Sinnstilstand

René Descartes, som nå er 23 år gammel franskmann av adelig slekt og under utdannelse innenfor militærvesenet, stenger seg denne iskalde natten i byen Neuburg an der Donau innepå rommet sitt med en kakkelovn for å holde varmen. Han faller i søvn, og har tre drømmer som han siden kommer til å omtale om åpenbaringer fra en hellig ånd. Resultatet blir at når han forlater rommet, har han formulert det teoretiske grunnlaget for analytisk geometri, og en metode for å anvende matametikkens prinsipper på filosofien.

I dag treffer den dansk-norske kongeparet hverandre for første gang i Roskilde. Om seks dager kommer til å bli personlig viet i Christiansborg slottskirke. Deres eneste sønn, den senere kong Frederik 6, kommer til å bli født i 1768.

Christian kommer også offisielt til å være utlagt som far til prinsesse Louise Augusta (1771–1843), men historikere kommer siden til å anse at det er mest sannsynlig at hun er datter av dronningens elsker Johann Friedrich Struensee.

Thomasine Gyllembourg (Buntzen) blir født i Nyhavn i København som eldste datter av statsmegler Johan Buntzen i hans andre ekteskap. Det er en familie med nære familiebånd. En førstefødt bror er død som spedbarn, og moren overvinner aldri sorgen over tapet.

Ludwig van Beethoven går gjennom en vanskelig periode. Han må pleie sin tuberkulosesyke bror, er pengelens og deprimert. Venner legger merke til at han tar dårlig vare på sin fremtreden, særlig er bordmanerene udelikate. Han begynner først å komponere igjen når han får høre nyheten om Napoelons nederlag i Vitoria i Spania.

Johan Sebastian Welhaven skriver et brev fullt av fortvilelse hjem til familien i Bergen. Hvorfor skriver de ikke til ham? Er de sinte på ham? Faren svarer ham beroligende med erklæringer om kjærlighet. Han ber sønnen sende et muntert brev neste gang.

Henrik Wergeland, som er nitten år gammel, er i ferd med å gå fra forstanden av forvirring og kjærlighetssorg. Hulda vil ikke ha ham. Han har oppført seg som en idiot på sommerballet. Han har behov for å forklare seg. Derfor skriver han et svært langt og opprevet, ikke så rent lite manisk, brev til moren til sin elskede Hulda. Han har behov for å forklare seg om det som har utspilt seg mellom ham og Hulda, og om de voldsomme følelsene sine for henne. Alt er tapt, føler han. Han tror kanskje han må reise til Grekenland. Han har nok oppført seg i overkant ildfullt, må han innrømme.

Camilla Wergeland er nå blitt femten år gammel, og er elev ved herrhutermenighetens skole i Christiansfeld i Danmark. Hun utpreger seg med en heftig rettferdighetssans og en hellig indignation som iblant kan ytre seg som heltemot. Hun har også uvanlig stor ømtålelighet for den minste krenkelse. En dag opplever hun at en general - Biilow heter han - med et tåpelig smil overrekker hennes et papir som viser seg å inneholde en nidvise mot hennes far Nicolai. Når Camilla ser hva det er, blir hun som en furie. Raseriet utløser en voldsom tårestrøm og intenst raseri over generalens hode.

Christian Winther, som er en folkekjær dansk poet, går inn i en dypt religiøs periode når moren dør. Han bestemmer seg for å bli prest, og holder i det stille prekner i kirker i København. Men så arver han en stor pengesum fra sin onkel, og legger i stedet ut på en reise i Europa, der han lever som en stormann og bruker enormt mye penger.

Johan Sebastian Welhaven og Camilla Wergeland treffer hverandre i et selskap. Welhaven kommenterer et smykke Camilla bærer om halsen; et tungt kors av jern. Han syns det er for stort, og altfor for massivt, og kommenterer, mens andre hører på, at han ikke kan forstå hvordan hun kan gå med noe slikt. Voksperler derimot, det kan han like, slår han fast. Han vet ikke noe vakrere enn når slike perler smelter sammen med en blendende damehals.

Camilla Wergeland har et nervøst sammenbrudd; hun er ute av seg på grunn av kjærlighetslengselen etter Welhaven og de stygge ryktene hun har hørt om ham. Hun reiser som vanlig sammen med foreldrene inn til Christiania for det årlige markedet. I dagene før avreisen har hun følte seg distré og drømmende, hun har hverken spist eller sovet.

I byen er hun på besøk hos familien Herre, og her forteller familiens datter Marie henne det fryktelige ryktet om Welhaven, som tydeligvis ikke er så ren som Camilla har trodd; Marie kan fortelle en rekke detaljer om dette.

