-
René Descartes, som nå er 23 år gammel franskmann av adelig slekt og under utdannelse innenfor militærvesenet, stenger seg denne iskalde natten i byen Neuburg an der Donau innepå rommet sitt med en kakkelovn for å holde varmen. Han faller i søvn, og har tre drømmer som han siden kommer til å omtale om åpenbaringer fra en hellig ånd. Resultatet blir at når han forlater rommet, har han formulert det teoretiske grunnlaget for analytisk geometri, og en metode for å anvende matametikkens prinsipper på filosofien.
-
I dag dør Saskia, maleren Rembrandt van Rijns unge kone. De to har vært gift i åtte år, og har fått fire barn sammen. Tre av dem døde rett etter fødselen, men Titus kommer til å leve opp.
Rembrandt er knust av tapet av Saskia. Han er 36 år gammel nå, sønn av en møller. Han maler ferdig et portrett av Saskia med rød hatt som han begynte å male på før hun døde. .
-
I dag treffer den dansk-norske kongeparet hverandre for første gang i Roskilde. Om seks dager kommer til å bli personlig viet i Christiansborg slottskirke. Deres eneste sønn, den senere kong Frederik 6, kommer til å bli født i 1768.
Christian kommer også offisielt til å være utlagt som far til prinsesse Louise Augusta (1771–1843), men historikere kommer siden til å anse at det er mest sannsynlig at hun er datter av dronningens elsker Johann Friedrich Struensee.
-
Johann Wolfgang von Goethe forelsker seg i prestedatteren Friederike Brion fra landsbyen Sesenheim. Forelskelsen utløser en rekke dikt som betyr en revolusjon i tysk litteratur. Diktenes rytmer og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstig koketteri bak seg.
-
Thomasine Gyllembourg (Buntzen) blir født i Nyhavn i København som eldste datter av statsmegler Johan Buntzen i hans andre ekteskap. Det er en familie med nære familiebånd. En førstefødt bror er død som spedbarn, og moren overvinner aldri sorgen over tapet.
-
Arthur Schopenhauer er blitt sytten år gammel og overveldes av en følelse av livets meningsløshet, på samme måte som Buddha gjorde i sin ungdom, da han så sykdom, alderdom, smerte og død.
Det går opp for Arthur at sannheten må være at denne verden ikke er skapt av en god allmaktsgud, men snarere av en djevel som har skapt en verden full av lidelse slik at den kan nyte synet av lidelse. I likhet med Buddha skal Schopenhauer komme til å se det som sin oppgave å undersøke og forstå denne lidelsen.
-
Ludwig van Beethoven går gjennom en vanskelig periode. Han må pleie sin tuberkulosesyke bror, er pengelens og deprimert. Venner legger merke til at han tar dårlig vare på sin fremtreden, særlig er bordmanerene udelikate. Han begynner først å komponere igjen når han får høre nyheten om Napoelons nederlag i Vitoria i Spania.
-
Jonas Henrich Stenersen Müller, som skal bli August Müllers storebror og dermed også Amalie Skrams svoger, blir født i Porsgrunn. Faren hans er lege her. Selv skal han etter hvert bli prest, senere også sinnssyk og ende sine dager på Gaustad sykehus samtidig med at Amalie er innlagt der.
-
Johan Sebastian Welhaven skriver et brev fullt av fortvilelse hjem til familien i Bergen. Hvorfor skriver de ikke til ham? Er de sinte på ham? Faren svarer ham beroligende med erklæringer om kjærlighet. Han ber sønnen sende et muntert brev neste gang.
-
Henrik Wergeland er hjemme på prestegården på besøk. I dag er det ball her. Henrik er en lidenskapelig danser, selv om han har litt problemer med å holde takten, det er best for ham å danse med høye, sikre damer.
Han danser med Camillas venninner, alltid de tre samme dansene: Storvals, Borddans og Cotillon. Den gladeste dansen hans er Molinask, syns han, da gjør han glade trinn som han har lært på danseskole.
-
Henrik Wergeland, som er nitten år gammel, er i ferd med å gå fra forstanden av forvirring og kjærlighetssorg. Hulda vil ikke ha ham. Han har oppført seg som en idiot på sommerballet. Han har behov for å forklare seg. Derfor skriver han et svært langt og opprevet, ikke så rent lite manisk, brev til moren til sin elskede Hulda. Han har behov for å forklare seg om det som har utspilt seg mellom ham og Hulda, og om de voldsomme følelsene sine for henne. Alt er tapt, føler han. Han tror kanskje han må reise til Grekenland. Han har nok oppført seg i overkant ildfullt, må han innrømme.
-
Henrik Wergeland klarer ikke å slutte å tenke på sin elskede Hulda Malthe. Han har behov for å forklare seg ytterligere, -- ikke minst om ryktene som går om at han helt nylig også har gjort kur til jomfru Selmer, og at han har sagt at han syns hun er penere enn Hulda. Han vet også at det går rykter om hans ville studentliv i hovedstaden. Men nå skal det være slutt på alt slikt. Han får ikke lov av sin far til å reise til Grekenland for å delta i frihetskampen der, men han vil straks ta seg sammen slik at han kan få seg en god eksamen. Og så vil han begynne å dikte.
-
Camilla Wergeland er nå blitt femten år gammel, og er elev ved herrhutermenighetens skole i Christiansfeld i Danmark. Hun utpreger seg med en heftig rettferdighetssans og en hellig indignation som iblant kan ytre seg som heltemot. Hun har også uvanlig stor ømtålelighet for den minste krenkelse. En dag opplever hun at en general - Biilow heter han - med et tåpelig smil overrekker hennes et papir som viser seg å inneholde en nidvise mot hennes far Nicolai. Når Camilla ser hva det er, blir hun som en furie. Raseriet utløser en voldsom tårestrøm og intenst raseri over generalens hode.
