Sigmund Freud begynner behandlingen av Fanny Moser, den kvinnelige pasienten som skal komme til å gå under navnet Frau Emmy von N, og bli en av hans diskuterte pasienttilfeller i boken Studier i hysteri, som kommer til å bli å bli publisert i 1895.
Fanny er 41 år gammel, og kommer fra en svært rik og innflytelselsesrik sveitsisk familie. Hun har tretten brødre og søstre, og gjennom hele oppveksten har hun opplevd at søsken og andre familiemedlemmer døde. Fire av søsknene hennes døde som spedbarn før hun ble født, to døde som spedbarn mens hun var liten, en som trettenåring, en som femtenåring da Fanny var atten, mens en bror ble morfinist da hun var tyve. Nå er det bare fire av søsknene hennes som lever.
Da hun var femten år gammel, kom Fanny hjem og fant sin mor midt i et hjerteattakk. Den gangen overlevde moren, men da Fanny var nitten, kom var det hun som fant moren død.
Fire år senere giftet hun seg med en berømt og svært rik mann som produserte klokker og jernbanevogner. De traff hverandre en gang Fanny reiste med tog, og fikk knust brillene sine. Å gå med briller for en kvinne blir ellers av mange være ansett for en ubetinget hemsko når det gjelder sjansene til å bli gift. Den 65 år gamle Heinrich Moser satt overfor henne i kupeen den gangen med brillene, og han følte at han måtte hjelpe henne i den vanskelige situasjonen. Da de giftet seg, følte barna hans fra det første ekteskapet at Fanny var en inntrenger, men ekteskapet deres ble likevel lykkelig, og de fikk to døtre sammen, som nå er sytten og femten år gamle; Fanny og Metona.
Men Heinrich døde bare noen dager etter at Mentona ble født, og etter at han var død, anklaget barna hans fra det første ekteskapet henne for å ha forgiftet ham. En gravåpning ble utført, men det ble ikke funnet noen tegn på mord. Ikke desto mindre har familien fortsatt å føre et slags korstog mot Fanny; de har satt ut alle slags rykter om henne, og de har fått vann på møllen av at viktige papirer har forsvunnet.
Utgangspunktet for de ondsinnede ryktene er at Fanny og døtrene hennes har arvet den største delen av ektemannens enorme formue. Hun er nå en av Europas rikeste kvinner, men navnet hennes er så omgitt av skandaler at hun noen ganger, når de er på reise til ulike badesteder og andre helsebringende feriesteder, forbyr døtrene sine å si hva de heter. Nå er hun kjent som en berømt salongvertinne, hun beskytter av de skjønne kunster, og har flere betydningsfulle vitenskapsmenn som sine gjester. Dessuten er hin etter hvert blitt en beryktet eksentriker. Hun lever i et sveitsisk slott ved en innsjø, hvor hun lever et svært selskapelig liv.
Men denne våren er hun i Wien for å motta medisinsk behandling. Hun har nemlig vært konstant syk siden mannen døde. Symptomene strekker seg over et stort spektrum, fra søvnløshet til depresjon, magesmerter, tics og hallusinasjoner.
På Joseph Breuers anbefaling har hun nå oppsøkt Freud for å få hjelp. Hun er svært ivrig etter å prøve ut hans nye ideer, og Freud på sin side skal komme til å bli så interessert både i hennes personlighet og hennes plager at han kommer til å bruke svært mye tid på henne denne kommende året; han bestemmer seg for å gjøre alt han kan for å hjelpe henne.
Når han før første gang treffer henne denne maidagen, får han inntrykk av en kvinne med fine trekk og et ungdommelig utseende. Hun ligger på en sofa med en pute av skinn under hodet, ansiktet hennes har et plaget, anspent uttrykk. Øynene er oppsperret, neseborene utspilte, og det ser ut til å være svært anstrengende for henne å snakke. Stemmen er lav, og hun blit ofte avbrutt av spastiske brudd i talen.
Hendene er urolige, men hardt sammenfoldet, og ansiktet er preget av en rekke tics mens hun snakker. Halsmusklene henne virker svært anspente. Og med ujevne mellomrom avbryter hun seg selv og kommer med en rekke merkelige, klikkende lyder, som Freud syns det er vanskelig å beskrive. Ikke desto mindre er alt hun sier preget intelligens og dannelse, syns han, inntrykket er av en kvinne med høy dannelse og betydelig intelligens. Det gjør derfor desto større inntrykk når hun brått avbryter seg selv får et forvridd uttrykk av avsky og skrekk i ansiktet, strekker armene ut mor ham og med sprikende og krokete fingre roper: Hold deg unna! Ikke si noe! Ikke rør meg!
Han legger imidlertid raskt merke til at det er svært enkelt å hypnotisere henne. Det gjør jobben hans mye enklere, for tidligere har han hatt store problemer med å få hypnotisert pasientene sine, til tross for at han beundrer sin kollega Breuers arbeid med hypnose, og har studert under hypnose-mesteren Charcot i Paris.
Hver kveld når han har besøkt Fanny, gjør han detaljerte og nokså litterære notater om hva som har skjedd under dagens behandling. Det er av Fanny Freud skal komme til å lære betydningen av å snakke, i motsetning til å bli hypnotisert. Det er også hun som skal komme til å lære ham at det er familiehemmeligheter, og andre hemmeligheter som pasienten holder skjult for sin lege, som er nøkkelen til lidelsene.
Der første Freud foreslår på denne første møtet, er at Fanny skal vekk flytte fra de to døtrene sine til et pleiehjem, der han kan se henne hver dag. Dette går hun med på uten den minste motsigelse. Hun skal få lov til å treffe døtrene, til å lese, og ta seg av sin korrespondanse.
Denne isolasjonskuren, som det blir kalt av den franske skolen, er en grunnleggende strategi for praktiserende leger for tiden. Den blir blant annet benyttet av Charcot i Paris, som Freud har gått i lære hos. Ved å plassere pasientene i medisinske omgivelser på denne måten oppnår man å få understreket legens autoritet, og man holder dessuten pasientens familie på avstand. Og det skal da også vise seg at forholdet til døtrene ligger i bunnen av Fannys lidelser.
Appignanesi, L. and J. Forrester (2005). Freud's women. London, Phoenix. og Breuer, S. F. a. J. (2004). Studies in hysteria. New York.