Christian Winther er lidenskapelig forelsket i den gifte, unge kvinnen Julie Constance Werliin. Han vanker i hennes og hennes foreldres hjem. Hennes ektemann, teologen Christian Werliin, liker forholdet dårlig. Han er en begavet mann med et skarpt gemytt.

Camilla Wergeland er kommet tilbake til Eidsvold etter Christianiabesøket, som har vært fullt av selskapelig og opprevede følelser i forhold til Welhaven. Venninnen hennes, Emilie, sto og stirret ut av vinduet, ut i den grå luften, da hun dro. Hun var hjemme åp prestegården klokken halv ti på kvelden, skriver hun, «saa forfrossen som man efter et saadant uvenligt snedrivende Veir, med kold Mad og den meest afkjølende Lecture, kan være. Henrik sendte mig nemlig et Exemplar af den nys udkomne Critik over Dæmringen indpakket med til Fader.»

Camilla Wergeland tar opp igjen skriveprosjektet om sitt forhold til Welhaven. Hun forteller det som har skjedd fra da hun startet sine opptegnelser i 1833 og frem til det som har skjedd mellom dem nå i vår.

Johan Sebastian Welhaven reiser til Paris. Kvelden før han drar, tar han farvel med Camilla Wergeland. Hun har lenge ønsket seg en fornuftig samtale med ham. Det er igjen Bernhard Herre som er budbringer mellom de to. Camilla har vært på besøk hos Herres familie, og han følger henne hjem. Han kan fortelle at Welhaven føler seg svært ulykkelig i forholdet til henne. Det viser seg at Welhaven venter, og mens Bernhard henter ham, sitter Camilla på en frossen jordhaug med albuene på knærne og hånden under haken. Pusten er kort og huggende, og øynene er fuktige, uten at det kommer tårer.

Camilla Wergeland sitter på rommet sitt på prestegården på Eidsvold, fortapt i drømmerier, kjærlighetssyk og ulykkelig. Hun er 23 år gammel nå, og drømmene er et "åndelig opium" for henne, de redder henne fra det livet hun har omkring seg.

Livet forekommer henne så stillestående og uvirksomt. Dypest i seg føler hun en sterk trang til å arbeide, skape, men hun har ikke noe avløp for trangen.

Henrik Wergeland har en mørk høst. Han er deprimert. Det er også hans søster Camilla, som har reist til Hamburg for å komme fri fra det anstrengende forholdet til Welhaven, som ikke fører noe sted hen. Hun orker ikke lenger hans spill med følelsene hennes, og ikke hans avgrunnsdype hat til hennes bror og far.

Camilla Wergeland skriver til sin venninne Emilie Diriks at hun har hørt rykter om at at Welhaven går rundt i Bergen og skryter av hvor stor makt hn har over henne. Hun er fortørnet. Hun skriver: «Hun lod mig vide at hun havde hørt og at hun troede at jeg i Meddelelser til Folk i Bergen havde brammet med min Magt over hendes Skjæbne. Det er nu et Aar siden.»

Johan Sebastian Welhaven oppfordrer denne høsten sin forlovede Ida Kjerulf til å bli kjent med Camilla Wergeland, som er i byen. Det plager ham at Camilla lurer på dem når han og Ida en sjelden gang møtes på ball. Dessuten ser også alle andre i omgangskretsen ut til å holde øye med ham og Camilla, fordi det gamle ryktet om deres forhold har våknet til liv igjen.

Derfor vil han forsøke å snakke med Camilla, som han mener fortsatt er forelsket i ham. Han ber Ida om å få lov til å fortelle Camilla om at de har forlovet seg.

Camilla Wergeland skriver et brev til en venninne at hun tror at hun er forelsket i Peter Jonas Collett. De to ser hverandre på ball og i selskaper i Kristiania for tiden. Men det hele er komplisert: Jonas er hennes bror Henriks argeste motstander, og en av Welhavens omganskrets.

Camilla og Jonas har likevel stevnemøter i Grønlien på Ekeberg, hvor Henrik etter hvert skal komme til å kjøpe seg et lite hus.

Ida Kjerulf skriver et brev til sin elskee Johan Sebastian Welhaven. Dette er det eneste av hennes brev til ham som kommer til å bli bevart, i motsetning til hans tyve bevarte brev til henne. Og det er bare den siste delen av brevet som ettertiden kommer til å få lese. Det handler om det kompliserte forholdet Ida har til sin mor, som vil nekte henne å treffe Welhaven.