-
Camilla Wergeland, som denne vinteren er sytten år gammel, er på besøk i Christiania fra prestegården hvor hun bor på Eidsvold,. I dag kommer hun gående fra Festningen opp byens hovedgate, Kirkegaten. Christiania har 20-25 000 innbyggere nå, og snøen har kommet sent dette året. Det er godt sledeføre og god gli på meiene.
-
Christian Winther, som er en folkekjær dansk poet, går inn i en dypt religiøs periode når moren dør. Han bestemmer seg for å bli prest, og holder i det stille prekner i kirker i København. Men så arver han en stor pengesum fra sin onkel, og legger i stedet ut på en reise i Europa, der han lever som en stormann og bruker enormt mye penger.
-
Johann Wolfgang von Goethe har avsluttet arbeidet med Fausts andre del. Han er 82 år gammel, og overmåte lykkelig over å ha nådd dette målet, som han har strebet mot så lenge. Det han har igjen av livet, anser han nå at han kan se som en ren gave. I grunnen er det helt likegyldig om han gjør noe, eller hva han gjør, tenker han.
-
Johan Sebastian Welhaven og Camilla Wergeland treffer hverandre i et selskap. Welhaven kommenterer et smykke Camilla bærer om halsen; et tungt kors av jern. Han syns det er for stort, og altfor for massivt, og kommenterer, mens andre hører på, at han ikke kan forstå hvordan hun kan gå med noe slikt. Voksperler derimot, det kan han like, slår han fast. Han vet ikke noe vakrere enn når slike perler smelter sammen med en blendende damehals.
-
Henrik Wergeland og hans søster Camilla er ute på båttur på Mjøsa sammen med venner. Båten glir langs Totens bredder. Kornmarkene og løvskogen stråler i grønt, gult, orange og purpur og speiler seg i vannet. Man kunne tro det var et fortryllet land -- hvis en maler hadde forsøkt å male det, ville man sagt at det ikke var naturlig. De seiler mot Helgøya, som vinker mot dem i den blå demringen. Det tidlige høstmørket faller sterkt på, og snart skimter de ikke lenger land. Litt etter litt brer tåken seg. De befinner seg midt på fjorden.
-
Camilla Wergeland har et nervøst sammenbrudd; hun er ute av seg på grunn av kjærlighetslengselen etter Welhaven og de stygge ryktene hun har hørt om ham. Hun reiser som vanlig sammen med foreldrene inn til Christiania for det årlige markedet. I dagene før avreisen har hun følte seg distré og drømmende, hun har hverken spist eller sovet.
I byen er hun på besøk hos familien Herre, og her forteller familiens datter Marie henne det fryktelige ryktet om Welhaven, som tydeligvis ikke er så ren som Camilla har trodd; Marie kan fortelle en rekke detaljer om dette.
-
Henrik Wergeland innser at han nok aldri kommer til å få noe presteembete, og har begynt å studere medisin i stedet. Han er 26 år gammel. Julen feirer han og søsteren Camilla, som er 21, på prestegården på Eidsvold. Det er en uhyggelig stemning i huset.
Faren Nicolai er i uhyggelig humør, de har aldri sett ham så sur før, skriver Camilla. Ikke et eneste ball går av stabelen, og Harald, en annen av søsknene, har gjort det elendig til eksamen. Det tar ikke faren lett på.
-
Christian Winther er lidenskapelig forelsket i den gifte, unge kvinnen Julie Constance Werliin. Han vanker i hennes og hennes foreldres hjem. Hennes ektemann, teologen Christian Werliin, liker forholdet dårlig. Han er en begavet mann med et skarpt gemytt.
-
Camilla Wergeland bryter ut av isolasjonen på Eidsvold og reiser sammen med sin kjære venninne og fortrolige Emilie Diriks til Christiania for å gå på fredagsball på Lyceet. Hun holder ikke ut å ikke vite om de stygge ryktene hun har hørt om Welhaven er sanne.
-
Camilla Wergeland er kommet tilbake til Eidsvold etter Christianiabesøket, som har vært fullt av selskapelig og opprevede følelser i forhold til Welhaven. Venninnen hennes, Emilie, sto og stirret ut av vinduet, ut i den grå luften, da hun dro. Hun var hjemme åp prestegården klokken halv ti på kvelden, skriver hun, «saa forfrossen som man efter et saadant uvenligt snedrivende Veir, med kold Mad og den meest afkjølende Lecture, kan være. Henrik sendte mig nemlig et Exemplar af den nys udkomne Critik over Dæmringen indpakket med til Fader.»
-
Camilla Wergeland (Collett) har en elendig sommer på prestegården på Eidsvold. Faren, presten Nicolai Wergeland, er mer innesluttet og bitter enn noen sinne. Han holder seg mest for seg selv mens han planlegger angrep på Welhaven og hans meningsfeller.
-
Camilla Wergeland tar opp igjen skriveprosjektet om sitt forhold til Welhaven. Hun forteller det som har skjedd fra da hun startet sine opptegnelser i 1833 og frem til det som har skjedd mellom dem nå i vår.
-
Camilla Wergeland følelser veksler raskt denne sprengkalde nyttårstiden på Eidsvold. Faren Nicolai syntes hun virket frisk før jul, men så ble hun nedstemt igjen. Han bekymrer seg, men får ingen forklaring på hva som er årsaken til det tunge humøret. Camilla har stort sett holdt seg hjemme fra juleselskapene som familien blir invitert til, hun syns julen er kjedelig.
Det er overopphetet inne på prestegården, og kaldt ute, ølet er fett og småkakene ekle,syns hunm lampene renner, det er støv, is og slagsmål overalt, og alle gjestene som kommer og går bringer uro i huset.
