å drikke tett for å døyve smertene sine samtidig som han tegner skisser av scener han observerer.

En av hans spesialiteter er like deler absint blandet med konjakk, servert i vinglass. Han kommer etter hvert til å få hulet ut spaserstokken sin slik at den kan fylles med kasler med sprit. Han klarer seg ikke uten, og han skal komme til å ende sitt liv som 37-åring, som et resultat av det store alkoholkonsumet -- og syfilis.

En av de modellene han skal komme til å male mest i årene som kommer, og også bruke som modell for plakatene har lager til Moulin Rouge, er danseren som bruker kunstnernavnet Jane Avril. Hennes syltynne og slangeaktige profil kommer til å bli et slags varemerke for cabaretteatret og den nye tiden. Egentlig heter hun Jeanne Beaudon, og den særegne dansestilen hennes er et resultat av at hun lider av sykdommen sanktveitsdans (chorea). Det er sykdommen som gir hennes de ufrivillige, rykkende bevegelsene.

Jeanne har tidligere vært en av nevrologen Jean Martin Charcots berømte hysteriske pasienter på Salpetriêre-sykehuset her i Paris. Hun var innlagt i to år, fra hun var fjorten år gammel. Hun skal siden kommer til å fortelle Sigmund Freud at det var et paradis for henne være på Salpêtrière, sammenliknet med de miserable forholdene hun kom fra; en oppvekst der hun ble mishandlet, med en mor som var prostiuert og en far som hadde stukket av. Blant de gale på sykehuset følte hun seg beskyttet.

Og hun kommer til å fortelle om hvordan det var på sykehusets årlige karneval, med et kostyme hun hadde lånt fra Charcos datter, at hun oppdaget hva dansen kunne gjøre for henne. Det var det som gjorde henne frisk, skal hun komme til å fortelle. Hun danset i sanktveits-rus, og våknet til applausen. De rykkene bevegelsene som sykdommen frembringer er helt uten formål, og ikke mulige å kontrollere, men Jeanne fikk dem til å se planlagte ut; de spredde seg  fra en muskegruppe til den neste, og gjorde dansestilen hennes helt spesiell.

Nå har hun funnet beskyttende venner her på Moulin Rouge, og en av dem er Toulouse-Lautrec. Han er også en god venn av Vincent van Gogh og Edgard Degas. Det er ingen hemmelighet at han både er dansernes og de prostituertes venn og portrettør, og at han benytter seg av deres tjenester.

På samme måte som vennen Degas har Touluse-Lautrec et spesielt og usentimentalt, men likevel innfølende blikk på den intime verdenen som danserne og horene lever i her i Paris’ skyggeverden.

Fra og med i år og i fem år fremover skal Toulouse-Lautrec kommer til å stille ut sammen med de uavhengige kunstnernes salong. Plakatene han lager for etablissementet gjør danserne til glamorøse stjerner, de blir hengt over hele Paris, og er påvirket av den japanske stilen som er i ferd med å bli så populær blant de toneangivende kunstnerne. Men maleriene og tegningene hans viser en annen side av forlystelseslivet enn plakatene. Han maler horer som står med skjørtene trukket opp til livet og blottede underliv, klare for legeinspeksjon for kjønnssykdommer. Han maler kabareten på slutten av kvelden, når alle har fått nok og er klare for å gå hjem. Han maler kvinnenes overdrevne sminke og dratte ansikter, og den avslappede, kjærlige intimiteten mellom kvinner som berører hverandre på en måte som ellers aldri sees i offentligheten, som sover i samme seng, som sminker seg, som venter på kunder.

Han skal komme til å si bildene hans viser verden slik den er. Han kommenterer ikke, han bare nedtegner.