I brevfragmentet fra Ida står det:

Camilla Wergeland har endelig fått skrevet sine opptegnelser fra ungdomsårene ferdig. De ligger i et svart skrin på kommoden hennes, den minner ikke så rent lite om en likkiste, syns hun. Nå sender hun dem til Jonas, slik at han skla få lese dem. Det føles som er stor lettelse å få dette fra seg. Han får gjøre hva han vil med dem, skriver hun.

Brevene fra Welhaven er så vakre at hun tipper at han ikke kommer til å tilintetgjøre dem, tipper hun. Og i morgen tror hun at hun kommer til å føle fred og velsignelse i rommet, skriver hun.

Johan Sebastian Welhaven skriver til sin elskede Ida Kjerulf, som er svært syk, og som av sine foreldre ikke får lov til å treffe ham:

«Da jeg Søndags Morgen, under Hanegalet, faldt i Søvn, drømte jeg, hvad der kun eengang for mig var virkeligt, og hvad jeg aldrig før har drømt - jeg drømte at jeg kyssede Dem.

Johan Sebastian Welhaven skriver til sin elskede Ida. Utenfor vinduet ser han legene hennes, som han kjenner fra studietiden, kjøre forbi på vei til  sykevisitt hos henne i Bakkehuset: «I August vil min Udnævnelse komme, omtrent i de Dage da det rette klare Sommerveir, efter alle Spaadomme, først skal begynde, og til den Tid maa du atter samle Kræfter.

Der er da Meget at overtænke og Meget at takke Gud for. I os er Kjærlighedens reneste og stærkeste Liv udspiret og dette er dog vor høieste Lykke.

Johan Sebastian Welhaven er gjest i et hyggelig familieselskap i familien til Bernhard Dunker på bevertningsstedet Karenslyst på Bygdø. Familiefaren, som er Vilhelmine Ullmans far og vanligvis har vært kjent som en vanskelig, men begavet mann, har hatt hell med sine forretninger knyttet til produksjon av krom, og er nesten ikke til å kjenne igjen for tiden; blid, gavmild og omgjengelig. Vilhelmine, som i familien blir kalt Mina, har giftet seg med sin Axel Ullman, og fått en sønn. Hun er 24 år gammel nå.

I sitt brev til forloveen Ida skrive Johan Sebstian Welhaven i dag, som er en mandag:

«Mandag Aften I Fru Hjelms Fredagsbulletin stod der at du var «temmelig mat», Løverdag fik jeg ingen Underretning, og Søndag Formiddag da vor Veninde gik forbi, syntes jeg, at hun saae op til mig med mismodige og mørke Miner. Da blev jeg angst om Hjertet og jeg grublede mig md i mit aller sorteste Hjørne.

Jeg stirrede paa din Bolig - O, hvor længselsfuldt, og med saa megen Lidelse! Jeg kunde Intet nyde og jeg følte en tyngende Kval ved ethvert Aandedræt.

I dag skriver Welhaven til Ida:

«Den mindste Lindring, Himlen sender dig kaster ogsaa et velgjørende Sollys i mit Indre. O, min Sjæl er hos dig i hvert Nu og kæmper med Gud. Jeg har aldrig følt hvad jeg nu føler. Just i mit Bryst bærer jeg hidtil ukjendte Smerter; men jeg har ogsaa Øie blikke, hvori Haabet hilser mig som en Forvisning, og som et helligt Løfte ovenfra. Jeg skal atter holde dig i mine Arme og gjennemleve

Søren Kierkegaard forærer i dag sin forlovede Regine et lommetørkle. Han har i hemmelighet fått det anbrakt under hodeputen hennes, og han skriver til henne at hun kan bruke det dersom hun en gang skulle våkne av en skummel drøm og merker at hun gråter. Da kan hun tørke tårene sine med det, forklarer han. Og så skal hun tenke på at det er Søren som har sendt henne det. Kanskje vil hun kunne se hans bilde i dette linkledet. Han skriver dessuten et brev til henne i dag. Dette skriver han:

Søren Kierkegaard skriver i journalen sin om det problematiske forholdet han har til sin egen kropp: Han sammenlikner kroppen og dens matthet med et gjennomsvett grøtomslag, og skriver videre dette:

Søren Kierkegaard går til voldsomt angrep på kirken i en rekke artikler i avisene, og i hans eget flyveblad Øieblikket. Den første av dem publiseres i den liberale avisen Fædrelandet.

Den utløsende faktoren for denne tiraden har vært en preken av professor Martensen i slottskirken på Christiansborg, der han han har erklært den nylig avdød biskop Mynster for å ha vært et sannhetsvitne, og blir slik satt inn i en ubrutt rekke av martyrer helt fra apostlenes tid.