-
Johan Sebastian Welhaven reiser til Paris. Kvelden før han drar, tar han farvel med Camilla Wergeland. Hun har lenge ønsket seg en fornuftig samtale med ham. Det er igjen Bernhard Herre som er budbringer mellom de to. Camilla har vært på besøk hos Herres familie, og han følger henne hjem. Han kan fortelle at Welhaven føler seg svært ulykkelig i forholdet til henne. Det viser seg at Welhaven venter, og mens Bernhard henter ham, sitter Camilla på en frossen jordhaug med albuene på knærne og hånden under haken. Pusten er kort og huggende, og øynene er fuktige, uten at det kommer tårer.
-
Camilla Wergeland skriver til sin gode og fortrolige venninne Emilie Diriks om sine tanker om Welhaven, som hun vet nå må ha fått hennes seneste brev, men som ikke har svart henne, selv om hun vet at han har sendt muntre brev til andre.
-
Camilla Wergeland sitter på rommet sitt på prestegården på Eidsvold, fortapt i drømmerier, kjærlighetssyk og ulykkelig. Hun er 23 år gammel nå, og drømmene er et "åndelig opium" for henne, de redder henne fra det livet hun har omkring seg.
Livet forekommer henne så stillestående og uvirksomt. Dypest i seg føler hun en sterk trang til å arbeide, skape, men hun har ikke noe avløp for trangen.
-
Henrik Wergeland møter den danske, radikale politikeren Orla Lehmann, som er på besøk i Christiania. Lehmann er motstander av eneveldt, Welhavens venn, og holder seg til danomanenes krets, men har ytret ønske om å få treffe den norske varulven Wergeland.
Besøket blir vellykket. Henrik er elskverdig, spøkefull, sjarmerende, og gir dansken flere av sine nyeste skrifter. Lehmann syns imidlertid det er noe oppskjørtet i hans vesen, noe oppstyltet som kan minne om tyskere.
-
Henrik Wergeland har en mørk høst. Han er deprimert. Det er også hans søster Camilla, som har reist til Hamburg for å komme fri fra det anstrengende forholdet til Welhaven, som ikke fører noe sted hen. Hun orker ikke lenger hans spill med følelsene hennes, og ikke hans avgrunnsdype hat til hennes bror og far.
-
Johan Sebastian Welhaven har vært på ball og truffet sin elskede Ida Kjerulf. Denne morgenen griper han fatt fjærpennen sin og skriver til henne. Han har mange forvirrende tanker om seg selv og sitt kompliserte kjærlighetsliv som han må få satt ord på - det føles som om han har hodepine.
-
Camilla Wergeland skriver til sin venninne Emilie Diriks at hun har hørt rykter om at at Welhaven går rundt i Bergen og skryter av hvor stor makt hn har over henne. Hun er fortørnet. Hun skriver: «Hun lod mig vide at hun havde hørt og at hun troede at jeg i Meddelelser til Folk i Bergen havde brammet med min Magt over hendes Skjæbne. Det er nu et Aar siden.»
-
Henrik Wergeland og hans søster Camilla reiser hjem til Eidsvold på juleferie. Hun har et avgjørende år bak seg; hun er 24 år gammel, har vært forlovet med en flott svenske i Hamburg som har gjort kur til henne, men har brutt forlovelsen. Hennes selvfølelse er for sterk til å gifte seg med en slik mann, mener hun. Hun ville komme til å miste seg selv helt ved hans side. Han er for mye verdensmann, for mye kald forretningsmann. Det er ingen poesi i ham.
Johan Sebatstian Welhaven forsetter å oppsøke Camilla, men han er nå forelsket i hennes venninne Ida Kierulf. Det er gjensidig.
-
Johan Sebastian Welhaven oppfordrer denne høsten sin forlovede Ida Kjerulf til å bli kjent med Camilla Wergeland, som er i byen. Det plager ham at Camilla lurer på dem når han og Ida en sjelden gang møtes på ball. Dessuten ser også alle andre i omgangskretsen ut til å holde øye med ham og Camilla, fordi det gamle ryktet om deres forhold har våknet til liv igjen.
Derfor vil han forsøke å snakke med Camilla, som han mener fortsatt er forelsket i ham. Han ber Ida om å få lov til å fortelle Camilla om at de har forlovet seg.
-
Camilla Wergeland, som nå er 25 år gammel, har en tung tid hjemme på prestegården på Eidsvold. Far Nicolai er i elendig humør; han avviser henne, han syns ikke hun fortjener flere utenlandsturer, den de hadde til Hamburg var jo så mislykket, mener han.
-
Camilla Wergeland skriver et brev til en venninne at hun tror at hun er forelsket i Peter Jonas Collett. De to ser hverandre på ball og i selskaper i Kristiania for tiden. Men det hele er komplisert: Jonas er hennes bror Henriks argeste motstander, og en av Welhavens omganskrets.
Camilla og Jonas har likevel stevnemøter i Grønlien på Ekeberg, hvor Henrik etter hvert skal komme til å kjøpe seg et lite hus.
-
Alette Wergeland skriver brev til sin sønn Oscar, som er i Paris denne våren. Rettskrivingen hennes er temmelig ustø, slik den ofte er for kvinner i hennes stand. Hun syns det har vært en trist og kald vinter. Ennå ligger det snø i bakkene, og man kan ikke se et grønt blad.
Hver dag kommer det en utrolig mengde fattige til prestegården, kan hun fortelle, 20-30 stykker. Hun sørger for at de får mat. Livet hennes er så forskjellig fra Oscars, hun syns han har skildret det så godt i brevene han har sendt henne, de får henne til å ønske seg ung igjen.
-
Ida Kjerulf skriver et brev til sin elskee Johan Sebastian Welhaven. Dette er det eneste av hennes brev til ham som kommer til å bli bevart, i motsetning til hans tyve bevarte brev til henne. Og det er bare den siste delen av brevet som ettertiden kommer til å få lese. Det handler om det kompliserte forholdet Ida har til sin mor, som vil nekte henne å treffe Welhaven.
I brevfragmentet fra Ida står det:
-
Camilla Wergeland (Collett) blir forlovet med sin Peter Jonas Collett, Hun har bodd i Kristiania hele våren, hos familien Colban. Det er baller og selskaper, og hun kommer siden til å tenke tilbake på dette året som hennes lykkeligste. Hun og Peter Jonas kommer imidlertid til å vente et par år før de gifter seg.
-
Camilla Wergeland har endelig fått skrevet sine opptegnelser fra ungdomsårene ferdig. De ligger i et svart skrin på kommoden hennes, den minner ikke så rent lite om en likkiste, syns hun. Nå sender hun dem til Jonas, slik at han skla få lese dem. Det føles som er stor lettelse å få dette fra seg. Han får gjøre hva han vil med dem, skriver hun.
Brevene fra Welhaven er så vakre at hun tipper at han ikke kommer til å tilintetgjøre dem, tipper hun. Og i morgen tror hun at hun kommer til å føle fred og velsignelse i rommet, skriver hun.
-
Camilla Wergeland, som for tiden befinner seg i København, mottar et brev fra sin far, presten Nicolai Wergeland. Han har i sin tur har fått brev fra hennes forlovede Jonas Collett. Faren er i et elendig humør; Camilla opplever det som om han vil tilintetgjør henne. Han bebreider henne for alt mulig; for at hun har reist til København, for en hest hun har ridd inn på gal måte, for hatter og strømper.
-
Johan Sebastian Welhaven skriver til sin elskede Ida Kjerulf, som er svært syk, og som av sine foreldre ikke får lov til å treffe ham:
«Da jeg Søndags Morgen, under Hanegalet, faldt i Søvn, drømte jeg, hvad der kun eengang for mig var virkeligt, og hvad jeg aldrig før har drømt - jeg drømte at jeg kyssede Dem.
-
Johan Sebastian Welhaven skriver et langt brev til sin Ida der han forklarer for henne hvordan han føler seg, og hvor vanskelig det er for ham å være blant mennesker, som han føler ikke forstår ham. Alt han vil, er å være hos henne. Han skriver:
-
Johan Sebastian Welhaven skriver til sin elskede Ida. Utenfor vinduet ser han legene hennes, som han kjenner fra studietiden, kjøre forbi på vei til sykevisitt hos henne i Bakkehuset: «I August vil min Udnævnelse komme, omtrent i de Dage da det rette klare Sommerveir, efter alle Spaadomme, først skal begynde, og til den Tid maa du atter samle Kræfter.
Der er da Meget at overtænke og Meget at takke Gud for. I os er Kjærlighedens reneste og stærkeste Liv udspiret og dette er dog vor høieste Lykke.
-
I dag er vært rått og grått i Christiania. Johan Sebastian Welhven skriver til sin forlovede Ida:
«Veiret er raat, Solstraalen kæmper idelig med de sorte Skyer. Lyset vil dog vist idag vinde Seier og Himlen blive klarere. Hvad skal jeg sige dig om Kampen i mit Indre, hvor Angst og Haab saa hæftigt mødes og vexler? Jeg seer ligesom ned i mit Væsens Grundkilder og maaler Dybet der. Naar man saaledes er ene med sig selv i Sorgen, da faaer man vide hvad man er og hvad man kan. Modet vil ikke forlade mig. Haabet og Tilliden er stærkest.
-
I sitt brev til forloveen Ida skrive Johan Sebstian Welhaven i dag, som er en mandag:
«Mandag Aften I Fru Hjelms Fredagsbulletin stod der at du var «temmelig mat», Løverdag fik jeg ingen Underretning, og Søndag Formiddag da vor Veninde gik forbi, syntes jeg, at hun saae op til mig med mismodige og mørke Miner. Da blev jeg angst om Hjertet og jeg grublede mig md i mit aller sorteste Hjørne.
Jeg stirrede paa din Bolig - O, hvor længselsfuldt, og med saa megen Lidelse! Jeg kunde Intet nyde og jeg følte en tyngende Kval ved ethvert Aandedræt.
-
I dag skriver Johan Sebastian Welhaven skriver til sin hemmelig forlovede Ida: «Min Eneste Ja du er min Eneste, saa høit elsket, saa uforglemmelig indskrevet i mit Hjerte. Ak, var der Lægedom i mine Sukke og i mine brændende Bønner!
l aften har jeg kunnet græde, og jeg har bedet til Gud ligesaa inderligt som da jeg var et sorgfrit Barn. ,Jeg veed ikke hvorledes jeg er kommet hjem fra Hjelms; thi jeg gik som i en Drøm, min Sjæl var indesluttet i dit syge Bryst og leed usigelig Kummer.
-
I dag skriver Welhaven til Ida:
«Den mindste Lindring, Himlen sender dig kaster ogsaa et velgjørende Sollys i mit Indre. O, min Sjæl er hos dig i hvert Nu og kæmper med Gud. Jeg har aldrig følt hvad jeg nu føler. Just i mit Bryst bærer jeg hidtil ukjendte Smerter; men jeg har ogsaa Øie blikke, hvori Haabet hilser mig som en Forvisning, og som et helligt Løfte ovenfra. Jeg skal atter holde dig i mine Arme og gjennemleve
-
August: Johan Sebastian Welhaven skriver til Ida Kjerulf, sin elskede som han har vært hemmelig forlovet med siden 1837.