Henrik Ibsen frir til Rikke Holst, en ung kvinne i Bergen. Han skriver også et dikt til henne. Han er svært forelsket.

De to unge svermerne forlover seg i hemmelighet, men når hennes far får vite om forholdedt, forbyr han dem å møtes.

Historien med Rikke Holst kommer siden til å danne bakgrunnen for diktene «Markblomster og Potteplanter» , «En Fuglevise» og første versjon av «Byggeplaner» , som alle kommer til å bli trykt første gang i Illustreret Nyhedsblad 14. mars 1858.

Herman Wedel Major blir fritatt fra sine forpliktelser ved Gaustad sykehus. Årsaken han oppgir er manglende sinnsro og helseplager.

Major ble student 1832 og ferdig lege for tolv år siden. Han har vært forlovet med sin søsterdatter Fanny. 1842 utviklet hun sinnssykdom med heftige raserianfall og stor ødeleggelsestrang. Fordi forholdene for de sinnslidende i Norge var så uverdige, prøvde mange i de bemidlede klasser å få sine syke pårørende anbrakt i utlandet.

Henrik Ibsen er i dårlig lune. Den 13. januar fikk han en dårlig anmeldelse på sitt nye stykke Olaf Liljekrans, av en anonym kritiker i Aftenbladet, som utkommer i Kristiania. Ibsen skriver et indignert innlegg der han retter skytsen tilbake mot kritkeren, som mener at stykket hans inneholder en god del virvar. Innlegget gir et godt innlegg i hvordan Ibsen tenker om sin egen dramatiske kunst for tiden. Han skriver:

"Til ​Hr. n-s i Bergen!

Ole Bull holder konsert i København. Han og Bjørnstjerne Bjørnson er mye sammen i denne tiden. Men Bjørnstjerne er fremdeles vilt forelsket i Rosalinde Thomsen, og skriver lengselsfulle og fyrrige brev til henne.

Han står og ser etter henne på Nytorv, og noen ganger ser han et glimt av lys i leiligheten hennes. Denne måneden får han innvilget 500 spesidaler fra Stortinget i reisestipend. Han vil til Roma.

Bjørnstjerne Bjørnson har forlatt sin elskede Rosalinde Thomsen i København og ankommer Roma på julaften. Karoline og lille Bjørn er blitt igjen hos slektninger i Sønderborg på Als.

Roma gjør voldsomt inntrykk på Bjørnson. Her skal han komme til å få kontakt med kunstnere og litterater i Den Skandinaviske Forening. Men han skal også ofte komme til å føle seg ensom og overgitt. Han skriver på teaterstykkene Sigurd Slembe og Kong Sverre. Det er vanskelig å glemme Rosalinde.

Amalie Alvers lillebror Fredrik Alfred dør av krampe. Han er to og et halvt år gammel. Amalie er fjorten og et halvt. Han begraves fra Domkirken en uke senere. Nå er det fem barn i familien: Amalie er eneste jente blant fire brødre: Wilhlem, Ludvig, Marting og Bernhard. Fem søsken er døde.

Harald Høffding, en ung teologistudent på nitten år i København, blir kastet ut i en religiøs og eksistensiell krise etter å ha lest Kierkegaards skrifter. Han må, tross intens indre motstand, innse at Kierkegaard har rett i forhold til sin fordømmelse av kristendommen.

Knud Pedersen (Knut Hamsun) er en gutt på tre år som sammen med familien sin, en flokk på ti personer, legger ut på den lange reisen fra Lom i Gudbrandsdalen til Hamarøy. De skal forsøke å starte et nytt liv der nord.

Moren Tora ammer fremdeles lillesøsteren hans, Anne Marie.

Tora ha et nervøst sinn, og hun føler stort ansvar for foreldrene, sine, særlig for moren Mari, som er 63 år gammel nå, og skrøpelig både i kropp og sinn. Begge de gamle er med på turen.

Henrik Ibsens stykke Kjærlighedens komedie blir sendt ut som Nytaarsgave til Illustreret Nyhedsblads Abonnenter denne julen. Styket blir skandalisert, og teateret våger ikke sette det opp.

Stykket ble påbegynt under arbeidstittelen «Svanhild» for to år siden, men enkelte ideer fikk Ibsen så langt tilbale som i som sommeren 1858.

Henrik Ibsen ankommer Roma. Han er nå 36 år gammel, det er tidlig morgen når han i følge med den danske konsulen i byen ringer på entrédøren i den skandinaviske forening i Palazzo Correa, som er bygget inn i restene etter keiser Augustus' mausoleum.