Han bor på en hyebel i Pilestredet 4 i Kristiania, med utsikt til Kjerulf-familiens hus «Bakkehuset». Foreldrene hennes er midlertid imot forbindelsen med den unge Welhaven, som ikke har noen fast stilling.
Det er først når Ida blir dødelig syk sommeren 1840, at foreldrene kommer til å godkjenne forlovelsen melom de unge. Etter at Ida dør, kommer Welhaven til å flytte inn i Bakkehuset, hvor han kommer til å bli betraktet som et medlem av familien
-
Johan Sebastian Welhaven er gjest i et hyggelig familieselskap i familien til Bernhard Dunker på bevertningsstedet Karenslyst på Bygdø. Familiefaren, som er Vilhelmine Ullmans far og vanligvis har vært kjent som en vanskelig, men begavet mann, har hatt hell med sine forretninger knyttet til produksjon av krom, og er nesten ikke til å kjenne igjen for tiden; blid, gavmild og omgjengelig. Vilhelmine, som i familien blir kalt Mina, har giftet seg med sin Axel Ullman, og fått en sønn. Hun er 24 år gammel nå.
-
Søren Kierkegaard skriver i dag dette brevet til sin elskede Regine Olsen:
«Onsdagen d. 9 Dec.
Min Regine!
Han stopped hendes Øre,
Han stopped hendes Mund;
Saa foer han med den Skjønne
Dybt ned i Havets Bund ...
-
Søren Kierkegaard forærer i dag sin forlovede Regine et lommetørkle. Han har i hemmelighet fått det anbrakt under hodeputen hennes, og han skriver til henne at hun kan bruke det dersom hun en gang skulle våkne av en skummel drøm og merker at hun gråter. Da kan hun tørke tårene sine med det, forklarer han. Og så skal hun tenke på at det er Søren som har sendt henne det. Kanskje vil hun kunne se hans bilde i dette linkledet. Han skriver dessuten et brev til henne i dag. Dette skriver han:
-
Camilla og Henrik Wergelands søster Augusta, som er den eldste i søskenflokken Wergeland, og den Henrik har stått nærmest i oppveksten (det er bare to års forskjell i alder mellom dem), og som er gift med hans studiekamerat venn Wilhelm Vedøe fra Kristiania, mister sin niårige datter Alette Camilla i skarlagensfeber.
Hennes tante Camilla Collett har besøkt søsteren, som er prestefrue i Suldal. Hun kjenner barna hennes. I dagboken sin fra reisen den gangen beskrev hun Alette som et viltert og bortskjemt barn.
-
Søren Kierkegaard skriver i journalen sin om det problematiske forholdet han har til sin egen kropp: Han sammenlikner kroppen og dens matthet med et gjennomsvett grøtomslag, og skriver videre dette:
-
Jonas Müller, August Müllers bror og Amalie Alvers kommende svoger, tar denne sommeren avsluttende teologisk eksamen med utmerkelse. Under eksamenslesningen plages han av søvnløshet, og for å bote på denne, drikker han portvin flere dager på rad. Når han 7-8 dager etter eksamen kommer hjem til Bergen fra Kristiania, er han både full og sinnsforvirret.
-
Søren Kierkegaard går til voldsomt angrep på kirken i en rekke artikler i avisene, og i hans eget flyveblad Øieblikket. Den første av dem publiseres i den liberale avisen Fædrelandet.
Den utløsende faktoren for denne tiraden har vært en preken av professor Martensen i slottskirken på Christiansborg, der han han har erklært den nylig avdød biskop Mynster for å ha vært et sannhetsvitne, og blir slik satt inn i en ubrutt rekke av martyrer helt fra apostlenes tid.
-
Lars Hertervig er student i maleri i Düsseldorf. I sine brev til velgjøreren Sundt i Stavanger klager han over at han føler seg dårlig.
I april tillater Sundt ham å avbryte studiene og reise hjem.
Hertervig er passasjer og mannskap på Sundts skonnert "Sylphiden" fra august til november.
-
Henrik Ibsen frir til Rikke Holst, en ung kvinne i Bergen. Han skriver også et dikt til henne. Han er svært forelsket.
De to unge svermerne forlover seg i hemmelighet, men når hennes far får vite om forholdedt, forbyr han dem å møtes.
Historien med Rikke Holst kommer siden til å danne bakgrunnen for diktene «Markblomster og Potteplanter» , «En Fuglevise» og første versjon av «Byggeplaner» , som alle kommer til å bli trykt første gang i Illustreret Nyhedsblad 14. mars 1858.
-
Friedrich Nietzsche hører Händels Messias i Naumburgkatedralen. Det gjør voldsomt inntrykk. Han bestemmer seg for å begynne å komponere, og skriver også sine første dikt.
-
Herman Wedel Major blir fritatt fra sine forpliktelser ved Gaustad sykehus. Årsaken han oppgir er manglende sinnsro og helseplager.
Major ble student 1832 og ferdig lege for tolv år siden. Han har vært forlovet med sin søsterdatter Fanny. 1842 utviklet hun sinnssykdom med heftige raserianfall og stor ødeleggelsestrang. Fordi forholdene for de sinnslidende i Norge var så uverdige, prøvde mange i de bemidlede klasser å få sine syke pårørende anbrakt i utlandet.
-
Frits Schlegel, Regines ektemann, blir utnevnt til guvernør over Dansk Vestindia for en periode på fem år. Regine og Frits har vært gift i åtte år, ekteskapet er barnløst.
På selve avreisedagen, en lørdag, forlater Regine i all hast leiligheten i Nybrogade og går ut i byen i håp om å treffe Søren. Det gjør hun, og hun sier: "Gud velsigne deg - gid det må gå deg godt!". Søren blir stående med hatten i hånden. Hun skal komme til å være borte i over fem år.
Når Regine kommer tilbake til København, kommer Søren til å være død.
-
Henrik Ibsen er i dårlig lune. Den 13. januar fikk han en dårlig anmeldelse på sitt nye stykke Olaf Liljekrans, av en anonym kritiker i Aftenbladet, som utkommer i Kristiania. Ibsen skriver et indignert innlegg der han retter skytsen tilbake mot kritkeren, som mener at stykket hans inneholder en god del virvar. Innlegget gir et godt innlegg i hvordan Ibsen tenker om sin egen dramatiske kunst for tiden. Han skriver:
"Til Hr. n-s i Bergen!
-
Arne Garborgs far taper en rettsstrid knyttet til gården han har drevet siden farens død for tre år siden. Han vil utvide og forbedre gården, og setter i gang arbeid som skaper konflikt. Han vil altså være lojal mot faren, men det er faren selv som har tatt initiativ til å dele kvernvatnet likt og rettferdig, og fått det tinglyst. Even Aadnesen Garborg blir altså stående i en skvis; han vil både være lojal mot faren, samtidig som han trosser ham.
Han blir etter hvert mer og mer plaget av angst, og selvmedisinerer seg med religion. Han har dessuten økonomiske bekymringer.
-
Ole Bull holder konsert i København. Han og Bjørnstjerne Bjørnson er mye sammen i denne tiden. Men Bjørnstjerne er fremdeles vilt forelsket i Rosalinde Thomsen, og skriver lengselsfulle og fyrrige brev til henne.
Han står og ser etter henne på Nytorv, og noen ganger ser han et glimt av lys i leiligheten hennes. Denne måneden får han innvilget 500 spesidaler fra Stortinget i reisestipend. Han vil til Roma.
-
I dag skriver Laura Munch, som er 24 år gammel og har stilling som husjomfru på distriktslegegården Alfheim i Elverum, til sin far og stemoren og forsikrer dem om at hun elsker den tyve år eldre Christian Munch, som er korpslege. Christian har også skrevet og bedt om å få gifte seg med Laura.
Laura er en dypt religiøs kvinne, og med i brevet legger hun et forseglet brev til sin to år yngre helsøster Karen, som hun har et nært forhold til.
-
Bjørnstjerne Bjørnson har forlatt sin elskede Rosalinde Thomsen i København og ankommer Roma på julaften. Karoline og lille Bjørn er blitt igjen hos slektninger i Sønderborg på Als.
Roma gjør voldsomt inntrykk på Bjørnson. Her skal han komme til å få kontakt med kunstnere og litterater i Den Skandinaviske Forening. Men han skal også ofte komme til å føle seg ensom og overgitt. Han skriver på teaterstykkene Sigurd Slembe og Kong Sverre. Det er vanskelig å glemme Rosalinde.
-
Henrik Ibsen bor sammen med Suzannah øverst i Bogstadveien i Christiania. Han holder fremdeles på en del med maleri. Dennne sommeren har han et landskapsbilde stående på staffeliet i leiligheten sin, der han får besøk av bergenseren Lorents Dietrichson, som han har for vane å se pantomimeteater sammen med.
Etter dette skal det komme en vanskelig tid for Ibsen; han har motgang i teatret, drikker for mye, og ser ikke ut til å lykkes med noen av sine ambisjoner.
-
Amalie Alvers lillebror Fredrik Alfred dør av krampe. Han er to og et halvt år gammel. Amalie er fjorten og et halvt. Han begraves fra Domkirken en uke senere. Nå er det fem barn i familien: Amalie er eneste jente blant fire brødre: Wilhlem, Ludvig, Marting og Bernhard. Fem søsken er døde.
-
Aasmund Olavsson Vinje sender et brev til sin venn, kritikeren Paul Botten-Hansen. Brevet inneholder et selvbiografisk fragment der han skriver om hvordan han oppfatter sitt eget tvisyn, og litt om grunntonen i sinnet. Vinje kommenterer det på sitt sedvanlige vis:
"Du vil sjaa, at eg hever skrivit spøkjande... Eg skynar ikki, korleides nokon kann skriva um sjølve seg utan "Ironi" eller rettare Skalkeherming (Parodi).
-
Harald Høffding, en ung teologistudent på nitten år i København, blir kastet ut i en religiøs og eksistensiell krise etter å ha lest Kierkegaards skrifter. Han må, tross intens indre motstand, innse at Kierkegaard har rett i forhold til sin fordømmelse av kristendommen.
-
Alexander og Kitty Kiellands mor, den vakre og sjarmerende prestedatteren, dør i barselseng, 42 år gammel.Alexander er snaut tretten. Kitty er atten. De sørger tungt. Fire dager etter trettenårsdagen hans dør også den nyfødte, lille broren.
-
Knud Pedersen (Knut Hamsun) er en gutt på tre år som sammen med familien sin, en flokk på ti personer, legger ut på den lange reisen fra Lom i Gudbrandsdalen til Hamarøy. De skal forsøke å starte et nytt liv der nord.
Moren Tora ammer fremdeles lillesøsteren hans, Anne Marie.
Tora ha et nervøst sinn, og hun føler stort ansvar for foreldrene, sine, særlig for moren Mari, som er 63 år gammel nå, og skrøpelig både i kropp og sinn. Begge de gamle er med på turen.
-
Knut Hamsuns mormor Mari dør på Hamarøy. Det er mindre enn fire måneder siden hun kom flyttende hit sammen med datteren Toras familie, der Knut er nest yngste barn.
Mari har alltid vært krøpelig og hatt svake nerver, og det har Tora også.