Bergenseren Lorentz Dietrichson, som har vært barndomsvenn med Ibsens kone Suzannah, er foreningens sekretær, og han kommer seg raskt i klærne mens Ibsen sitter på lesesalen og leser norske aviser.

Jonas Henrich Stenersen Müller, August Müllers storebror, bor i Vanylven sammen med familien. Han er prest og 39 år gammel. Han sliter med store psykiske problemer, og skal om noen år bli nødt til å fratre sin stilling som prest.

Han skal komme til å bli sendt til Gaustad sykehus, hvor han kommer til å være pasient samtidig med Amalie Müller i 1877. Han skal komme til å dø der.

Henrik Ibsen, som nå er blitt 37 år gammel, sitter i Ariccia i Italia og skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Det er kommet en stor forklarelse over livet og diktergjerningen hans den siste månedene, etter at han lenge har hatt full stopp i skrivingen, kan han fortelle.

Edvard Grieg har ankommet Roma etter en strevsom reise. Det er brutt ut kolera flere steder i Italia, og de blir stadig stoppet for diverse kontroller. Men endelig fremme i Roma treffer han Ibsen og en rekke andre skandinaver.

I Skandinavisk Forening leser han Bjørnsons festtale i Studenterforeningen i Christiania. Han leier seg et klaver.

I Roma går Henrik Ibsen går i en uutholdelig spenning etter at forlaget Hegel har antatt Brand, men stadig utsetter utgivelsen av boken. Meningen var at den skulle komme til jul, og nå er det allerede mars.

Han klarer ikke å skrive mens han venter, og og kan heller ikke søke nytt reisestipend fra den norske regjeringen. Det er en vanskelig situasjon.

Men så kommer stykket endelig ut i København. Boken får stor oppmerksomhet, og kommer i tre nye opplag samme år.

Ludvig Alver har tilbrakt sommerferien fra studiene i Kristiania hjemme i Bergen, og har reist til Svanø i Sunnfjord for å jobbe som huslærer.

Siden kommer han til å skrive dette i dagboken sin om oppholdet:

Amalie Müller, som nå er 23 år gammel, tar med seg de to guttene og en barnepike til København for å møte ektemannen August der om sommeren.

Dette er en harmonisk tid i ekteskapet.Amalie har grønn silkekjole og vekker oppsikt overalt hvor hun kommer, det hender at de nødt til å ta drosje for ikke å få for stort følge, og folk ber henne i selskap selv om de ikke kjenner henne, bare for å få et glimt av henne og oppleve hennes skjønnhet.

Amalie Müller seiler ut Christianiafjorden på vei til Australia sammen med sin kapteinmann August. Hun strever med seg selv for tiden. Det er vanskelig å være en god kristen og underdanig kone, og hun har mange redselsfylte tanker om døden og om å komme til helvete. Hun skriver et svært langt og inderlig brev til sin elskede lærer fra skoletiden, Ole Elias Holck. Det er av avgjørende betydning for henne at han tenker på henne, ber for henne, aldri glemmer henne. Brevet er skrevet i et opphøyet og dypt kristelig språk.

Arne Garborgs far Even Aadnesen Garborg henger seg etter lang tids depresjon. Det er søsknene Jon på 15 og Stine på 18 som finner ham hjemme på gården på Jæren. Denne dagen har moren ligget syk, og ingen har visst hvor faren er blitt av. De to ungdommene har vært i Bø, og kommer hjem i kveldingen. De får lys i lykten og går ut for å se etter.

Aasmund Olavsson Vinje dør på Gran på Hadeland, 52 år gammel. Han er nygift; han har giftet seg med den fraskilte lærerinnen Rosa Kjeldseth, men Rosa døde i barselseng 12. april etter å ha født en sønn. Dødsfallet gikk svært tungt inn på ham, og selv kollapset han med magekreft, men har skrevet seg selv ut fra sykehuset i Christiania for å komme seg en siste gang til fjells. Så langt kommer han imidlertid ikke; han dør hos sin venn, presten på Hadeland.

Amalie Müller skriver til sin kjære gamle lærer Holck, som hun har hatt mye kontakt med også etter at hun ikke lenger var hans elev, fra Valencia, hvor hun for tiden oppholder seg med August og hans skip.

Hun har mange religiøse tanker og anfektelser som plager henne for tiden. Hun forsøker så godt hun kan å greie ut alt for seg selv gjennom å skrive til sin gamle lærer.

Amalie Müller er i Valencia. Hun skriver brev til sin gamle lærer Holck. hun er meget bekymret for en venninne som hun har fått brev fra, og som lever i de største kvaler på grunn av en synd hun har begått som barn. (Muligens seksuell lek med andre barn.)