Det er vanskelig for Tora å leve med så mange fremmede mennesker tett innpå seg som hun må her på gården Hamsund. Hun har vært nært knyttet til sin mor.
Knuts far, som er utdannet skredder, er stadig på farten rundt på øya og viser frem stoffprøver, når han ikke er opptatt med å jobbe på gården han forpakter.
-
Henrik Ibsens stykke Kjærlighedens komedie blir sendt ut som Nytaarsgave til Illustreret Nyhedsblads Abonnenter denne julen. Styket blir skandalisert, og teateret våger ikke sette det opp.
Stykket ble påbegynt under arbeidstittelen «Svanhild» for to år siden, men enkelte ideer fikk Ibsen så langt tilbale som i som sommeren 1858.
-
Friedrich Nietzsche drikker seg full på jernbanestasjonen i Bad Kösen sammen med en kamerat fra skolen. Etter at de i løpet av en time har tømt fire store krus øl, er de så fulle at de må følges hjem av en lærer. Hendelsen er del av en protest i forbindelse med at en elev som Friedrich nylig har knyttet vennskap med, er blitt utvist fra skolen.
-
Henrik Ibsen ankommer Roma. Han er nå 36 år gammel, det er tidlig morgen når han i følge med den danske konsulen i byen ringer på entrédøren i den skandinaviske forening i Palazzo Correa, som er bygget inn i restene etter keiser Augustus' mausoleum.
Bergenseren Lorentz Dietrichson, som har vært barndomsvenn med Ibsens kone Suzannah, er foreningens sekretær, og han kommer seg raskt i klærne mens Ibsen sitter på lesesalen og leser norske aviser.
-
Henrik Ibsen er i Roma og skriver et langt brev til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson. Det er Bjørnson som har hjulpet ham med penger slik at han har fått anledning til å forlate Norge og alle problemene i Christiania, og starte på nytt i Roma.
-
Jonas Henrich Stenersen Müller, August Müllers storebror, bor i Vanylven sammen med familien. Han er prest og 39 år gammel. Han sliter med store psykiske problemer, og skal om noen år bli nødt til å fratre sin stilling som prest.
Han skal komme til å bli sendt til Gaustad sykehus, hvor han kommer til å være pasient samtidig med Amalie Müller i 1877. Han skal komme til å dø der.
-
Amalie Müller er tilbake i London sammen med August etter å ha vært i Belize og på Jamaica. Reisen tilbake til London har tatt drøyt sju uker. Med hjelp fra August kjøper hun seg symaskin, slik at hun kan sy på antrekkene sine ombord.
Hun og August planlegger å være hjemme i Bergen kommende vinter. Nå reiser de fra London til Holmesund for å laste tømmer, siden skal de seile tilbake til London.
Hun skriver med sin prydelige skjønnskrift et brev til en kapteinskone hun er blitt kjent med under reisene:
-
Henrik Ibsen, som nå er blitt 37 år gammel, sitter i Ariccia i Italia og skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Det er kommet en stor forklarelse over livet og diktergjerningen hans den siste månedene, etter at han lenge har hatt full stopp i skrivingen, kan han fortelle.
-
Arne Garborg blir konfirmert denne høsten. I kirkeboka står han oppført som Aadne Evensen. Han får svært god karakter, og som sin far har han utmerket seg i flid og oppførsel. I et saliggjørende glimt rett før konfirmasjonen, en fin vårdag, blir han dessuten brått befridd for alle sine sorger i en form for religiøs oppvåkning: Det går opp for ham at dette som prestene og bønnebøkene har preket om, bare er tull. Han forstår at det fins ingen slik gammel sinnatagg av enn gud som sitter og lurer på om han kan få kastet folk i helvete.
-
Edvard Grieg har ankommet Roma etter en strevsom reise. Det er brutt ut kolera flere steder i Italia, og de blir stadig stoppet for diverse kontroller. Men endelig fremme i Roma treffer han Ibsen og en rekke andre skandinaver.
I Skandinavisk Forening leser han Bjørnsons festtale i Studenterforeningen i Christiania. Han leier seg et klaver.
-
Arne Garborg, som er seksten år gammel, har fått sin første lærerjobb, rett øst for Sandnes. Undervisningespliktene er ikke tyngre enn at han kan kombinere dem med mye lesing. For alvor tar han nå til å lese Ibsen, som har sitt store gjennombrudd i disse årene, med Brand og Peer Gynt.
-
I Roma går Henrik Ibsen går i en uutholdelig spenning etter at forlaget Hegel har antatt Brand, men stadig utsetter utgivelsen av boken. Meningen var at den skulle komme til jul, og nå er det allerede mars.
Han klarer ikke å skrive mens han venter, og og kan heller ikke søke nytt reisestipend fra den norske regjeringen. Det er en vanskelig situasjon.
Men så kommer stykket endelig ut i København. Boken får stor oppmerksomhet, og kommer i tre nye opplag samme år.
-
Edvard Grieg braker sammen med Henrik Ibsen i Den Skandinaviske Forening i Roma, og skriver sener om det i dagboen sin. Ibsen har drukket en god del italiensk vin, og fått det for seg at det skal danses. Han sørger for at bord og stoler blir ryddet vekk, og oppfordrer den danske komponisten Niels Ravnkilde til å spille opp til dans.
Når Ravkilde ikke følger oppfordringen, blir Ibsen så rasende at han tar hatt og stokk og forlater selskapet. Han er vant til at når han sier -Spill opp! blir det gjort som han sier.
-
Ludvig Alver har tilbrakt sommerferien fra studiene i Kristiania hjemme i Bergen, og har reist til Svanø i Sunnfjord for å jobbe som huslærer.
Siden kommer han til å skrive dette i dagboken sin om oppholdet:
-
Arne Garborg, som nå går i sitt attende år, blir denne våren nødt til å fortelle faren sin at han ikke kommer til å overta farsgården Garborg på Jæren. At han vil vekk.
Han lever for tiden i et trekantforhold med en jente, Inger Andrea Larsdotter. Han er svært glad i denne jenta, og skal siden komme til å skrive en novelle som minner mye om affæren.
-
Amalie Müller, som nå er 23 år gammel, tar med seg de to guttene og en barnepike til København for å møte ektemannen August der om sommeren.
Dette er en harmonisk tid i ekteskapet.Amalie har grønn silkekjole og vekker oppsikt overalt hvor hun kommer, det hender at de nødt til å ta drosje for ikke å få for stort følge, og folk ber henne i selskap selv om de ikke kjenner henne, bare for å få et glimt av henne og oppleve hennes skjønnhet.
-
Denne våren på prestegården i Stangvik skriver Ludvig Alver disse diktene i dagboken sin, sammen med følgende kommentar:
”Tvi! For en stemning, ja, jeg ser tvi! En yngling nedsænket i synd og besmittelse, troløs mot Gud og mennesker, som har sveget sit ideal, forladt sin barndoms kjærlighed til Gud og far og mor; at lyve sådan for sig selv! Det kan aldrig, aldrig ske!"
*
Gåder på gåder,
-
Amalie Müller seiler ut Christianiafjorden på vei til Australia sammen med sin kapteinmann August. Hun strever med seg selv for tiden. Det er vanskelig å være en god kristen og underdanig kone, og hun har mange redselsfylte tanker om døden og om å komme til helvete. Hun skriver et svært langt og inderlig brev til sin elskede lærer fra skoletiden, Ole Elias Holck. Det er av avgjørende betydning for henne at han tenker på henne, ber for henne, aldri glemmer henne. Brevet er skrevet i et opphøyet og dypt kristelig språk.
-
Amalie Müller er fortsatt på reise sammen med sin mann August og guttene rundt Kapp Horn. Konfliktene mellom dem ekskalerer, og hun er i følge August sinnsforvirret i åtte dager. Hun tror hun har to hoder, og behandles av sin mann med opium elaxantia. Han melder at årsaken til lidelsen skal være hans beretttelser om sitt utesvevende liv før ekteskapet.
-
Arne Garborgs far Even Aadnesen Garborg henger seg etter lang tids depresjon. Det er søsknene Jon på 15 og Stine på 18 som finner ham hjemme på gården på Jæren. Denne dagen har moren ligget syk, og ingen har visst hvor faren er blitt av. De to ungdommene har vært i Bø, og kommer hjem i kveldingen. De får lys i lykten og går ut for å se etter.
-
Amalie Müller er i Odessa med Augusts skip, dypt deprimert og motløs. Noen ganger er hun så redd at hun ikke engang våger å be, selv om troen så langt har vært en støtte for henne.
De religiøse kvalene er enorme.
Så får hun brev fra sin kjære lærer Ole Elias Holck fra skoletiden i Bergen. Han sender henne kjærlige og formanende ord, hun føler at det er Gud selv som taler til henne gjennom dette brevet, og tar dem inderlig til seg.
I Odessa sender hun sønnene Jakob og Ludvig til fotografen. Bildet som blir tatt av dem sender hun til sin far Mons Alver.
-
Aasmund Olavsson Vinje dør på Gran på Hadeland, 52 år gammel. Han er nygift; han har giftet seg med den fraskilte lærerinnen Rosa Kjeldseth, men Rosa døde i barselseng 12. april etter å ha født en sønn. Dødsfallet gikk svært tungt inn på ham, og selv kollapset han med magekreft, men har skrevet seg selv ut fra sykehuset i Christiania for å komme seg en siste gang til fjells. Så langt kommer han imidlertid ikke; han dør hos sin venn, presten på Hadeland.
-
August Strindberg er en ung mann på 21 år som denne høsten leser Kierkegaard med stor intensitet. Lesningen fører til opprivende samvittighetskonflikter, en konflikt mellom kall og plikt. Han føler at han må rykke opp sitt gamle jeg med røttene. Hans stykke I Rom oppføres på Dramatiska teatern, men selv om hans største ønske nå er oppfylt, reagere han med vemmelse og selvbebreidelser. Et kvart århundre senere skal han komme til å reagere på samme måte når stykket Fadren har premiere i Paris. Han reagerer på anmerkningene i mottakelsen som om han skulle være en forbryter.
-
Amalie Müller er i Valencia. Hun skriver brev til sin gamle lærer Holck. hun er meget bekymret for en venninne som hun har fått brev fra, og som lever i de største kvaler på grunn av en synd hun har begått som barn. (Muligens seksuell lek med andre barn.)
-
Amalie Müller skriver til sin kjære gamle lærer Holck, som hun har hatt mye kontakt med også etter at hun ikke lenger var hans elev, fra Valencia, hvor hun for tiden oppholder seg med August og hans skip.
Hun har mange religiøse tanker og anfektelser som plager henne for tiden. Hun forsøker så godt hun kan å greie ut alt for seg selv gjennom å skrive til sin gamle lærer.
-
Amalie Müller er dypt religiøs og ber til Gud om at han må omvende Georg Brandes. Hun frykter for hans sjels frelse.
Dette kommer hun siden, når hun kommer inn i et radikalt i kirkefiendtlig miljø i Krisitania, til å skrive til Brandes i et brev, -- ikke så rent lite flørtende.
-
Alexander Kielland avlegger sin juridikum med karakteren "haud".
Resultatet er en stor skuffelse for ham. Det ydmyker hans stolhet at han ikke har plassert seg i toppsjiktet.